Tatere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Tatere, også kalt reisende, er en gren av romanifolket i Norge og Sverige, og deler etnisk opphav med sigøynere.[1] Uttrykket tater kan også brukes til å beskrive tilsvarende grupper i andre land, som f.eks. Travellers i Irland og Jenische i Tyskland. Tater er i dag et omdiskutert begrep, da flere grupper anser denne betegnelsen for å være nedlatende og diskriminerende for folkegruppen. Man kaller seg iblant for tater innad i folkegruppen på en måte som ikke er ondsinnet. Ordet kan ha sammenheng med at omstreifere hadde hester som transportmiddel, og derved ble antatt å være tatarer, den tyrkiske folkegruppen som også har tilhold i Russland. Også de reisende slekter som tidligere ble kalt skøyere eller mjøltravere, har blitt referert til som tatere, selv om disse ikke nødvendigvis har noen forbindelse med andre grupper som kaltes tatere.

Terminologi[rediger | rediger kilde]

Siden 1800-tallet har betegnelsen «tater» gjerne blitt brukt på Østlandet og i Trøndelag i nedsettende form om Romanisele/Sinti og andre folk med et fremmed utseende, mørkt hår og mørke øyne, som gjerne snakket gebrokkent norsk. På Sørlandet og i Telemark har også betegnelsen «fant» vært benyttet, som «splint» ble benyttet på Vestlandet. I Nord-Norge var de kjent som «fark».[2]

I Sverige benyttet man uttrykket «tattare» som også er negativt ladet akkurat som det norske ordet tater er for de etniske Romanisele/Sinti. Derfor velger man i Sverige å kalle taterne «resandefolket» og «resande/romer».[3] I dag er det ensbetydende for både reisende og "sigøyner" og man kategoriseres på eget ønske som en eneste minoritet med undergrupper eller "stammer".

Tidligere ble også taterne kalt «Sigøynere» (på svensk «zigenare»). Da medlemmer av den østeuropeiske grenen av romanifolket ankom Norden på slutten av 1800-tallet, ble betegnelsen «sigøyner» overført til dem, mens en del av den gamle norske/svenske romani-stammen feilaktig blir omtalt som «tater». Når det var snakk om «sigøynere» før slutten av 1800-tallet, er det Romani/Sinti som omtales.[4] I nyere historie brukes derimot betegnelsen ikke om tatere, men om den romani-gruppen som nå kalles sigøynere.

Selv brukte taterne andre betegnelser om seg selv, som f.eks. «romani/romano», «romanisæl», «vandriar», «dinglare» og «tavringar» eller – på norsk – «reisende» uten at de tilhørte de virkelige romanisel/sinti. Innad i gruppen brukes også uttrykket «tater». Mange av taterne selv ønsker at utenforstående kaller dem «de reisende». I nyere tid har taterne selv tatt til orde for å ta tilbake begrepet «tater» og forsøke å gi det en positiv betydning.

Befolkning[rediger | rediger kilde]

Taterne i Norge og Sverige er den samme gruppen, og de samme slektene er representert på begge sider av grensen. Mens taterne bor spredt utover hele Sverige, har de norske taterslektene tradisjonelt hatt tilhold på Østlandet, i Trøndelag (hvor også Romanisel-Sinti folket har hovedområde) og deler av nordvestkysten. Langs kysten på Sørlandet og søndre del av Vestlandet fantes også andre reisende slekter, som tradisjonelt ikke ble betraktet som en del av romanifolket. I motsetning til taterne snakket de opprinnelig ikke romani, men språket rodi, og hadde ikke taternes romanikultur. Av taterne ble disse kalt meltravere, og av forskeren Eilert Sundt ble de kalt skøyere eller skøyerfolk.[5]

I Norge er det trolig omkring 5000–10 000 mennesker med tater-identitet i dag, men om man skal ta med alle som er av taterslekt må tallet trolig tidobles. Romanisel-sinti-gruppen teller ca.500-1000 på landsbasis og rom (sigøynerne) som bor i og nær Oslo ca. 4-500. I Sverige regner man med et antall på 15-20 000 resande-romer (romanisel/sinti).

Taterne selv hevder ofte å kunne gjenkjenne hverandre på utseendemessige trekk, dialekt, klesstil, fremferd og andre særpreg.[6]

Historie[rediger | rediger kilde]

Romanifolket utvandret trolig fra det nordlige India for omkring 1000 år siden. De har et språklig opphav som har mye til felles med sanskrit (et dødt, men ikke utdødd indisk språk) og flere asiatiske og europeiske språk. Romanifolket kom til Europa1300-tallet. De tilhører den såkalte «første vandring»; dvs. den vestlige gren av romanifolket som – til forskjell fra Rom – ankom Vest-Europa på 1400- og 1500-tallet.[7] Romanifolk-sinti (sigøynerne) kom tidlig til Skandinavia, de ble først registrert i Danmark i 1505, og deretter i Sverige i 1512 hvor de feilaktig ble antatt for å være tartarer, derav navnet tater/tattare. En annen gruppe bruker i dag dette navnet som egen betegnelse og er også anerkjent som nasjonal minoritet under dette navnet.

I flere romani-sinti-slekter (de som tidligere ble kalt zigenare) og taterslekter var mennene leiesoldater og var kjent for å ha deltatt i mange av de store krigene i Europa på 1600-tallet og 1700-tallet, herunder også den store nordiske krigen (1700–1721). Det var en egen garnison ved Vimmerby Regemente i Sverige som besto av utesluttende bare romanisoldater og det finnes sagn om at de var kongens elitesoldater.

Under taterbetegnelsen ble romani-sinti raskt stemplet som syndebukker og presset til å leve i utkanten av storsamfunnet. Opp gjennom århundrene var de stadig på flukt fra kirken og myndighetene, som begge stod for å undertrykke og forfølge dette folket. De var rettsløse, og kunne utsettes for halshugging og andre henrettelsesmetoder.

Nazismen definerte hele romanifolket som en mindreverdig rase. Bortsett fra jødefolket var de det eneste folket som – på rasemessig grunnlag – skulle utryddes fullstendig. Dette gjaldt selvsagt også de norske taterne, hvorav enkelte ble utsatt for arrestasjoner, internering i fengsler og anleggsarbeid i tyske festninger. Allerede i 1943 planla sentrale personer i Nasjonal Samling å gjennomføre folkemord på de norske taterne.[8] Andre verdenskrig sluttet før de rakk å sette planene i verk.

Behandling av tatere etter krigen i Norge[rediger | rediger kilde]

På Regional- og kommunaldepartementets offisielle nettsider, skrev de i 2004: «Romanifolkets historie er ikke noe norske myndigheter har grunn til å være stolt av. Den omhandler tvangssterilisering, tvangsplassering av barn i fosterhjem og kriminalisering av romanifolkets livsform. Politikken som har vært ført har bidratt til å undergrave romanifolkets levesett og kultur, og har ført til at mange selv i dag ikke ønsker å vedkjenne seg sin identitet og kulturbakgrunn. Norske myndigheter har ved flere anledninger de siste årene tatt et moralsk oppgjør med tidligere tiders politikk overfor gruppen, og ba i 1998 offisielt om unnskyldning for de grove overgrep romanifolket ble utsatt for.»[9]

I senere tid har det vært mye og berettiget fokus på den måten romanifolk og tatere har blitt behandlet på i Norge, og det har så langt blitt avdekket mange grusomme skjebner.

Selv om utallige romani eller tatere vokste opp uten å kjenne til sine egne familier og sin kultur, og andre frivillig lot seg assimilere inn i majoritetsbefolkningen, har allikevel hele romani- og taterslekter blitt bevart forholdsvis urørt av assimilasjon. De har beholdt romanifolkets og taternes kultur, særegne livsformer og språkene. Romanisel og tatere er i høyeste grad levende folk i Norge.

I 1994 begynte romanifolket i Norge å organisere seg og straks etter fulgte taterne. De ble tett fulgt av tilsvarende forsøk i Sverige, der romanifolket og taterne har blitt utsatt for en forfølgelse lik den de fikk gjennomgå i Norge. I 1997 ble taterne og romanifolket anerkjent som nasjonale minoriteter i Norge, med en lang historisk og kulturell tilknytning til landet. Som en del av minoritetsgruppene ble også det mange tatere oppfatter som norske skøyerslekter medregnet. Den nasjonale minoriteten romanifolket/sinti ønsker ikke å bli forvekslet med tatere som igjen ikke ønsker å forveksles med romfolket/sigøynerne.

I Norge har man siden 2004 gitt offentlig støtte og oppreisning til befolkningen via Romanifolket/taterenes kulturfond, også kjent som RT-fondet. I 2013 foreslo derimot både Stoltenberg- og solbergregjeringene å legge ned fondet, som da hadde 75 millioner kroner i fondskapital.[10]

I 2014 så fortalte NRK om et tilfelle av antatt diskriminering mot en som søkte jobb som drosjesjåfør, der situasjonen ble politianmeldt.[11]

Påstander om tvangssterilisering[rediger | rediger kilde]

Når det gjelder påstander om at tatere i Norge har blitt utsatt for massiv tvangssterilisering.[12] så har forsking vist at det sannsynligvis ikke har forekommet. Forsker Per Haave fremla høsten 2000 rapporten «Sterilisering av tatere 1934-1977. En historisk undersøkelse av lov og praksis». Steriliseringsloven fra 1934 åpnet for sterilisering på tre grunnlag, alle basert på offentlig tillatelse. De fleste mennesker som ble sterilisert ble det etter egen begjæring, eller med samtykke fra verge/kurator.

Haave konkluderer med at i alle fall frem til slutten av 1960-tallet, kan det sies at de søknader som ble fremstilt i liten grad kan sies å tilfredsstille det ideelle kravet til frivillighet. Selv om det i rapporten til Haave blir dokumentert tilfeller av tvangsbruk, har det ikke blitt dokumentert at tatere som gruppe ble rammet av en bevisst steriliseringspolitikk fra norske myndigheters side.

I rapporten blir det dokumentert at 125 personer av taterslekt – 109 kvinner og 16 menn – ble sterilisert med hjemmel i steriliseringsloven av 1934 og folkeættloven av 1942. Taterkvinner som ble definert som «omstreiferkvinner» ble oftere enn andre kvinner underkastet sterilisering mer eller mindre med tvang. Haave mener at mer enn 230 taterkvinner ble sterilisert utenfor lovens rammer og at over 300 taterkvinner ble sterilisert fra 1930-årene til 1970-årene.[13] Det totale antall steriliseringer som ble gjennomført etter steriliseringsloven av 1934 er i underkant av 44 000. Dette tallet dekker steriliseringene mellom 1934 og 1977. Ut av de med hjemmel i steriliseringsloven 44 000 steriliserte var altså kun 125 personer tatere. Dette tilsvarer i sum 2,88 promille av alle registrerte steriliseringsinngrep med offentlig tillatelse i perioden 1934-1977.

Næringsvirksomhet[rediger | rediger kilde]

Tradisjonelt livnærte romanifolket og taterne seg som omreisende handelsmenn og håndverkere. De reiste omkring i hele Sverige, på Østlandet, i Trøndelag og langs deler av nordvestkysten. Det vanlige var at romanifolket og taterne reiste med hest og kjerre, ofte i grupper på flere familier, men i noen av slektene i skjærgården i Bohuslän, langs kysten av Trøndelag og på nordvestlandet, reiste man med hest om våren og høsten, mens man om sommeren reiste med båt. Mange var bofaste hele året, noen om vinteren, og det fantes familier som drev butikker vinterstid, men reiste på sommerhalvåret. (For informasjon om de reisende på sørlands- og vestlandskysten. For de mange romanifamilier var det dog viktig at barna fikk gå på skole for å lære å lese og skrive og disse ble da ofte utsatt for sterk diskriminering fra både voksne og medelever. Dette var tilfelle også for en del taterfamilier.

Romanifolk og tatere ble kjent som spesialister på hestehandel, og var også dyktige knivmakere, blikkenslagere, klokkemekanikere, tinnsmeder og musikere. En del romanifolk og tatere oppnådde også å få fast arbeid i tillegg til tradisjonell handel og håndverk.

Romani og taterkvinnene lagde og solgte ofte håndarbeid, slik som hjemmelagede duker og andre varer, til bondefamiliene.

I moderne tid har romanifolk og tatere byttet ut kjerre og hest med moderne bil og campingvogn. Kulturen har overlevd, men blitt tilpasset samfunnsendringene. Fortsatt står hesten allikevel sterkt i romani og taterkulturen, som et symbol og et minne om fortiden. Mange romani og tatere, også unge, driver med hestesport eller eier hest. De fleste tradisjonelle romani og taterfamiliene forsøker å ha frie yrker, slik at de har muligheten til å reise om sommeren og være sine egne arbeidsgivere. I dag reiser mange taterfamilier i perioden april-oktober, andre er på farten hele sommerhalvåret (til snøen faller), mens atter andre kun er på farten i sommerferien. Noen familier har ikke anledning til å reise, men forsøker gjerne å oppsøke slektninger og andre tatere når disse ankommer den lokale campingplassen. De fleste romanifamilier følger meget strengt skolenes ferier som de benytter til reiser og sammenkomst med familie og slekt. En del er også i fast arbeid og da begrenser denne reiseaktiviteten seg naturlig.

Kultur[rediger | rediger kilde]

Taterne har en rik kultur. De snakker sitt eget språk med en god del romani, og i Norge brukes tillegg en særegen form for norsk med stort innslag av svensk og/eller trøndersk. Taterne følger tradisjonelt de samme skikker for sterkt familiesamhold som andre grupper (romanifolket og rom). Andre viktige verdier er sang og musikk, frihet, reiseliv og spontanitet («å ta ting som de kommer»).

Sentralt i romani og taterkulturen står et sterkt indre samhold og lojalitetsfølelse. Storfamilien, og deretter slekten, er den viktigste institusjon i romanifolkets og taternes liv. Man foretrekker giftermål innad i romani- og taterkulturen, men en «buro»' (ikke-tater) eller «Gavo-Gajo» (ikke-romano) kan betraktes som en akseptabel ektefelle dersom han eller hun er villig til å oppgi sin egen kultur for å leve i romani eller taterkulturen og oppdra barna som romani eller tatere. I slike tilfeller blir barna ikke sett på som «uekte» eller «halvveis» tatere, men anerkjent som «ekte» tater.

I Norge har taterne og romanifolket fungert som kulturbærere, da de har bidratt til å holde deler av den norske folkemusikken i live. Noen var omreisende musikanter, romani og taterne var spesielt dyktige spillemenn som bevarte og spredte musikken utover landet. En av de mest kjente er bla. annet spillemannen Fant-Karl. I nyere tid har taterne Elias Akselsen og Laila Yrvum engasjert seg for å bevare og spille inn taternes egne, tradisjonelle viser som ofte er mollstemte versjoner av norske folkeviser, med et eget romanipreg. Også Åge Aleksandersen er av taterslekt. I Sverige er flere viktige kulturpersonligheter romani eller tatere, men mange av disse har valgt å ikke stå frem med sin etniske identitet[trenger referanse].

Sentralt i taterkulturen står også kristendommen, da gjerne en følelsesladet religionsform og et intimt, personlig forhold til bibelens Gud, samt konservative moralske verdier, som står i tråd med taternes tradisjonelle kultur. Svært mange tatere er tilknyttet pinsebevegelsen, der de ofte har fått muligheten til å tilbe Gud og uttrykke sin kristentro innen rammen av sin egen kultur. Den velkjente og høyt respekterte evangelisten Ludvig Karlsen, grunnleggeren av Evangeliesenteret, var tater. Romani-Sinti gruppen har som oftest tilhørighet til de mer etablerte kirkesamfunn.

Taterne og romanisel-sinti og rom (sigøynere)[rediger | rediger kilde]

Taterne har noen bånd til en undergruppe av den nordvest-europeiske gren av romanifolket. De har dermed slektskap og sterke likhetstrekk med tilsvarende grupper i andre land, bla. annet jenniche i Tyskland og romanichals i England.

Rom utgjør den østeuropeiske-gren av romanifolket, til forskjell for de nordvest-europeiske romanisel-sinti. Det finnes likevel slektskap og likhetstrekk mellom tatere, romanisel-sinti og rom, og i senere år har blandingsekteskap mellom de gruppene forekommet og blitt betraktet som mer akseptabelt.

Taternes språk har en del ord fra romani som er nært beslektet med sanskrit, og har også endel felles ord med sigøynernes form for romani, ofte kalt «romanés». Norsk romani har imidlertid utviklet seg til å bli et nordisk indoarisk språk, siden det har fått et skandinavisk lyd- og bøyningsmønster. På 1800-tallet begynte romfolket (sigøynerne) i Europa en ny stor vandring. Språket deres kan kalles et moderne indisk språk, på linje med hindi og urdu. I Skandinavia har man imidlertid valgt å bruke betegnelsen romanés om sigøynerspråket, for å skille det fra taternes språk og fra Romanifolkets romani-chib/chiwi. I det øvrige Europa brukes ikke begrepet tater, og både grupper som tilsvarer norske tatere og sigøynere omtales gjerne helhetlig som romani. Norsk romani utviklet seg imidlertid i Skandinavia, så forskjellen på romani og sigøynernes romanes blir omtrent som forskjellen mellom norsk og islandsk.

Romanifolket og Rom (sigøynere) har et felles etnisk opphav og utallige kulturelle likhetstrekk og dette gjelder også til dels taterne. Men det er samtidig noen forskjeller på tatere, romanisel og rom (sigøynere), og en del som kaller seg tatere legger vekt på at de ikke ønsker å forveksles med Rom (sigøynerne). På tross av at man i dag vet at det er assimileringsteknikk som splittet folket og man bevisst ville skape avhengighetsforhold til landet og urbefolkningen, i store grupper anså man dem som et problem. Man hadde ikke de forskjellene som kan belyses i dag i før det ble opprettet dekret om at de må håndteres og skilles i grupper for å gjøre dem svakere kulturelt for å få dem til å integrere seg i samfunnet.

Professor Ian Hancock, en internasjonalt anerkjent romani-ekspert som selv er romanishal/romungro-sigøyner, understreker at taterne og sigøynerne utgjør to forskjellige grener av samme folk – romanifolket. Dette uttalte han blant annet i et intervju med Dagbladet i november 1997. I artikkelen «Vær rustet for sigøynerflom»[14] avfeide han hele den norske diskusjonen om hvorvidt «sigøynere og tatere er samme folk».

«Taterne er helt klart et romanifolk fra det vi kaller «første vandring» på 1300-tallet. De har levd her og blitt tilpasset norske forhold gjennom århundrer. Grunnen til at både urbefolkningen i Norden og en del tater ser på sigøynere som et annet folkeslag, er at de har bodd i andre land og er preget av det helt frem til begynnelsen av 1800 tallet da de første av de i dag norske sigøynerne ble bofast her. Det er spesielt de som utvandret igjen fra Norge til Sør-Europa, og som etter et opphold fra Norge i mellomkrigstiden gjorde et forsøk på og komme tilbake, men ble stoppet i Danmark og sendt til Malines i Belgia til integreringsleirene og videre til Holocoust som er tilpasset disse kulturene. De er opprinnelige norske med de samme røtter som taterne eller reisende. Med så stor avstand i tid og kulturpåvirkning vil disse sørfra fortone seg som et helt annet folkeslag og man kaller dem iblant franske pga aksenten på språket.»
«Det fikk jeg bevis for under min helg i Bergen. Jeg forsto som engelsk/amerikaner utmerket godt hva norske tatere sa til meg på romani, bortsett fra de lånord og språknyanser som var kommet inn fra nordiske språk.»

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Acton, Thomas, 1981, Surviving peoples: Gypsies
  2. ^ Gotaas, Thor, 2000, Taterne: Livskampen og eventyret, s. 11
  3. ^ Hazell, Bo, 2002, Resandefolket, s. 7-10
  4. ^ Fogelberg, Martin (red.), 2000, Ja Devlesa! Gå med Gud! – om romerna och Svenske kyrkan, s. 23-27
  5. ^ Sundt, Eilert, 1852 Fante- eller landstrygerfolket i Norge
  6. ^ Larsen, Britt Karin, 2001, Et annet folk
  7. ^ Hancock, Ian, Vær rustet for sigøynerflom (Dagbladet)
  8. ^ Hegtun, Halvor: Dystert minne om grusom tid, http://oslopuls.no/kunst/article1432685.ece]
  9. ^ Nytt om nasjonale minoriteter: Fond til Romanifolket og Taterne
  10. ^ - Et nytt statlig overgrep - Dagbladet 11. november 2013.
  11. ^ Kongsvinger Taxi beklager og legger seg flate
  12. ^ [1]
  13. ^ [2]
  14. ^ Hancock, Ian, «Vær rustet for sigøynerflom» (Dagbladet)

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]