Royalty

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Royalty (norsk: godtgjørelse for bruk) er en godtgjørelse for kommersiell utnyttelse av opphavsrett til åndsverk eller andre verdier. Royalty er et betalingsprinsipp som brukes på en rekke områder der det er hensiktsmessig; fra oljeutvinning via patentrettigheter til plateproduksjon og -avspilling. Betegnelsen har sin opprinnelse i engelsk praksis; «avgift til kongen», (egentlig «kongelig verdighet»).

Et platestudio kan for eksempel kreve betaling av en artist med en avtale om en prosentvis del av hver solgte plate. Denne prosenten blir i denne sammenhengen kalt royalty.

Royalty ved skjønnlitterære utgivelser[rediger | rediger kilde]

Royalty i bokhandel[rediger | rediger kilde]

I henhold til normalkontrakten for skjønnlitterære bøker i Norge, er det femten prosent royalty av salg opp til 5 000 eksemplarer og tyve prosent av salg fra 5 000 eksemplarer og oppover.

Royaltyen blir regnet ut fra hefteprisen, som utgjør 85 prosent av utsalgsprisen. I bokhandel skal hefteprisen ta utgangspunkt i ordinærpris, selv om boken blir solgt med rabatt.

Normalkontrakten er fremforhandlet mellom Forleggerforeningen og Forfatterforeningen.

Royalty i bokklubb[rediger | rediger kilde]

For utgivelse av skjønnlitterære bøker i bokklubb, beregnes det i henhold til den norske avtalene ni prosent royalty.

Royaltyen blir regnet ut fra heftepris, som utgjør 85 prosent av utsalgsprisen. I avregning hos bokklubb skal imidlertid rabater og porto (normalt om kring tredve kroner) blir trukket fra før royalty til forfatter blir beregnet.

Fem prosent royalty, på toppen av forfatterens ni prosent, går til solidaritetsfondet. Dette fondet forvaltes av Forfatterforeningen, og brukes til foreningens egne stipender.

Royalty ved produksjon av spillefilm[rediger | rediger kilde]

Ved produksjon av spillefilm i Norge, beregnes ti prosent royalty for manus og ti prosent for regi. I de tilfellene der manuskriptet baseres på et litterært verk, deles forfatterroyalty i utgangspunktet likt mellom manusforfatter og forfatter av opprinnelig verk. Fra 2000-tallet, sammenfallende med styrkingen av kvaliteten på manusforfatterne i Norge og identiteten til yrkesgruppen (blant annet som et resultat av opprettelsen av Den norske filmskolen), var det en bevegelse mot at manusforfattere får full royalty også ved adaptasjoner av litterære verk. Den totale royaltysatsen for manusdelen av en spillefilmproduksjon basert på et litterært verk blir dermed 15%.

Royaltysatsen for manusforfattere reguleres i Norge gjennom rammeavtalen mellom Produsentforeningen og Dramatikerforbundet. Det eksisterer ingen rammeavtale mellom Produsentforeningen og Regiforbundet, noe som ofte resulterer i dårligere kontrakter for regissører.

Forståelsen av royaltybegrepet er ikke godt befestet i norsk filmbransje, og ofte vil regissører eller produsenter som kommer med originalideer til en manusforfatter kreve fem prosent royalty for denne. Åndsverksloven er imidlertid klar på at ideer ikke gir verkshøyde, og dermed ikke kan være grunnlag for royaltyutbetalinger.

I norske spillefilmproduksjoner beregnes royaltyen fra produsentens netto inntekter fra filmen. Det betyr at filmens øvrige investorer først skal ha tilbakebetalt sine utgifter pluss et påslag på vanligvis 30%, deretter skal utgifter til distribusjon og formidling trekkes fra. Innsynet i en films regnskap har derfor tradisjonelt vært svært vanskelig sett fra opphavsmennenes side.

For å begrense konfliktene knyttet til royaltyutbetalinger i filmbransjen, har det fra 2010-tallet blitt stadig mer vanlig at man benytter et såkalt Collection Agency som administrerer inntektsstrømmen fra en spillefilm på en ryddig måte.