Isaac Asimov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Isaac Asimov
Isaac Asimov
Fotografi av Asimov tatt av Jay Kay Klein
Født 2. januar 1920
Petrovitsji, Russland
Død 6. april 1992 (72 år)
New York, New York, USA
Yrke Forfatter, biokjemiker, historiker, humorist
Nasjonalitet Amerikansk
Pseudonym Dr. A, Paul French, George E. Dale
Periode 1939-1992
Sjanger Science fiction,
Emne(r) Science fiction, nanoteknologi, virus, kryptografi
Bevegelse Golden Age of Science Fiction
Debut "Marooned Off Vesta"
Påvirket av Clifford D. Simak, H.G. Wells, Stanley G. Weinbaum

Isaac Asimov (født ca. 2. januar 1920 i Petrovitsji i Smolensk oblast i Sovjetunionen, død 6. april 1992 i New York i USA), opprinnelig russisk navn Исаак Юдович Озимов – Isaak Judovitsj Ozimov – men nå kjent på russisk som Айзек Азимов – Ajzek Azimov [1], var en russiskfødt amerikansk forfatter og professor i biokjemi. Han var en vellykket og produktiv forfatter best kjent for sin science fiction og sine populærvitenskapelige bøker.

Asimov skrev og redigerte mer enn 500 bøker og ca. 90 000 brev og postkort, og har bøker i ni av ti hovedkategorier i Deweys desimalklassifikasjon (mangler kun 100-kategorien Filosofi).[1][2] Asimov er anerkjent som en mester av science-fiction og var sammen med Robert A. Heinlein og Arthur C. Clarke, ansett som en av de "Tre Store" science-fiction forfatterne mens han levde.[3] Asimovs mest kjente bøker er Foundation serien; og hans andre hovedserier er Galactic Empire serien og Robot serien, som han senere koblet sammen i det samme oppdiktede univers som Foundation serien og skapte et forenet "fremtidig univers" for historiene på samme måte som Robert A. Heinlein og tidligere Cordwainer Smith og Poul Anderson. Han skrev mange noveller, blant dem "Nightfall", som i 1964 ble utvalgt av Science Fiction Writers of America som den beste science fiction novellen noensinne, en tittel som mange fortsatt holder høyt. Han skrev også mysterier og fantasi samt en stor mengde som ikke var skjønnlitteratur. Asimov skrev Lucky Starr serien som var science-fiction bøker for ungdom, under pseudonymet Paul French.

Mesteparten av Asimovs populærvitenskapelige bøker forklarer vitenskapelige konsepter på en historisk måte, og går så langt tilbake som mulig, til en tid da den type vitenskap var på det enkleste nivået. Han beskriver ofte nasjonalitet, fødselsdato og dødsdato for alle vitenskapsfolkene han nevner, så vel som etymologier og uttale for tekniske begreper.

Eksempler er hans Guide to Science, Understanding Physics, og Asimov's Chronology of Science and Discovery.

Asimov var i lengre tid medlem og visepresident av Mensa International, om enn noe motvillig; han beskrev noen av medlemmene av organisasjonen som «brain-proud and aggressive about their IQs»[4] Han hadde mye større glede av å være president av American Humanist Association. Asteroiden 5020 Asimov, tidsskriftet Asimov's Science Fiction, og to forskjellige Isaac Asimov priser er oppkalt til hans ære.

Filmen I, Robot er løst inspirert av Asimovs novellesamling ved samme navn. Asimov er kanskje likevel mest kjent for Foundation-bokserien (Stiftelsen). (De to første bindene er kommet ut på norsk).

Biografi[rediger | rediger kilde]

Asimov ble født på et tidspunkt mellom 4. oktober 1919 og 2. januar 1920 i Petrovichi shtetl i Smolensk Oblast, Sovjet-Russland (nå Mahilyow Provins, Hviterussland). Foreldrene hans, Anna Rachel Berman Asimov og Judah Asimov, tilhørte en jødisk familie av møllere. Fødselsdagen hans er usikker på grunn av forskjellene mellom den gregorianske og jødiske kalenderen og mangel på offisielle dokumenter. Asimov feiret selv 2. januar. Familiens navn stammer fra озимые (ozimiye), et russisk ord for vinterkorn som hans tipp-oldefar handlet med. Familien hans utvandret til USA da han var tre år gammel. Fordi foreldrene hans alltid snakket jiddisch og engelsk med ham, lærte han aldri russisk. Asimov vokste opp i Brooklyn, New York og lærte seg selv å lese da han var fem år gammel. Foreldrene hans eide flere godteributikker og alle i familien arbeidet sammen i disse. Butikkene solgte science fiction ukeblader og Asimov leste dem. Da han var omkring elleve år gammel begynte han å skrive sine egne historier, og da han var nitten år solgte han dem til science fiction ukeblader. John W. Campbell, som da var redaktør for Astounding Science Fiction, var en stor innflytelse og ble senere en god venn.

Asimov fikk grunnutdannelsen i de offentlige skolene i New York City, inkludert Boys' High School, i Brooklyn, New York. Etter det studerte han ved Columbia University, og fikk bachelorgrad i 1939. Senere gjenopptok han studiene og fikk doktorgrad i biokjemi i 1948. I mellomtiden arbeidet han i tre år under andre verdenskrig som sivil ansatt ved Philadelphia Navy Yard Naval Air Experimental Station. Etter krigen ble han oppkalt til verneplikt i U.S. Army der han tjenestegjorde i ni måneder før han ble dimittert. I løpet av den korte tiden i militært ble han korporal på grunn av sine evner med skrivemaskinen og unngikk såvidt å delta i atombombeforsøkene i 1946 på Bikini Atollene.

Etter han ble ferdig med doktorgraden ble han ansatt på Boston University School of Medicine. Fra 1958 arbeidet han ikke lenger som instruktør i og med at han arbeidet som forfatter på heltid (inntektene fra bøkene hans var allerede høyere enn lønnen fra universitetet). Siden han hadde tenure fikk han beholde tittelen som associate professor og i 1979 ble han forfremmet til full professor av biokjemi på grunn av sitt forfatterskap. Asimovs personlige papirer fra 1965 og fremover er arkivert hos universitetets Mugar Memorial Library. Han donerte alle dokumentene til biblioteket etter ønske av kurator(her: sjefsbibliotekar) Howard Gottlieb. Samlingen fyller 464 bokser på syttien meter med bokhylleplass.

Asimov giftet seg med Gertrude Blugerman (1917, Canada–1990, Boston) 26 Juli 1942. De fikk to barn sammen, David (f. 1951) og Robyn Joan (f. 1955). De separerte seg i 1970 og skilte seg i 1973. Senere samme år giftet Asimov seg med Janet O. Jeppson.

Asimov var en claustrofil person; han likte små, stengte rom. I det første bindet av selvbiografien erindrer han et barndomsønske om å eie en kiosk i undergrunnsbanen i New York City der han kunne isolere seg fra omverdenen og lytte på togene som kjørte forbi mens han leste.

Asimov hadde flyskrekk og fløy kun to ganger i hele livet, en gang i forbindelse med en forretningsreise på grunn av arbeidet ved Naval Air Experimental Station, og en gang da han reiste hjem fra militærleiren i Oahu i 1946. Han reiste sjelden lange avstander, delvis på grunn av at flyskrekken gjorde lange reiser mer komplisert. Denne fobien var brukt i flere av bøkene hans, for eksempel «Wendell Urth mysteriene» og Robot romanene med Elijah Baley.

Senere i livet fant han ut at han likte å reise på cruiseskip og ved flere anledninger ble han en del av «underholdningen» på disse, ved å holde flere vitenskapelige taler om skip som RMS Queen Elizabeth 2. Asimov var en veldig underholdende og populær taler. Han hadde en veldig god sans for tid; han brukte aldri en klokke, men for det meste talte han presis den tiden han var gitt. Asimov var en stamfigur ved science fiction kongresser, hvor han var hyggelig og imøtekommende. Han svarte tålmodig på titusenvis av spørsmål og annen post med postkort og likte å skrive autografer.

Han var gjennomsnittlig høy, kraftig bygd, med kinnskjegg og en distinkt Brooklyn-jiddisch dialekt. Hans fysiske kondisjon var veldig dårlig. Han lærte aldri å svømme eller sykle; men han lærte å kjøre bil etter at han flyttet til Boston. I humorboken Asimov Laughs Again, beskriver han trafikken i Boston som et "anarki på hjul." Han beskrev sin kjærlighet for bilkjøring i science fiction historien 'Sally' som handlet om robotbiler.

Asimov deltok i organisasjoner dedikert til operettene til Gilbert og Sullivan og i The Wolfe Pack [2], som er en gruppe fans av Nero Wolfe mysterier som ble skrevet av Rex Stout. Han var et ledende medlem av Baker Street Irregulars som er den ledende Sherlock Holmes fanklubben. Fra 1985 til han døde i 1992 var han president av American Humanist Association; han ble fulgt av vennen Kurt Vonnegut. Han var en nær venn av Gene Roddenberry som er mest kjent som skaperen av Star Trek og fikk screen credit i filmen Star Trek: The Motion Picture som takk for råd han ga under produksjonen av filmen.

Asimov døde 6. April 1992. Han etterlot sin andre kone, Janet, og to barn fra det første ekteskapet. Ti år etter hans død avslørte Janet Asimov i Asimovs selvbiorafi It's Been a Good Life, at han døde av aids. Han ble smittet med hiv av en blodoverføring han fikk under en hjerteoperasjon i desember 1983.[5] Dødsårsaken var hjertesvikt og nyresvikt i forbindelse med hiv-infeksjonen. Janet Asimov skrev i epilogen til It's Been a Good Life at Asimov ville avsløre dette for offentligheten, men legene hans overbeviste ham om at han måtte holde det hemmelig. Legene var bekymret for at fordommer mot AIDS ville skade Asimovs familie. Familien vurderte å offentliggjøre tilstanden hans etter hans død, men oppstyret etter at Arthur Ashe kunngjorde at han hadde AIDS overbeviste dem at de burde holde det hemmelig. Ti år senere, etter at Asimovs leger var døde, ble Janet og Robyn enige om at sannheten skulle offentliggjøres.[6]

Robotikkens tre lover[rediger | rediger kilde]

Isaac Asimov

Som barn var Asimov særs fascinert av science-fiction-historier om roboter, men han klarte ikke å akseptere samtidens fremstillinger av metallmennene som destruktive monstre som til slutt tar livet av sine skapere. For Asimov var det langt mer interessant å fremstille sympatiske, mer menneskelige roboter.[7]

23. desember 1940 diskuterte Asimov sin idé for en historie om en tankelesende robot med sin utgiver John Campbell. Diskusjonen sporet inn på reglene som styrer robotenes adferd og oppførsel. Det stod klart for Asimov at robotene hadde innebygde sikkerhetsrutiner, og sammen med Campbell formulerte han det som har blitt kalt robotikkens tre lover (The Three Laws of Robotics):

  1. En robot tillates ikke å skade et menneske eller passivt la et menneske komme til skade.
  2. En robot må følge ordre gitt av mennesker bortsett fra når slike ordre kommer i konflikt med første lov.
  3. En robot må verne om sin egen eksistens såfremt slikt vern ikke kommer i konflikt med første og andre lov.

Robotikkens lover ble senere utvidet av roboten R. Daneel Olivaw som definerer den nullte loven ("Zeroth Law of Robotics"):

  • En robot tillates ikke å skade menneskeheten eller passivt la menneskeheten komme til skade.

Denne utvidelsen av robotikkens tre lover gjør det mulig for R. Daneel Olivaw å manipulere menneskeheten til å opprette Galactic Empire og Gaia.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Asimov hadde som mål å skrive 500 bøker, og selv om han ikke nådde dette målet, publiserte han over 463 skrifter. Listen nedenfor tar bare for seg science fiction-tekstene hans, men merk at Asimov også skrev i andre sjangre og formater, deriblant en stor andel sakprosa. Tatt i betraktning at han var en respektert vitenskapsmann, er det ikke så rart at han var en god popularisator, som kunne forklare både kosmologi og kvanteteori på en måte som gjorde leseren litt klokere.

«Greater Foundation»-serien[rediger | rediger kilde]

The Robot series var egentlig separat fra Foundation-serien, og Galactic Empire-bøkene ble opprinnelig publisert som frittstående historier. Senere sydde Asimov disse inn i én sammenhengende historikk i utvidelsen av Foundation-serien. Roboten R. Daneel Olivaw er den sentrale figuren som binder seriene sammen.

The Robot series:

Galactic Empire-serien:

Den originale Foundation-trilogien:

Den utvidede Foundation-serien:

Frittstående bøker[rediger | rediger kilde]

Disse bøkene er først og fremst løsrevne, men noen av dem har likevel visse koblinger til Foundation-serien.

Novellesamlinger[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Asimov FAQ: Did you know that Asimov is the only author to have published books in all ten categories of the Dewey Decimal System?. Besøkt 13. mai 2007.
  2. ^ Notes From Curator: Isaac Asimov.
  3. ^ Freedman, Carl. Critical Theory and Science Fiction. Wesleyan University Press. March 2000. P. 71
  4. ^ Asimov, Isaac. I, Asimov: A Memoir. Doubleday, 1994, p. 380.
  5. ^ Asimov FAQ (27. september 2004). Besøkt 17. januar 2007.
  6. ^ Locus Online: Letter from Janet Asimov (4. april 2002). Besøkt 17. januar 2007.
  7. ^ Fra forordet til Asimovs The Caves of Steel.