Slaget ved Solferino

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Solferino
Konflikt: Andre italienske frigjøringskrig
Slaget ved Solferino
Napoleon III ved slaget ved Solferino av Jean-Louis-Ernest Meissonier. olje på lerret, 1863
Dato 24. juni 1859
Sted Solferino i Lombardia
Resultat
Seier til den fransk-sardinske allianse
Parter
Frankrike Frankrike
Italia Kongedømmet Sardinia
Habsburg Keiserdømmet Østerrike
Kommandanter
Frankrike Napoleon III
Italia Victor Emmanuel II
Habsburg Frans Josef
Styrker
118 600 100 000
Tap
2492 drept Over 3000 drept

Slaget ved Solferino fant sted 24. juni, 1859 og førte til seier for den allierte franske hæren under Napoleon III av Frankrike og Kongedømmet Sardinias hær under Victor Emmanuel II av Italia (også kalt den fransk-sardinske allianse) mot keiserdømmet Østerrikes hær under keiser Frans Josef. Over 200 000 soldater tok del i dette viktige slaget, det største siden slaget ved Leipzig i 1813. Det var over 100 000 østerrikske tropper og en samlet styrke på 118 600 franske og sardinske soldater. Etter dette slaget trakk den østerrikske keiser seg fra å lede styrkene direkte.

Slaget ved Solferino var en viktig del av andre italienske frigjøringskrig, et viktig steg i den italienske Il Risorgimento (Gjenreisningen). Målet med krigen, både geografisk og politisk, var å gjenforene Italia etter lenge å ha vært delt mellom Frankrike, Østerrike, Spania og Kirkestaten. Slaget fant sted nær landbyen Solferino i dagens Italia. Mellom byene Milano og Verona, like sør for Gardasjøen.

Konfrontasjonen var mellom østerrikerne, på fremmarsj gjennom Nord-Italia, og de franske og piedmonteske styrker som ønsket å stoppe deres fremskritt. Slaget var et langvarig og hardt slag. Det varte i 9 timer og førte til over 3 000 østerrikske soldater drept, 10 807 skadde og 8 638 savnet eller tatt til fange. Den alliertes tap var 2 492 drepte, 12 512 sårede og 2 922 savnede eller tatt til fange. Tilbakemeldingene om sårede og døende soldater som ble skutt eller stukket med bajonetter på begge siden medvirket til å gjøre dette slaget til et grusomt slag. Til slutt ble de østerrikske styrkene nødt til å trekke seg tilbake og de allierte styrkene vant en taktisk med kostbar seier.

Slaget fikk ringvirkninger på hvordan man utførte militære handlinger i fremtiden. Forretningsmannen Jean Henri Dunant, som selv opplevde slaget, ble inspirert av de grusomme smertene til de skadde soldatene på slagmarken. Dette la grunnlaget for Genève-konvensjonen og opprettelsen av Det internasjonale Røde Kors