Vandrehvitvinge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vandrehvitvinge
Vandrehvitvinge  Foto: Lilly M
Vandrehvitvinge
Vitenskapelig(e)
navn
:
Pontia daplidice
(Linnaeus, 1758)
Norsk(e) navn: Vandrehvitvinge
Hører til: Pierinae,
hvitvinger,
dagsommerfugler
Habitat: tørre gressmarker, veikanter
Utbredelse: Asia, Europa
ikke i Norge
Vandrehvitvinge. Fra samlingen i Köln Zoo, Tyskland.
Sugesnabelen, på hodets underside, gir sommerfuglen mulighet til å nå inn i dype blomster for å suge til seg nektar.

Vandrehvitvinge (Pontia daplidice) er en dagaktiv sommerfugl i gruppen hvitvinger. Arten er utbredt i sydlige Europa, men er kjent for å vandre eller migrere og er funnet to ganger i Norge.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Kjønnene er ganske like, men hunnene har kraftigere farge eller større kontraster, særlig på bakvingene. Vingeoversiden har lys hvit grunnfarge, med flere mørke flekker, særlig ut not vingespissen. Bakvingenes underside har et gulgrønt marmorert mønster.

Vingespennet er mellom 34 og 48 millimeter.

Kroppen har et ytre skjelett (hudplater) som holder de bløte indre organer på plass. Det ytre hudskjelettet er bygd opp for det meste av kitin. Brystet og bakkroppen er brunsvart med kort lys hårbekledning.

Sommerfuglene skiller seg fra de fleste andre insektene ved at munnen ikke har kjever og lepper, men en lang sugesnabel (proboscis) mellom palpene. Den er rullet opp i en spiral, mellom palpene, under hodet, når den ikke er i bruk. Fasettøynene er mørke. Antennene sitter over og helt inntil fasettøynene. Antennene er trådformet og består av sylindriske ganske like ledd. Antenneklubben er flat eller skålformet slik som hos alle dagsommerfuglene. På beina finnes også sanseorgan som gir informasjon om hva sommerfuglen sitter på. Hunner bruker disse sansene for å finne riktig næringsplante, hvor den kan legge sine egg.

Indre organer[rediger | rediger kilde]

Bakkroppens indre organer består av fordøyelsesorganer, forplantningsorganer og åndedrett. Åndedrettet hos sommerfugler foregår ikke ved lunger, men ved at luft hentes inn og ut av kroppen gjennom små hull i hudskjelettet (spirakler). I kroppen er det et svært finmasket system av trakéer som leder oksygenet til kroppens vitale deler. En blodvæske som sirkulerer i kroppen, pumpes rundt av et avlangt rørformet hjerte. Brystpartiet består for det meste av vingenes muskulatur. Sanseorganer, for syn, smak og lukt er stort sett plassert i hodet. Nervesystemet består av en bukmarg med to nervestrenger og én nerveknute (ganglion) i hvert kroppssegment. Den første nerveknuten, som ligger foran munnåpningen, er spesielt stor og omtales som hjerne.

Egg og larver[rediger | rediger kilde]

Egget er orange, rundt og ovaltformet med noen lengderibber.

Larven har generelt tykk hud og er ganske hardføre. Den er blå-lilla på farge, med ett par lyse gule lengdestriper. Larvens bein er gule.

Bak hodet, på bryststykket, som består av tre ledd, er det tre par bein. Lengre bak har larvene noen bukføtter, som ikke er egentlige bein, men utvekster larven kan bruke til å holde seg fast. Lengst bak har den en analfot.

Larvens hode består av en hard hodekapsel med noen punktøyne. Under øynene er det noen små antenner larven bruker til å finne riktig føde. Larvens bakkropp består nesten bare av fordøyelsessystemet. Dette er ganske kort og mye av maten larven spiser passerer før all næringen er tatt opp. Avføringen kommer ut som små kuler helt bakerst på kroppen. Larvene ånder gjennom åpninger i hudskjelettet (spirakler), langs kroppens sider.

Puppen[rediger | rediger kilde]

Puppen er plassert stående eller oppreist, og er festet i anal-enden mot underlaget. Den holdes oppe ved et magebelte av spinntråder. Den har én spiss i hodeenden, ikke to som hos svalestjerter.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Vandrehvitvinge finnes på tørre gresskledde enger, havstrender, veiskråninger, i busksatt terreng, med mer. Den migrerer over større områder. Den er en sjelden gjest i Norden, men kan ikke overleve den kalde nordiske vinteren.

Flygetiden er fra mai til august, den flyr i to overlappende generasjoner.

Om natten og i overskyet vær hviler sommerfuglen. Vingene holdes sammenlagt opp og ut fra kroppen, noe som gir sommerfuglen en viss kamuflasje og beskyttelse. De voksne lever av nektar de suger opp fra blomstene på ulike planter (urter). Sugesnabelen, på hodets underside, gir sommerfuglen mulighet til å nå inn i dype blomster for å suge til seg nektar. Sugesnabelen gjør at sommerfugler er avhengig av flytende føde.

Forplantning[rediger | rediger kilde]

Parringen skjer ved sammenkobling mellom de to kjønnene. Under parring utskiller hannene en duft fra små duftskjell på vingene, dette kan være med å gjøre hunnen mer villig til å parres. Om et par forstyrres under parring, flyr vanligvis hannen, mens hunnen blir hengende passivt. Hunner som har parret seg inntar ofte en spesiell stilling, hvor vingene holdes noe flat og utbredt, mens bakkroppen løftes opp.

Larvene[rediger | rediger kilde]

Larven er radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Den lever som plantespiser særlig på korsblomster (Brassicaceae), på flere ulike planter i slektene Alyssum, Iberis, Diplotaxis, Descurainia, Biscutella, Ptilotrichum, Lepidium, Thlaspi, Raphanus, Fibigia, Sinapis, Moricandia, Arabis, Erysimum, Reseda og Sisymbrium.

Larvens kroppstemperatur er mellom 35 og 38 grader . Ved lavere temperatur blir larven inaktiv. Derfor krever larver hos dagsommerfugler gjerne sollys for å være aktive. Om det blir for varmt regulerer larven temperaturen ved å oppsøke skygge.

Puppen[rediger | rediger kilde]

Vandrehvitvinge tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der sommerfuglens indre og ytre organer endres. Larvens bøyelige og myke kropp omdannes til en puppe med hardt skall. Når skallet er hardt begynner omdanningen fra larve til den voksne (imago) sommerfuglen. De indre organer brytes i varierende grad ned til en cellemasse. En omorganisering skjer og dyret bygges opp igjen. Puppeperioden varierer etter temperaturen, vanligvis mellom to til fire uker.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Vandrehvitvinge har sin normale utbredelse i flere oppdelte områder som strekker seg fra Nord-Afrika, Mellom- og Syd-Europa, Asia, helt til Japan. Arten migrere nordover fra Mellom-Europa hvert år, og er registrert noen få steder i Danmark, og i det sydlige Sverige, på Gotland. Mangler i Finland. I Norge er den funnet bare ett par ganger, i Hole i Buskerud i 1886 og i Sør-Varanger i Finnmark i 2000.

Systematisk inndeling[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]