Fylking

Fylking (norrønt: fylkingr; folk) er en taktisk kampformasjon av infanterister før skytevåpen ble innført. Fylking var en type masseoppstilling med mange forskjellige former; lineæroppstilling, svinefylking, gaffelen eller kretsen.

Formasjonen ble benyttet i de nordeuropeiske slagene i vikingtiden og middelalderen. Formasjonen ble også brukt av angelsakserne i krigføring på De britiske øyer, og da ble den kalt scildweall, skjoldmur.

Det er ikke sikkert hvor eller hvordan fylkingen oppsto, men bakgrunnen kan være senromersk. Legionærer i det senromerske keiserriket, før slutten i 400-tallet, var ofte rekruttert fra utenfor Romerriket, for eksempel fra Skandinavia. Den formasjonen de benyttet seg av, falanks, er et mulig opphav til fylkingen.

Det viktigste elementet i fylkingen var delvis overlappende skjold i front av formasjonen. Herfra kom den engelske betegnelsen shield wall. Dette har ført til en del misforståelser i moderne tid, fordi skjoldborg betyr noe annet på norsk.

Fylkingen

En fylking var ofte sammensatt av flere mindre tropper under felles ledelse. Hver tropp hadde sin troppefører. Beregninger gjort i vår tid tilsier at en tropp besto av seks mann i bredden og fem i dybden, altså i alt 30 mann i en tropp. Når man fylket seg, eller stilte opp en hær av mange ulike tropper, hadde hver tropp et troppemerke eller en fane i metall eller tøy.

Størrelsen på en fylking har nok variert, men fra slaget ved Fyrileiv i 1134, er det skildret en bred fylking på 7200 mann. Fra andre slag, også i England, er det skildret at en hær kunne organisere seg i hele fire fylkinger, hvor den ene var reserve. Det synes som om omstendigheter bestemte om det ble dannet en eller flere fylkinger for det kommende slaget. I slaget ved Ekeberg i 1161 skal en fylking på 4800 mann, som var strukket ut til bare fem mann i dybden, ha forsvart hele byen fra ute på isen.

Fylkingen var ingen fast formasjon. Ettersom den minste formasjonen var på en tropp, kan det tyde på at grensen går ved fem mann i dybden. Ellers kunne fylkingen anta ulike former; fra å være kvadratformet og med stor dybde, til en lang, bred linje med begge flanker litt forover. I slag var det vanlig å ha tre fylkinger, selv om det ikke alltid var slik.

Fylking i slag

En fylking hadde soldater i ringbrynje og med skjold og slagvåpen i fremste linje, mens det var spydkastere og bueskyttere bakover i rekkene. Ettersom kastespyd, som arkeologiske funn har vist, ble hyppig brukt i slagene, kan det tyde på at spydkastere må ha utgjort en betydelige andel av en fylking. I fylkingens bakerste rekker finner man bueskyttere og spydkastere. Disse skjøt mot fienden, over sine egne tropper – før sammenstøtet, eller når slaget var i gang.

I et slag mellom to fylkinger ville skjold og spyd først barket sammen i et brutalt møte, når formasjonene barket sammen. Så slåss de fremste rekkene mot hverandre med spyd, øks eller sverd, med det for øye å ødelegge motstanderens skjold. Å lage en åpning i fiendens rekke var viktig. Deretter løste formasjonen seg opp og det oppsto et blodig møljeslagssmål, mann mot mann, i forvirring og død. Hver tropp måtte holde sammen, for samarbeid var viktig. Samlepunktet var ens egen fane eller troppefører. Den som fikk sendt inn forsterkninger først, ville ha størst sjanse til å vinne slaget.

Man brukte ofte reservestyrker i fylkinger, og også flankemanøvre var kjent for vikinger og engelskmenn. En spesielt disiplinert hær kunne brukes i kompliserte manøvre, inkludert fingert flukt, der styrkene tilsynelatende trakk seg tilbake i uorden, for så plutselig å vende om og angripe forfølgerne, som hadde brutt formasjonen sin i iveren på å nå igjen fienden. En slik manøver er skildret i England på 800-tallet.

En er ikke sikker på hvor godt fylkingen sto seg mot kavaleri. Snorre Sturlasons beretning om slaget ved Stamford Bridge i 1066, stemmer ikke overens med det de eldste kildene, de angelsaksiske krøniker. Fra Danmark og Sverige vet vi om slag hvor kavaleri kjempet mot fylkinger, selv om detaljene vi har er ytterst sparsomme. Det viste seg at fotfolk fremdeles var svært viktig, men i slaget ved Fodevig i 1134, skal 300 tyske pansrede ryttere ha knust en fylking på 20 000 mann. Fylkingen sies likevel å være dårlig organisert, og det finnes bare en eneste kilde til denne opplysningen.

En krønikeskriver forteller at det i slaget ved Viborg i 1150 var en fylking oppstilt med skjoldmenn foran og steinslyngere i stedet for bueskyttere i midten, med ryttere på fløyene. Denne fylkingen klarte med kraftig motstand å stoppe et kavaleriangrep, slik at rytterne på fløyene kunne angripe kavaleriets flanker fra sidene. Men, slike sammenstøt ga store tap som resultat. Bruk av terrenget for å hindre kavaleriets mulighet til å angripe med full styrke, ble gitt større prioritet. Denne taktikken ble avgjørende i Sverige, der væpnede bønder ble mobilisert i større styrker på 1400-tallet.

Fylkingen forsvinner

De siste beskrivelsene av fylkinger i Norge, var i slaget om Bergen 1393 i Vågsbunnen. Der hadde sjørøvere, også kjent som vitaljebrødre eller vitalinerbrødre, et regulært slag, hvor tyskerne, tross store tap, vant. I løpet av 1400- og 1500-tallet ser det ut til at fylking som slagorden ikke lenger ble brukt i Norge.

I Danmark førte den økende sosiale forskjellen mellom de øverste stendene og allmuen til at adelen fikk større innflytelse på militærvesenet. Det førte til at man i krigføringen la større vekt på kavaleri i samarbeid med leiesoldater.

Sverige på sin side, satset mer på å bruke terrenget og såkalte bråtar, det vil si blokkering av fremkomstveiene med nedfallsskog og tømmer. Svenskene angrep så fienden i flanken ved sperren, gjerne med piler skutt med armbrøst av skarpskytterne vant med jakt.

I løpet av 1400-tallet, ettersom rustninger og harnisker ble bedre, og dyktigere leiesoldater fra Sentral-Europa ble leid inn av danskene og tyskerne, ble de eldre militærtaktikkene lite egnet. Bønder og småborgere i utkanten av Europa, som for eksempel Skandinavia, hadde ikke råd til harnisk og våpen mot de mer krigsvante leiesoldatene.

Men fylking som taktikk var ikke helt avgått med døden. I Sverige ble fylkingen brukt fram til etter 1523, da moderne taktikk ble innført ved at Gustav Vasa hyrte inn leiesoldater. De brakte med seg en ny krigføring som ble tatt imot med stor iver av de svenske makthaverne.

Fylkingen til de svenske væpnede bondesoldatene var langstrakt og smal, med spydmenn fremst og armbrøstskyttere bak. Rekkefølgen ble byttet om, før et angrep eller under retrett. Den svenske fylkingen hadde vist seg suverent overlegen mot landsknekter i slaget ved Rotebro i 1497 og slaget ved Brännkyrka i formasjon mot formasjon.

Se også

• Svinefylking
• Falanks

Kilder

• Ulf Sundberg, Medeltidens Svenska Krig ISBN 91-89660-11-0

• Diverse Osprey hefter: Viking Hersir 1993 av Mark Harrison ISBN 1-85532-318-4 The Vikings 1985 av Ian Heath ISBN 0-85045-565-0 Medieval Scandinavian Armies (1) 1100-1300 av D. Lindholm ISBN 1-84176-505-8

• Danmarkshistoriens årstall 2001 Aschehoug forslag ISBN 87-11-11597-1

• Øyvind Flatnes, Leidangen i operativ tjeneste, masteroppgave i historie, universitet i Bergen våren 2005

Eksterne lenker

• Fylking hos Store norske leksikon