Tatere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Romanifolk/Tatere, også kalt reisende, er en gren av romanifolkene i Norge og Sverige, og deler etnisk og historisk opphav med sigøynere.

Internasjonalt bruker man begrep som Romani People eller Gypsy i stor grad.

Uttrykket "tater" forekommer ikke til å beskrive tilsvarende grupper i andre land, som f.eks. Travellers i Irland og Jenische i Tyskland. Tater er i dag et omdiskutert begrep, da stadig flere grupper anser denne betegnelsen for å være nedlatende og diskriminerende for folkegruppen, etterhvert som man lærer opprinnelsen og betydelsen. Man kaller seg iblant for tater innad i folkegruppen på en måte som ikke er ondsinnet men heller ikke identitetsbeskrivende. Man har lang tradisjon av å bruke eksonymet "Tater" i sin kontakt med storsamfunn på grunn av at man med det viser underkastelse for regimets regler og benevninger, og derved unngår å stille seg i opposisjon slik at det ikke skulle bli oppstyr eller negative konsekvenser da man har en historie av fortrykk, dette gir en skjev speiling av egenbetegnelser endonymt/eksonymt i de litterære kilder som er skrevet av storsamfunnets egne. Man har en mengde endonymer til disposisjon innad i gruppen, der de vanligste i Norge er Tavringar, Reisende og Vandriar. Også andre omstreifende urelaterte grupper som tidligere ble kalt skøyere eller mjøltravere, har blitt referert til som tatere, selv om disse ikke har noen forbindelse med romanifolket.

Terminologi[rediger | rediger kilde]

Som begrep har betegnelsen Tater med stor sannsynlighet sin opprinnelse fra det tyske juridiske begrepet Täter som betyr "gjerningsmann" da de første romanifolk kommer til syne skriftlig i vesteuropa, beskrevet i sitater fra strafferett i Wartbürg på tidlig 1300 tall. Man sender deretter informasjon og advarsler om dette folkeferd omkring seg og det etablerer seg et begrep basert på det valg av betegnelse man valgte å bruke allerede i de første brevene. Sansynligvis er det lesbarhet og lokal forståelse av skriftspråk som varierte etterhvert som folket og også advarsler spred seg, som er årsak til at dette i Norge og norden er kommet til å bli Tater eller Tattare. Slik ble også en negativ holdning til romanifolk som "kriminelle" spredd over landegrenser.

Siden 1800-tallet har betegnelsen «tater» gjerne blitt brukt på Østlandet og i Trøndelag i nedsettende form om Romanisele/Sinti og andre folk med et fremmed utseende, mørkt hår og mørke øyne, som gjerne snakket gebrokkent norsk. På Sørlandet og i Telemark har også betegnelsen «fant» vært benyttet, som «splint» ble benyttet på Vestlandet. I Nord-Norge var de kjent som «fark».[1]

Hundrevis om ikke tusenvis av mennesker med romaniopphav har fått erstatninger fra statens sivilrettsforvaltning, først og fremst på grunn av at man er utsatt for mobbing sjikane og overgrep med ordet "Tater"

I Sverige benyttet man uttrykket «tattare» som der har en mye kraftigere negativ lading og er per definisjon en grov rasediskriminerende betegnelse. Strafferamme for å kalle noen Tater i Sverige er på 1 års fengsel.

Liknende er ordet tater for de av etniske Romanisele/Sinti opphav i Norge. Derfor velger man i Sverige å kalle sine romanifolk også de som i norge kan ses som Tatere for Romer eller Resandefolket I dag er det et samlebegrep for alle de 5 romani minoritetene i landet, og man kategoriseres på eget ønske som en eneste minoritet med undergrupper eller "stammer" som man selv holder i system innad.

Romanifolket/taterne ble også i stor utstrekning kalt «Sigøynere» med opprinnelse fra tysk zigeüner basert på det greske begrepet Athinganoi . Da medlemmer av den østeuropeiske grenen av romanifolket ankom Norden på slutten av 1800-tallet, ble betegnelsen «sigøyner» overført til dem, mens en del av den gamle norske/svenske romani-stammen feilaktig blir omtalt som «tater». Når det var snakk om «sigøynere» før slutten av 1800-tallet, er det Tatere Romani/Sinti som omtales.[2] I nyere historie brukes derimot betegnelsen ikke om romanifolk, men om den romani-gruppen som nå kalles sigøynere.

Selv brukte Romanifolk andre betegnelser om seg selv, som f.eks. «romani/romano», «romanisæl», «vandriar», «dinglare» og «tavringar» eller – på norsk – «reisende» uten at de tilhørte de virkelige romanisel/sinti. Innad i gruppen brukes også uttrykket «tater» mer som et ironisk inslag, ikke som identitetsbeskrivende. Mange av taterne selv ønsker at utenforstående kaller dem «de reisende». I nyere tid har foreningen Taternes landsforening en heftig omtvistet agenda om å gi det en positiv betydning.

Befolkning[rediger | rediger kilde]

Romanifolket i Norge og Sverige er den samme gruppen, og de samme slektene er representert på begge sider av grensen. Mens taterne bor spredt utover hele Sverige, har de norske romanislektene tradisjonelt hatt tilhold på Østlandet, og i Trøndelag og deler av nordvestkysten. Langs kysten på Sørlandet og søndre del av Vestlandet fantes også andre reisende slekter, som tradisjonelt ikke blir betraktet som en del av romanifolket. I motsetning til romanifolket snakket de opprinnelig ikke romani, men språket rodi, og hadde ikke taternes romanikultur. Av romanifolket ble disse kalt meltravere, og av forskeren Eilert Sundt ble de kalt skøyere eller skøyerfolk.[3]

I Norge er det trolig flere tusen mennesker med tater-identitet i dag, men om man skal ta med alle som er av taterslekt må tallet trolig tidobles. Romanisel-sinti-gruppen teller ca.4000-10000 på landsbasis. I Sverige regner man med et antall på 15-20 000 resande-romer (romanisel/sinti).

Taterne selv hevder ofte å kunne gjenkjenne hverandre på utseendemessige trekk, dialekt, klesstil, fremferd og andre særpreg.[4]

Roma

Historie[rediger | rediger kilde]

Romanifolket utvandret trolig fra det nordlige India for omkring 1000 år siden. De har et språklig opphav som har mye til felles med sanskrit (et dødt, men ikke utdødd indisk språk) og flere asiatiske og europeiske språk. Romanifolket kom til Europa1300-tallet. De tilhører den såkalte «første vandring»; dvs. den vestlige gren av romanifolket som – til forskjell fra Rom – ankom Vest-Europa på 1400- og 1500-tallet.[5] Romanifolk-sinti (sigøynerne) kom tidlig til Skandinavia, de ble først registrert i Danmark i 1505, og deretter i Sverige i 1512.

I flere romani-sinti-slekter (de som tidligere ble kalt zigenare) var mennene leiesoldater og var kjent for å ha deltatt i mange av de store krigene i Europa på 1600-tallet og 1700-tallet, herunder også den store nordiske krigen (1700–1721). Det var en egen garnison ved Vimmerby Regemente i Sverige som besto av utesluttende bare romanisoldater og det finnes sagn om at de var kongens elitesoldater.

Under taterbetegnelsen ble romani-sinti raskt stemplet som syndebukker og presset til å leve i utkanten av storsamfunnet. Opp gjennom århundrene var de stadig på flukt fra kirken og myndighetene, som begge stod for å undertrykke og forfølge dette folket. De var rettsløse, og kunne utsettes for halshugging og andre henrettelsesmetoder.

Nazismen definerte hele romanifolket som en mindreverdig rase. Bortsett fra jødefolket var de det eneste folket som – på rasemessig grunnlag – skulle utryddes fullstendig. Dette gjaldt selvsagt også de norske taterne, hvorav enkelte ble utsatt for arrestasjoner, internering i fengsler og anleggsarbeid i tyske festninger. Allerede i 1943 planla sentrale personer i Nasjonal Samling å gjennomføre folkemord på de norske taterne.[6] Andre verdenskrig sluttet før de rakk å sette planene i verk.

8 april er globalt erkjent som romanifolkets dag (nasjonaldag). Dagen ble offisielt erklært i 1990 i Serock, Polen, stedet for den fjerde verdenskongressen, Romani Congress of International Romani Union (IRU), til ære for den første store internasjonale møtet av romani representanter, 7 til 12 april 1971 i Chelsfield i nærheten av London .

Siden verdens romanifolk ble deklarert 2004 som en teritorieløs nasjon av FN etter krav fra ERRC, krevde FN på Den Internasjonale Romani dagen 8 april 2014 at Romanifolk skall ha full inkludering på alle områder i avgjørelser tatt av Europarådet.

Behandling av romanifolk etter krigen i Norge[rediger | rediger kilde]

På Regional- og kommunaldepartementets offisielle nettsider, skrev de i 2004: «Romanifolkets historie er ikke noe norske myndigheter har grunn til å være stolt av. Den omhandler tvangssterilisering, tvangsplassering av barn i fosterhjem og kriminalisering av romanifolkets livsform. Politikken som har vært ført har bidratt til å undergrave romanifolkets levesett og kultur, og har ført til at mange selv i dag ikke ønsker å vedkjenne seg sin identitet og kulturbakgrunn. Norske myndigheter har ved flere anledninger de siste årene tatt et moralsk oppgjør med tidligere tiders politikk overfor gruppen, og ba i 1998 offisielt om unnskyldning for de grove overgrep romanifolket ble utsatt for.»[7]

I senere tid har det vært mye og berettiget fokus på den måten romanifolk og tatere har blitt behandlet på i Norge, og det har så langt blitt avdekket mange grusomme skjebner.

Selv om utallige romanifolk eller tatere vokste opp uten å kjenne til sine egne familier og sin kultur, og andre frivillig lot seg assimilere inn i majoritetsbefolkningen, har allikevel hele romani- og taterslekter blitt bevart forholdsvis urørt av assimilasjon. De har beholdt romanifolkets og taternes kultur, særegne livsformer og språkene. Romanisel og tatere er i høyeste grad levende folk i Norge.

I 1994 begynte romanifolket i Norge å organisere seg. De ble tett fulgt av tilsvarende forsøk i Sverige, der romanifolket har blitt utsatt for en forfølgelse lik den de fikk gjennomgå i Norge. I 1997 ble romanifolket anerkjent som nasjonal minoritet i Norge, med en lang historisk og kulturell tilknytning til landet. Som en del av minoritetsgruppene ble også det mange romanifolk oppfattett som norske skøyerslekter medregnet. Den nasjonale minoriteten romanifolket/sinti ønsker ikke å bli forvekslet eller benevn tatere som igjen ikke ønsker å forveksles med romfolket/sigøynerne.

I Norge har man siden 2004 gitt offentlig støtte og oppreisning til befolkningen via stiftelsen Romanifolket/taterenes kulturfond, også kjent som RT-fondet. I 2013 besluttet derimot både Stoltenberg- og solbergregjeringene å legge ned fondet, som da hadde 75 millioner kroner i fondskapital.[8] Stiftelsen lever nå videre med en årlig bevilgning fra år til år i stor usikkerhet om fortsatt overlevelse.

I 2014 meldte avisen Glåmdalen om antatt diskriminering mot en som søkte jobb som drosjesjåfør, der situasjonen ble politianmeldt.[9][10]

Tvangssterilisering[rediger | rediger kilde]

Forsker Per Haave fremla høsten 2000 rapporten «Sterilisering av tatere 1934-1977. En historisk undersøkelse av lov og praksis». Steriliseringsloven fra 1934 åpnet for sterilisering på tre grunnlag, alle basert på offentlig tillatelse. I rapporten blir det dokumentert at 125 personer av romanislekt – 109 kvinner og 16 menn – ble sterilisert med hjemmel i steriliseringsloven av 1934 og folkeættloven av 1942. romanikvinner som ble definert som «omstreiferkvinner» ble oftere enn andre kvinner underkastet sterilisering mer eller mindre med tvang. Haave mener at mer enn 230 romanikvinner ble sterilisert utenfor lovens rammer og at over 300 romanikvinner ble sterilisert fra 1930-årene til 1970-årene.

Næringsvirksomhet[rediger | rediger kilde]

Tradisjonelt livnærte romanifolket seg som omreisende handelsmenn og håndverkere. De reiste omkring i hele Sverige, på Østlandet, i Trøndelag og langs deler av nordvestkysten. Det vanlige var at romanifolket reiste med hest og kjerre, ofte i grupper på flere familier, men i noen av slektene i skjærgården i Bohuslän, langs kysten av Trøndelag og på nordvestlandet, reiste man med hest om våren og høsten, mens man om sommeren reiste med båt. Mange var bofaste hele året, noen om vinteren, og det fantes familier som drev butikker vinterstid, men reiste på sommerhalvåret. (For informasjon om de reisende på sørlands- og vestlandskysten. For de mange romanifamilier var det dog viktig at barna fikk gå på skole for å lære å lese og skrive og disse ble da ofte utsatt for sterk diskriminering fra både voksne og medelever.

Romanifolk ble kjent som spesialister på hestehandel, og var også dyktige knivmakere, blikkenslagere, klokkemekanikere, tinnsmeder og musikere. En del romanifolk oppnådde også å få fast arbeid i tillegg til tradisjonell handel og håndverk.

Romanikvinnene lagde og solgte ofte håndarbeid, slik som hjemmelagede duker og andre varer, til bondefamiliene.

I moderne tid har romanifolk byttet ut kjerre og hest med moderne bil og campingvogn. Kulturen har overlevd, men blitt tilpasset samfunnsendringene. Fortsatt står hesten allikevel sterkt i romanikulturen, som et symbol og et minne om fortiden. Mange romanifolk, også unge, driver med hestesport eller eier hest. De fleste tradisjonelle romanifamiliene forsøker å ha frie yrker, slik at de har muligheten til å reise om sommeren og være sine egne arbeidsgivere. I dag reiser mange romanifamilier i perioden april-oktober, andre er på farten hele sommerhalvåret (til snøen faller), mens atter andre kun er på farten i sommerferien. Noen familier har ikke anledning til å reise, men forsøker gjerne å oppsøke slektninger og andre romanifolk når disse ankommer den lokale campingplassen. De fleste romanifamilier følger meget strengt skolenes ferier som de benytter til reiser og sammenkomst med familie og slekt. En del er også i fast arbeid og da begrenser denne reiseaktiviteten seg naturlig.

Kultur[rediger | rediger kilde]

Romanifolket har en rik kultur. De snakker sitt eget språk romani, og i Norge brukes tillegg av gruppen som kaller seg tatere en særegen form for norsk med innslag Romani og Rodi som kalles Rotipa. Romanifolket følger tradisjonelt de samme skikker for sterkt familiesamhold som andre grupper (romanifolket og andre rom). Andre viktige verdier er sang og musikk, frihet, reiseliv og spontanitet («å ta ting som de kommer»).

Sentralt i romani kulturen står et sterkt indre samhold og lojalitetsfølelse. Storfamilien, og deretter slekten, er den viktigste institusjon i romanifolkets og taternes liv. Man foretrekker giftermål innad i romani- kulturen, men en «buro»' (ikke-tater) eller «Gavo-Gajo» (ikke-romano) kan betraktes som en akseptabel ektefelle dersom han eller hun er villig til å oppgi sin egen kultur for å leve i romanikulturen og oppdra barna som romanifolk.

I Norge har romanifolket fungert som kulturbærere, da de har bidratt til å holde deler av den norske folkemusikken i live. Noen var omreisende musikanter, romani var spesielt dyktige spillemenn som bevarte og spredte musikken utover landet. En av de mest kjente er bla. annet spillemannen Fant-Karl. I nyere tid har romani artistene Elias Akselsen og Laila Yrvum engasjert seg for å bevare og spille inn romanifolkets egne, tradisjonelle viser som ofte er mollstemte versjoner av norske folkeviser, med et eget romanipreg. Også Åge Aleksandersen er av romanislekt. I Sverige er flere viktige kulturpersonligheter romani , men mange av disse har valgt å ikke stå frem med sin etniske identitet[trenger referanse].

Sentralt i romanikulturen står også kristendommen, da gjerne en følelsesladet religionsform og et intimt, personlig forhold til bibelens Gud, samt konservative moralske verdier, som står i tråd med taternes tradisjonelle kultur. Svært mange romani er tilknyttet pinsebevegelsen, der de ofte har fått muligheten til å tilbe Gud og uttrykke sin kristentro innen rammen av sin egen kultur. Den velkjente og høyt respekterte evangelisten Ludvig Karlsen, grunnleggeren av Evangeliesenteret, var Romanisel og en sentral religiøs og kulturell lederskikkelse for hele nordens romanifolk. Romani-Sinti gruppen har som oftest tilhørighet til de mer etablerte kirkesamfunn.

Romanisel-sinti og rom (sigøynere)[rediger | rediger kilde]

Romanifolket i norden har noen bånd til en undergruppe av den nordvest-europeiske gren av romanifolket. De har dermed slektskap og sterke likhetstrekk med tilsvarende grupper i andre land, bla. annet jenniche i Tyskland og romanichals i England.

Rom utgjør den østeuropeiske-gren av romanifolket, til forskjell for de nordvest-europeiske romanisel-sinti. Det finnes likevel slektskap og likhetstrekk mellom tatere, romanisel-sinti og rom, og i senere år har blandingsekteskap mellom de gruppene forekommet og blitt betraktet som mer akseptabelt.

Romanifolkenes språk har en del ord fra romani som er nært beslektet med sanskrit, og har også felles ordskatt med sigøynernes form for romani, ofte kalt «romanés». Norsk romani har imidlertid utviklet seg til å bli et nordiskpreget indoarisk språk, siden det har fått et skandinavisk lyd- og bøyningsmønster. Dett er flere prosjekter igangsatt for å tilbakeføre og gjenopplive den originale romanigramatikken, slik at kommunikasjon mellom nordiske og utenlandske romanifolk kan foregå ubehindret på sitt eget språk. I det øvrige Europa brukes ikke begrepet tater, og både grupper som tilsvarer norske tatere og sigøynere omtales gjerne helhetlig som rom (både entall og flertalsord, også betegnende for et romanimenneske slik som engelsk "man" og i maskulin kontekst for mann). Norsk romani utviklet seg imidlertid i Skandinavia, så forskjellen på romani og roms romanes blir omtrent som forskjellen mellom norsk og nynorsk.

Romanifolket og Rom har et felles etnisk opphav og utallige kulturelle likhetstrekk og dette gjelder også til dels "taterne". Men det er samtidig noen forskjeller på "tatere", romanisel og rom (sigøynere), og en del som kaller seg tatere legger vekt på at de ikke ønsker å forveksles med Rom (sigøynerne). På tross av at man i dag vet at det er assimileringsteknikk som splittet folket og man bevisst ville skape avhengighetsforhold til landet og urbefolkningen, i store grupper anså man dem som et problem. Man hadde ikke de forskjellene som kan belyses i dag i før det ble opprettet dekret om at de må håndteres og skilles i grupper for å gjøre dem svakere kulturelt for å få dem til å integrere seg i samfunnet.

Professor Ian Hancock, en internasjonalt anerkjent romani-ekspert som selv er romanichal/romungro, understreker at taterne og sigøynerne utgjør to forskjellige grener av samme folk – romanifolket. Dette uttalte han blant annet i et intervju med Dagbladet i november 1997. I artikkelen «Vær rustet for sigøynerflom»[11] avfeide han hele den norske diskusjonen om hvorvidt «sigøynere og tatere er samme folk».

«Taterne er helt klart et romanifolk fra det vi kaller «første vandring» på 1300-tallet. De har levd her og blitt tilpasset norske forhold gjennom århundrer. Grunnen til at både urbefolkningen i Norden og en del tater ser på sigøynere som et annet folkeslag, er at de har bodd i andre land og er preget av det helt frem til begynnelsen av 1800 tallet da de første av de i dag norske sigøynerne ble bofast her. Det er spesielt de som utvandret igjen fra Norge til Sør-Europa, og som etter et opphold fra Norge i mellomkrigstiden gjorde et forsøk på og komme tilbake, men ble stoppet i Danmark og sendt til Malines i Belgia til integreringsleirene og videre til Holocoust som er tilpasset disse kulturene. De er opprinnelige norske med de samme røtter som taterne eller reisende. Med så stor avstand i tid og kulturpåvirkning vil disse sørfra fortone seg som et helt annet folkeslag og man kaller dem iblant franske pga aksenten på språket.»
«Det fikk jeg bevis for under min helg i Bergen. Jeg forsto som engelsk/amerikaner utmerket godt hva norske tatere sa til meg på romani, bortsett fra de lånord og språknyanser som var kommet inn fra nordiske språk.»

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gotaas, Thor, 2000, Taterne: Livskampen og eventyret, s. 11
  2. ^ Fogelberg, Martin (red.), 2000, Ja Devlesa! Gå med Gud! – om romerna och Svenske kyrkan, s. 23-27
  3. ^ Sundt, Eilert, 1852 Fante- eller landstrygerfolket i Norge
  4. ^ Larsen, Britt Karin, 2001, Et annet folk
  5. ^ Hancock, Ian, Vær rustet for sigøynerflom (Dagbladet)
  6. ^ Hegtun, Halvor: Dystert minne om grusom tid, http://oslopuls.no/kunst/article1432685.ece]
  7. ^ Nytt om nasjonale minoriteter: Fond til Romanifolket og Taterne
  8. ^ - Et nytt statlig overgrep - Dagbladet 11. november 2013.
  9. ^ Rolf Nordberg (2. desember 2014). ««Går ikke på deg som person, men at du er av taterfolket»». Glåmdalen. Besøkt 21. desember 2014. 
  10. ^ Kongsvinger Taxi beklager og legger seg flate
  11. ^ Hancock, Ian, «Vær rustet for sigøynerflom» (Dagbladet)

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]