Sergej Djagilev

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Portrett av Sergej Djagilev, malt av Valentin Serov (1904)

Sergej Pavlovitsj Djagilev (Сергей Павлович Дягилев), også kalt Serge, (født 19. marsjul./ 31. mars 1872greg., død 19. august, 1929) var en russisk kunstkritiker, velgjører, ballettimpressario og grunnlegger av Ballets Russes som fostret mange senere berømte dansere og koreografer.

Yngre dager og karriere[rediger | rediger kilde]

Sergej Djagilev ble født i en velstående familie i Selisjtsji (Novgorod gubernija), Russland mot slutten av tsarepoken. Han ble sendt til hovedstaden for å studere jus ved Universitetet i St. Petersburg hvor han endte opp med å ta timer ved St. Petersburg Musikkonservatorium hvor han studerte sang og musikk (en forkjærlighet han hadde fått av sin stemor). Etter at han ble uteksaminert i 1892 slo han fra seg drømmene om en karriere som komponist (hans professor, Nikolaj Rimskij-Korsakov, fortalte ham at han ikke hadde musikalsk talent). På det tidspunkt hadde han allerede sluttet seg til en innflytelsesrik kunstnerkrets som kalte seg Pickwickianerne: Aleksandr Benua, Walter Nouvel, Konstantin Somov, Dmitrij Filosofov og Leon Bakst. Selv om han ikke straks ble innlemmet i gruppen, bisto Benua Djagilev med å utvikle sine kunnskaper om russisk og vestlig kunst. I løpet av to år ble han fullstendig oppslukt av sin nye besettelse og foretok til og med reiser til utlandet for å utvide sine studier og kom til å bli respektert som en av de mest kunnskapsrike i gruppen.

Med økonomisk støtte fra Savva Mamontov, (direktøren på Bolsjojteateret) og fyrstinne Marija Tenisjeva, grunnla gruppen magasinet Mir iskusstva (En verden av kunst) .

I 1899 ble Djagilev spesialassistant for fyrst Sergej Volkonskij, som nettopp hadde tatt over ledelsen av alle de keiserlige teatrene. Djagilev fikk i 1900 ganske snart ansvaret for oppsettingen av årboken for de keiserlige teatrene, tilbød straks oppdrag, hans nære venn Leon Bakst å tegne kostymer til franske stykket Le Coeur de la Marquise, mens Benua fikk muligheten til å sette opp Sergej Tanejevs opera Cupidos hevn.

Portrett av Sergej Djagilev med sin barnepike, malt av Leon Bakst (1906).

Etterhvert ble Djagilev interessert i ballett og ivret for en gjenoppsetting av Léo Delibes' ballett Sylvia , Benuas favorittstykke. De to samarbeidspartnerne satte sammen en omhyggelig planlagt oppsatt produksjonsplan som slo de etablerte medarbeiderne ved de keiserlige teatrene med forbauselse. Etter en serie med meningsutvekslinger med økende motsetninger, ble Djagilev anmodet om å trekke seg i 1901 og forlot teateret på en etter overklassens syn vanærende måte. Det synes som om han på det tidspunktet allerede var kjent som homoseksuell, noe som gjorde ham uakseptabel i innflytelsesrike kretser ved hoffet.

Ballets Russes[rediger | rediger kilde]

Opptakten[rediger | rediger kilde]

Djagilevs venner opprettholdt vennskapet og hjalp ham med å få i stand utstillinger som ble satt opp i navnet til Mir iskusstva.
I 1905 satte han opp en omfattende utstilling av russisk portrettmaleri i St. Petersburg, og i det forgående år hadde han reist rundt i Russland og oppdaget flere tidligere ukjente mestere i portrettkunst. Året etterpå bragte han med seg en større utstilling av russisk kunst med seg til Petit Palais i Paris. Dette ble begynnelsen på hans langvarige forhold til Frankrike. Og i 1907 presenterte han fem konserter med russisk musikk i Paris, og i 1908 satte han opp operaen Boris Godunov på parisoperaen med Fjodor Sjaljapin i hovedrollen.

Suksess[rediger | rediger kilde]

Russia-2000-stamp-Sergei Diaghilev.jpg

Dette medførte at han ble invitert til å komme tilbake det påfølgende år med både ballett og opera, og utløste dermed lanseringen av det berømte Ballets Russes. Kompaniet besto av de beste unge russiske danserne og blant dem Anna Pavlova, Adolf Bolm, Vatslav Nizjinskij, Tamara Karsavina og Vera Karalli. Åpningsforestillingen om kvelden den 19. mai 1909 ble en sensasjon.

Protest[rediger | rediger kilde]

I løpet av de kommende årene omfattet Djagilevs oppsetninger komposisjoner av nylig avdøde Nikolaj Rimskij-Korsakov som operaen Jomfruen fra Pskov, Mainatt og Gullhanen. Hans ballettilpasning av orkestersuiten Schéhérazade av Rimskij-Korsakov som ble satt opp i 1910 gjorde komponistens enke, Nadezjda Rimskaja-Korsakova, rasende. Hun protesterte til Djagilev i åpne brev som ble offentliggjort i magasinet Retsj.

Ny musikk[rediger | rediger kilde]

Djagilev bestilte ballettmusikk fra komponister som Nikolaj Tsjerepnin (Narcisse og Echo, 1911), Claude Debussy Jeux, 1913), Maurice Ravel (Daphnis og Chloé, 1912), Erik Satie (Parade, 1917), Manuel de Falla(El sombrero de tres picos,1917), Richard Strauss (Josephs-legende, 1914), Sergej Prokofjev (Ala og Lolly, avvist av Djagilev og omarbeidet til Scythisk suite, og Chout, 1915), Ottorino Respighi (La Boutique Fantastique, 1918), Francis Poulenc (Les Biches, 1923) og andre. Hans koreograf Mikhail Fokin tilpasset ofte musikken til balletten. Djagilev arbeidet også med danser og ballettmester Leonid Mjasin (også kjent som Massine).

Stravinskij[rediger | rediger kilde]

Den kunstneriske direktør for Ballets Russes var Leon Bakst. Sammen med Djagilev utviklet han en mer sammensatt form for ballett med elementer av show som skulle appellere til det vanlige publikum heller enn til bare aristokratiet. Ballets Russes eksotiske appell påvirket fauvistmalerne og den gryende art decco-stilen. Igor Stravinskij var kanskje den mest kjente komponisten som Djagilev samarbeidet med. Han hadde hørt hans tidlige orkesterverk Fireworks og Scherzo Fantastique, og var tilstrekkelig imponert til å be Stravinskij om å arrangere noen stykker av Frédéric Chopin for Ballets Russes. I 1910 bestilte han sit første partitur av Stravinskij, Ildfuglen. Kort etter fulgte Petrusjka (1911) og Vårofferet (1913) fulgte like etter. De to arbeidet også på Pulcinella (1920) og Les Noces (1923).

I eksil for godt[rediger | rediger kilde]

Etter den russiske revolusjonen i 1917 ble Djagilev værende i utlandet. Straks det ble klart for det nye sovjetregimet at han ikke kunne lokkes tilbake, ble han evig fordømt som et særlig svikefullt tilfelle av borgerlig dekadanse. I mer enn 60 år ble han utelatt fra det historiske bildet av de sovjetiske historikerne .

Kunstnerisk vekst, økonomisk nedgang[rediger | rediger kilde]

Djagilev iscenesatte Tsjaikovskijs Tornerose (ballett) ("The sleeping Beauty") i London i 1921. Det ble en storslagen oppsetting både med hensyn til scenografi og kostymer. Men til tross for at forestillingen ble vel mottatt av publikum, ble den en økonomisk katastrofe for Djagilev og teatereieren som hadde støttet oppsettingen, Oswald Stoll.
Den første rollebesetningen hadde med den legendariske ballerina Olga Spessivtseva. Djagilev insisterte på å kalle balletten Den sovende prinsesse. På spørsmål om hvorfor, svarte han sarkastisk: "Fordi jeg ikke har noen skjønnheter". Etterhvert ble Ballets Russes ofte betraktet som for intellektuell, for elegant, og hadde stadig sjeldnere den betingelsesløse suksess som i de første årene, selv om yngre koreografer som George Balanchine slo seg sammen med ensemblet.

Fornyelse[rediger | rediger kilde]

Slutten av 1800-tallet frembragte ny utvikling i tonal behandling, harmoni, rytme og ny frihet. Inntil da hadde rigide harmoniske skjema og fastlagte rytmiske mønstre forblitt forholdsvis ukompliserte. Men rundt århundreskiftet utviklet harmonier, takt og rytme seg mot det mer profilerte og uforutsigbare. Hver tilnærmingsmåte hadde en frigjørende effekt på rytmen som også i sin tur påvirket balletten .

Djagilev var pioneren når det gjaldt å tilpasse de nye musikkstilene til den moderne balletten. Da Ravel benyttet 5/4 takt i den avsluttende delen av Daphnis Chloé (1912), sang danserne Ser-ge-dia-ghi-lev under prøvene for å holde den korrekte rytmen.

Medlemmer i Djagilevs Ballets Russes bidro senere til senere å legge grunnen til ballettradisjonen i USA (George Balanchine) og England (Ninette de Valois and Marie Rambert). Ballettmester Serge Lifar fortsatte og førte videre arbeidet med å blåse nytt liv i balletten ved operaen i Paris.

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Sergej Djagilevs grav, Isola di San Michele, Den østlige ortodokse kirke, avdeling, Venezia, Italia (Juni, 2005)

Djagilev var kjent for å være hard og krevende, til og med skremmende, oppdragsgiver. Ninette de Valois, som heller hadde en robust psyke, sa hun var redd for å se ham direkte i øynene. George Balanchine sa at han alltid hadde med seg et spanskrør på prøvene og smelte rasende med den når han var misfornøyd med dansernes prestasjoner. Andre dansere igjen sa at han kunne felle dem med et et eneste blikk, eller en kald kommentar. På den annen side kunne han vise stor forståelse og vennlighet. Da han under krigen 1914-1918 strandet med sitt bankerotte ballettensemble i Spania, ga han sine siste kontanter til Lydia Sokolova så hun kunne få medisinsk behandling for sin datter.

Markova var meget ung da hun sluttet seg til Ballets Russes og uttalte senere i livet at hun kalte Djagilev for "Sergypops" og at han tok seg av henne som sin egen datter.

Djagilev avskjediget Nizjinskij uten videre fra Ballets Russes etter at han giftet seg i 1913. Nizjinskij opptrådte igjen med kompaniet, men den gamle fortroligheten mellom ham og Djagilev var over og ble aldri mer den samme. I tillegg ble magien ved Nizjinskij redusert av en begynnende galskap. Deres siste møte fant sted etter at Nizjinskijs sinn var formørket og ikke synes å kjenne igjen sin gamle venn.

Dansere som Alicia Markova, Tamara Karsavina, Serge Lifar, og Sokolova erindret Djagilev med ømhet, som en streng, men omsorgsfull farsfigur som satte behovene til sine dansere og kompaniet foran sine egne. Han levde fra lønnsslipp til lønnsslipp for å finasiere sitt kompani. Og selv om han mot slutten av livet brukte anseelig midler på sin utsøkte samling av sjeldne bøker, kunne man se at han uklanderlig sydde dresser var frynset i jakkeermene og i buksebretten. Filmen De røde sko er en lett gjennom skuelig forkledd dramatisering av Ballets Russes.

Djagilev døde i Venezia i Italia den 19. august 1929 og ligger begravet på øya San Michele, like ved.

Betydning[rediger | rediger kilde]

På tross av skandaleforestillinger skapte Djagilev en voldsom og fornyet interesse for balletten. Han engasjerte kunstnere som vant sin berømmelse nettopp som medarbeidere i Ballets Russes. Det høyst påfallende er et flertall av de som ble toneangivende i Europa i de neste tiårene var innom Djagilevs ballettkompani. Ninette de Valois bragte med seg viktige impulser til engelsk ballett og grunnla Royal Ballet School. George Balanchine la grunnen for den amerikanske ballettradisjonen. Stravinskij ble en av århundredets aller mest betydningsfulle komponister.
Listen er mer enn imponerende og sier litt om ikke bare hans enestående evne til å finne de rette personer, men også til å gi dem de rette utviklingsmuligheter.

Djagilev
Ballett Kunst Opera
Dansere Koreografer Komponister Malere Dirigenter ARV (Ballett) Moter
Karsavina Fokin Stravinskij Picasso Pierre Monteaux Frankrike: Paul Poiret
Spetsitseva Nizjinskij Debussy Matisse Sir Beecham Lifar Erté
Danilova Massine Ravel Cocteau Ansermet (Paris Opera) Chanel
Markova Nijinska Poulenc Derain Dorati
de Valois Balanchine Prokofiev Gontsjarova USA:
Pavlova R. Strauss Rouault Balanchine
Nijinskij Satie Roerich Bolm
Massine Milhaud Benois Koslov
Dolin Lambert Bakst
Lifar Miro Rambert
Utrillo deValois
Max Ernst Dolin
Beauchant Markova
Chanel Lambert
Ballet Lambert
Royal Ballet
Fesitival Ballet

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Diaghilev, Richard Buckle, Weidenfeld & Nicolson, 1979; den eneste større biografi.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Sergei Diaghilev – bilder, video eller lyd