Pianola

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Blüthner Phonola flygel fra 1910
En tilføyd noterull-enhet spiller flygel

Pianola er et felles navn for et automatisk piano. Pianola var egentlig et navn på en modell fra en av de store fabrikantene av automatiske piano. Som forlystelsesmaskin på caféer, puber, skøytehaller og den slags publikumslokaler fantes en myntinnkast som ved bruk startet maskin som da spilte en gledelig melodi. De fungerte som den tidas jukebox. Da mynter som bruktes oftest var en nickel så ble de og kalt for nickelodeon. Det fantes dessuten flere ulike varianter av piano- eller orgelbaserte musikkautomater med flere instrumenter. Disse kalles ofte orchestrion. Felles for dem er at automatikken oftest baseres på vakuum-prinsippet som kraftkilde og med en perforert papirremse som styring for avspillingen. Avanserte instrumenter kunne variere både tempo og anslag ved hullene i den kodede papirrullen. Musikk til papirrullene ble oftest kodet manuelt fra noter, men i begynnelsen av 1900-tallet hadde en konstruert innspillingspianoet som gjorde det mulig å la berømte pianister og komponister spille inn sine tolkinger av sin musikk som siden ble perforert og da kunne spille opp pianistens tolking med en forbausende kvalitet. Edvard Grieg spilte inn noen av sine egne komposisjoner i april 1906 i Leipzig på to ulike typer av selvspillende piano: Hupfeld DEA og Welte-Mignon [1]. Pianoene som kan ta opp denne typen av ruller kalles ofte for reproduserende piano eller reproducing piano.

De første amerikanske automatiske piano med papirrull for avspilling ble laget i 1895 i Detroit, så hvorfor er de med i westernfilmer? Før denne tida fantes det automatiske pianoet der en stor rull av tre med stifter i, lignende en stor sylinder til en spilledåse, styrte oppspillingen. Disse ble laget allerede på 1800-tallet i Tyskland, Frankrike og Italia og ble kalt gatepiano da de oftes ble trekt rundt på en kjerre og fungerte som et positiv.

Noter[rediger | rediger kilde]

[1] Eszter Fontana. Im Aufnahmesalon Hupfeld. Stekovics. Halls/Sale 2000. Sid 89.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]