Germaine de Staël

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Germaine de Staël
Germaine de Staël
Madame de Staël
Malt av François Gérard, 1810
Født 22. april 1766
Paris
Død 14. juli 1817 (51 år)
Paris
Yrke Forfatter
Nasjonalitet Frankrike Frankrike
Språk Fransk
Periode Før-romantisk tid
Sjanger Roman, essay, avhandlinger
Debut Journal de Jeunesse, 1785

Germaine de Staël (fullt navn Anne Louise Germaine de Staël-Holstein; 22. april 176614 juli 1817) var en fransk forfatter av sveitsisk opprinnelse. Hennes liv overlappet hendelsene til den franske revolusjon og Napoléon Bonaparte. Hun var en av Napoléons fremste motstandere. Feiret for sin elegante konversasjonskunst, deltok hun i både det kulturelle som politiske liv. Hennes verker, både kritiske og skjønnlitterære, hadde sin innflytelse på historien til den europeiske romantikken.

Hun var datter av den sveitsiske bankieren og Frankrikes utenriksminister Jacques Necker og var fra 1786 gift med den svenske ambassadøren Erik Magnus Staël von Holstein (død 1802). Hun hadde en populær litterær salong med flere fremtredende gjester, og hun kaltes derfor ofte Reine de Paris («Paris' dronning»). Som sin far var hun tilhenger av revolusjonens progressive ideal, noe som ikke minst kom til uttrykk i verkene hennes, eksempelvis Delphine, der hun fordekt gikk til angrep på den kirkelige vielsen og ekteskapets uoppløselighet, samt i den erotiske romanen Corinne.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidligste år[rediger | rediger kilde]

Jacques Necker, far av Germaine de Staël.
Suzanne Curchod, hennes mor.

Anne Louise Germaine Necker ble født i Paris. Hennes far var den framtredende sveitsiske bankmannen og statsmannen Jacques Necker som ble Frankrikes finansminister under kong Ludvig XVI. Hennes mor var Suzanne Curchod, vertinne for en av de mest populære salonger i Paris hvor personligheter som Buffon, Marmontel, Melchior Grimm, Edward Gibbon, Abbé Raynal og Jean-François de la Harpe var jevnlige gjester.[1] Madame Necker ønsket å utdanne sin datter i henhold til prinsippene til Rousseau og sørget for å gi henne en intellektuell utdannelse og kalvinistisk disiplin ved hennes egen protestantiske prest. Dog lot hun datteren som et barn sitte ved hennes føtter i salongen hvor de intellektuelle fant glede i å stimulere det oppvakte barnet. Det gjorde henne bråmoden, men ga henne fra tidlig av et litterært ordforråd.

I løpet av de neste få årene etter at Jacques Necker var blitt avsatt fra sin posisjon, bodde de fra 1784 ved Château Coppet i Coppet, hennes fars gods og eiendom ved Genfersjøen, og som hun senere gjorde berømt i sine skrifter.[2] De vendte tilbake til Paris i 1785 og unge Necker skrev en rekke ulike verker, inkludert et romantisk drama i tre akter, Sophie (1786), og en tragedie i fem akter, Jeanne Grey (1787). Begge skuespillene ble utgitt i 1790.

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

Erik Magnus Staël von Holstein, malt av Adolf Ulrik Wertmüller, ca. 1782

Snart ble hennes foreldre utålmodig over at hun var ugift, og det er sagt at de nektet henne å gifte seg med en katolikk, noe som i Frankrike i stor grad begrenset hennes valgmuligheter. Det er et rykte at William Pitt den yngre tenkte på henne. Den noe notoriske elskeren til salongvertinnen Julie de Lespinasse, Jacques Guibert, en noe kaldhjertet hane med en visst talent, skal også ha gjort kur.

Til sist giftet hun seg med baron Erik Magnus Staël von Holstein, som først var attaché hos det svenske sendebud, siden minister. For en stor arving og en meget ambisiøs ung kvinne, synes ikke dette bryllupet svært egnet, men Germaine de Staël hadde formue og hennes ektemann en posisjon. En rekke av forhandlinger sikret fra den svenske kongen et løfte om å bli ambassadør for 12 år og en pensjon i tilfelle posisjonen ble trukket tilbake. Ekteskapet gikk sin gang den 14. januar 1786 i kapellet på den svenske ambassaden.

Ektemannen var 37 år, hustruen kun 20 år. Det hele var mer en juridiske formalitet, og hele ekteskapet synes å ha vært akseptabelt for begge da ingen av dem hadde større følelser for den andre. Den kjølige baronen fikk tilgang til en formue og den unge hustruen ble en ambassadefrue av en betydelig utenlandsk statsmakt, noe som ga en langt høyere posisjon ved det franske hoff og i samfunnet enn hva hun ville ha fått i ekteskap med en hvilken som helst franskmann.

Revolusjonære aktiviteter[rediger | rediger kilde]

Corinne, en framstilling av hovedfiguren i Madame de Staëls roman av samme navn. Byste av Edmé Gois, 1836 (Louvre).

I 1788, året før den franske revolusjon, opptrådte hun som en forfatter under sitt eget navn med det tynne verket Lettres sur les ouvrages et le caractère de J.-J. Rousseau, bestående av en samling brev på rundt 140 sider.[3] Denne brennende, panegyriske brevsamlingen viste et åpenbart talent, men lite kritisk dømmekraft. Hun var på denne tiden entusiastisk for en blanding av Rousseau og politisk konstitusjonalisme. Hennes senere romaner ble bestselgere og hennes litterære kritikk fikk innflytelse.

Hennes far Necker fikk lettre de cachet fra kongen som krevde at Monsieur Necker forlot Paris øyeblikkelig. Kongen mislikte Necker og dronningen hatet ham. Folket var en annen oppfatning, og krevde ham tilbake. Han ble tilbakekalt 48 timer etter at han hadde forlatt Paris. Innenfor de 48 timene hadde Bastillen falt, blod hadde blitt spilt og adelen flyktet i alle retninger ut av landet.[4] Madame de Staël håpet på et kompromiss, at Frankrike ville utvikle seg til et konstitusjonelt monarki av engelsk type. Den nye revolusjonære konstitusjon ble skrevet i hennes hus.[5] Hun triumferte i møtene med Stenderforsamlingen 1789 den 4. og 5. mai.[6] Hennes salong ble møte for de «konstitusjonelle», som de ble kalt, blant dem La Fayette, grev Louis de Narbonne-Lara og Mathieu de Montmorency. Slike håp ble feid bort med revolusjonens raseri. Terroren rådet i Paris. De som viste sympati med kongen eller monarkiet ble grepet og fengslet. Baron de Staël ble tilbakekalt til Sverige. Necker ble igjen avsatt og søkte tilflukt i Coppet. Han oppfordret sin datter om å følge ham, men hun valgte Paris.[4]

Hennes fødte barn, en gutt, ble født i 1790 uken før Necker til sist forlot Frankrike. Hennes privilegier som ambassadefrue sørget for nødvendig beskyttelse under den økende uroen under revolusjonen. Hun besøkte Coppet en eller to ganger, men forble for det meste i Paris i revolusjonens tidligste dager. Hun deltok i forsamlingen og holdt salong i Rue du Bac hvor Talleyrand, Abbé Delille, Clermont-Tonnerre, og Gouverneur Morris var blant de som møttes.

Til sist, dagen før Septembermordene i september 1792 flyktet hun, sammen med vennene Manuel og Tallien. Hennes egen redegjørelse av flukten er som vanlig for henne så blomstrende at det etterlater spørsmålet om hun faktisk var i fare. Direkte synes det ikke som om hun var, men hun hadde strukket ambassadens privilegier til å beskytte truende venner og det var en alvorlig sak.[5] Hennes forsøk på å hjelpe gamle Montesquiou hadde nær ført til at hun ble drept. Hun ble grepet og ført til Hotel de Ville for å møte Robespierre. Hun protesterte og henviste til sine privilegier som ambassadefrue, og i siste liten ble det besluttet at Tallien skulle frakte henne til grensen. Hun dro til Cobbet i Sveits som ble et asyl for mange som var truet av revolusjonen. Hun kom ikke tilbake til Paris på tre år. [4] I disse årene gjorde hun i 1793 sitt første besøk til England, og besøkte da den franske kolonien av flyktninger ved Michleham i Surrey.[7][8]

Salong i Coppet og Paris[rediger | rediger kilde]

Château de Coppet

I sin fars gods i Sveits, Château de Coppet, samlet hun en ny salong av venner og flyktninger. Det var dog en liten skandale med hennes forhold til Louis de Narbonne, en av en rekke elskere hun hold seg med.[5]

Tilbake ved Coppet skrev hun en pamflett om dronningens henrettelse. Året etter døde hennes mor ved Château de Beaulieu i Lausanne. Da Robespierre falt åpnet det veien tilbake til paris for henne. Hennes ektemann hadde oppholdt seg i Nederlendene, og ble kreditert av den franske republikk. Hun gjenåpnet sin salong og utga flere mindre verker, blant dem essayene Sur l'influence des passions («Om pasjonenes innflytelse», 1796) og Sur la litérature considérée dans ses rapports avec les institutions sociales (1800).

Det var i løpet av disse årene av Madame de Staël var politisk viktighet. Narbonnes plass i hennes seng var blitt erstattet av Benjamin Constant som hun hadde møtt første gang hos Belle van Zuylen i 1794. Han fikk en stor innflytelse hos henne, slik hun fikk over ham. Begges personlige og politiske grunner førte henne i opposisjon med Napoléon. Hun hadde fulgt hans karriere, og håpet som mange franskmenn at den vellykte hærføreren fra Korsika skulle skaffe ro og stabilitet til Frankrike, men da han gjorde seg selv til førstekonsul gjenkjente hun en tyrann.[4] Hennes egen preferanse var en moderat republikk eller et konstitusjonelt monarki. I sin salong betenkte hun seg ikke å kritisere Napoléons politikk. Fiendskapen mellom Madame de Staël og Napoléon ble allment kjent. Hun alternerte mellom Paris og Coppet uten problemer, skjønt hun visste at Napoléon mislikte henne. I 1797 var hun formelt separert fra sin svenske ektemann. I 1799 ble han tilbakekalt av den svenske kongen, og i 1802 døde han med henne tilstede. Foruten en datter (Gustavine, 1787–1789) som døde i barndommen, og den eldste sønnen Auguste Louis (1790–1827), fikk de ytterligere to barn – en sønn Albert (1792–1813), og en datter Albertine (1797–1838), som senere giftet seg med Victor de Broglie, medlem av Académie française og Frankrikes niende statsminister. Farsskapet til disse barn er ikke sikkert.[9]

Konfliktene med Napoléon[rediger | rediger kilde]

Napoléon, hennes uforsonlige fiende.

Når hennes duell med Napoléon begynte er ikke lett å avgjøre. Å dømme fra tittelen på hennes bok Dix annees d'exil («Ti år i eksil») skal det ha begynt i 1804, men fiendskapet skjedde antagelig langt tidligere. Napoléon skal ha sagt om henne, i henhold til memoarene til Madame de Remusat, at hun «lærer folk å tenke som aldri har tenkt før, eller som har glemt hvordan å tenke.»[10]

Napoléon mislikte at hun viste seg trassig til hans innflytelse, og det gledet antagelig henne at han fremmet sin makt mot henne uten å lyktes. Begges personligheter hadde en merkelig preg av det teatralske. Om hun virkelig ønsket å ta sin motstand mot Napoléon alvorlig, hadde det vært lettere for henne å etablere seg i England ved Fredstraktaten i Amiens, men hun holdt seg i Coppet. Der ble hun skygget av Napoléons spioner ettersom hun motsatte seg hans ordrer, først at hun holdt seg unna Paris, og senere ut av Frankrike, noe som betydde at hun ble alene i landbruksområdet i Sveits framfor det urbane Paris.

I 1802 utga hun den første av hennes minneverdige bøker, romanen Delphine hvor femme incomprise («misforstått kvinne»)[11] ble introdusert i fransk litteratur og hvor hun selv og en rekke av hennes nærmeste venner opptrådte i gjennomsiktig forkledning. Høsten 1803 vendte hun tilbake til Paris. Hadde hun ikke gjort sin uro over sin landflyktighet så offentlig, er det uklart om Napoléon ville ha forvist henne, men da hun igjen henvendte seg til en mengde personer med oppfordring om å beskytte henne, synes det som han mente at det var bedre at hun ikke burde bli beskyttet. Hun fikk ordre om ikke å bo nærmere Paris enn 40 legua. Etter en tenkepause besluttet Madame de Staël å reise til Tyskland.

Reiser til Tyskland og Italia[rediger | rediger kilde]

Madame de Staël, malt av Vladimir Borovikovsky, 1812

Madame de Staël reiste i selskap med Constant via Metz og Frankfurt til Weimar. Hun nådde fram i desember og ble der over vinteren før de dro videre til Berlin. Der møtte hun dikteren August Wilhelm Schlegel, en leder av den tyske romantikken, og som senere ble en av hennes venner ved Coppet. Hun møtte mange av de tyske litterater, Friedrich Schiller i særdeleshet, men andre ble forstyrret av hennes merkverdige vesen, og andre direkte mislikte henne, antagelig ved at hun var en type intellektuell og uavhengig kvinne de var uten erfaring med.[4] Deretter reiste hun til Wien hvor hun i april fikk nyheten om sin fars sykdom og kort tid etter, den 8. april, om hans død.

Hun reiste tilbake til Coppet hvor hun var blitt en rik arving. Hun tilbrake sommeren ved slottet i godt selskap, og om høsten reiste hun til Italia i selskap med Sismondi og Friedrich Schlegel. I Italia samlet hun materiale for sitt mest kjente verk, Corinne, hvor hovedpersonen var inspirert av den italiensk poeten Diodata Saluzzo Roero.[12] Sommeren 1805 reiste hun hjem og tilbrakte nær et år med å skrive Corinne.

I 1806 brøt hun forbudet om utestengelse og bodde for en tid uforstyrret i nærheten av Paris. I 1807 utkom Corinne, den første estetiske romantiske verk ikke skrevet på tysk. Faktisk ble den beskrevet da den utkom som en pikareske forkledd som en roman. Det kjente sitatet «Tout comprendre rend très-indulgent», som kan oversettes som «Å vite all er å tilgi alt», står i Corinne, del 18, kapittel 5.

Utgivelsen var en påminnelse om hennes eksistens, og politiet sendte henne tilbake til Coppet. Hun bodde der som vanlig i løpet av sommeren, og dro deretter tilbake til Tyskland hvor hun besøkte Mainz, Frankfurt, Berlin og Wien. Sommeren 1808 var hun tilbake i Coppet, det samme året da Constant brøt med henne og deretter giftet seg med Charlotte von Hardenberg, en niese av den preussiske statsmannen Karl August von Hardenberg. Hun begynte å arbeide med sin bok De l'Allemagne som krevde hennes oppmerksomhet de neste to årene hvor hun ikke reiste særlig langt fra huset.

Hun hadde kjøpt eiendom i Nord-Amerika og grublet på å flytte dit, men hun var fast bestemt på å utgi De l'Allemagne i Paris. Grunnet den franske sensuren skrev hun et provoserende brev til keiser Napoléon. Hans svar, skrevet i samme ånd som hennes, var å kondemnere hele utgaven av hennes bok, ti tusen kopier, og forvise henne på nytt. Hun trakk seg atter tilbake til Coppet hvor hun etter hvert fant trøst i en ung offiser av sveitsisk opphav ved navn Albert de Rocca, 23 år yngre enn henne. Hun giftet seg privat med ham i 1811. De synes oppriktig glade i hverandre, og det var ingen hemmelighet ved Coppet, men selv ekteskapet ble ikke offentlig kjent før etter hennes død. De fikk en sønn, Louis-Alphonse de Rocca (1812–1842), som kom til å gifte seg med Marie-Louise-Antoinette de Rambuteau, datter av Claude-Philibert Barthelot de Rambuteau.

Øst-Europa[rediger | rediger kilde]

I hvilken grad det franske keiserdømmets politi preget Madame de Staël er uklart. Hun ble først etterlatt uforstyrret, men slottet i Coppet ble tabu, og hennes franske besøkende ble straffet. Mathieu de Montmorency og Madame Récamier ble landsforvist for forbrytelsen å ha besøkt henne. Hun begynte vurdere det som var tenkbart flere år tidligere, å dra seg helt ut av områder underlagt Napoléons innflytelse og maktområde. I opptakten til den franske krigen mot Russland forble hun hjemme vinteren 1811 for å skrive og planlegge. Den 23. mai forlot hun Coppet i bortimot hemmelighet og reiste gjennom Bern, Innsbruck og Salzburg på vei til Wien. Der fikk hun et østerriksk pass til fronten, og etter en del vanskeligheter fikk hun et russisk pass i Galicia. Hun hadde da unnsluppet Napoléons allmektig øyne og omfattende makt.

Hun reiste langsomt gjennom Russland og Finland for å komme til Sverige. Hun gjorde et opphold i St. Petersburg før hun kunne overvintre i Stockholm, hvor hennes nære venn Jean Baptiste Bernadotte hadde blitt svensk tronarving. Deretter reiste hun til England hvor hun som Napoléons fiende fikk en strålende mottagelse og ble gjort stor stas på i løpet av sesongen 1813. Hun utga De l'Allemagne om høsten, manuskriptet som hun hadde fraktet med seg. I mindre enn et år ble det utgitt på tysk, fransk og engelsk fra trykkerier i Heidelberg, Hanover, Bremen, Paris, London og Edinburgh. Goethe sa at «Det var en mektig maskin som gjorde et bredt hull i fordommenes kinesiske mur som hadde skilt Tyskland og Frankrike.»[4] Hun fikk et tilbakeslag ved at hennes andre sønn Albert, som hadde gått inn i den svenske hæren og ble drept i en duell som følge av gambling. Hun utga Considérations sur la révolution française, hennes betraktninger om den franske revolusjon,[13] Napoléons krig og nederlag mot Russland ble et vendepunkt i hans hell og framgang. Ludvig XVIII, bror av den henrettede franske kongen, hadde kommet til England i 1808, og da han var i stand til å innta Paris i mars 1814. Madame de Staël fulgte etter. Napoléon abdiserte den 11. april.

Restaureringen[rediger | rediger kilde]

Delphine, utgaven fra 1803.

Madame de Staël var i Paris da nyheten om at Napoléon hadde gått i land og soldatene flokket seg om ham. Hun flyktet øyeblikkelig til Coppet. Hun var der fortsatt da Napoléon gikk på sitt endelige nederlag i slaget ved Waterloo. Hun vendte ikke øyeblikkelig tilbake til Paris, hun ønsket ikke, sa hun, «å være vitne til den andre invasjon, og Paris fylt med seks hundre tusen utenlandske bajonetter.»[4] Det er sikkert at hun ikke hadde større hengivenhet for huset Bourbon. I oktober, etter Waterloo, reiste hun isteden til Italia, ikke for sin egen helse, men for hennes andre ektefelle Rocca som var døende av tuberkulose.

Hennes datter giftet seg med hertug Victor de Broglie den 20. februar 1816 i Pisa og ble hustru og mor av framstående franske statsmenn. Hele familien vendte tilbake til Coppet i juni og lord Byron besøkte hyppig Madame de Staël der. Til tross for hennes stadig dårligere helse reiste hun til Paris for vinteren 1816-1817 hvor hennes salong ble gjenopptatt og godt besøkt. Et varm vennskap oppsto mellom henne og hertugen av Wellington, som hun første gang hadde møtt i 1814, og hun benyttet sin innflytelse hos ham for å få okkupasjonshæren redusert. Men hun var allerede merket av hennes dager ebbet ut, begrenset til sitt rom, om enn ikke til sengen. Madame de Staël døde den 14. juli og Rocca overlevde henne med kun litt mer enn seks måneder. Hennes merkelige konvertering til katolisismen på sitt dødsleie overrasket mange, inkludert Wellington, som bemerket at mens hun var engstelig for døden, hadde han ikke tiltenkt henne å tro på et [katolsk] etterliv.

Ettermæle og arv[rediger | rediger kilde]

Statue av Madame de Staël på rådhuset i Paris

Auguste Comte inkluderte Madame de Staël i sin Kalender over store menn hvor Comtes elev Frederic Harrison skrev om henne og hennes forfatterskap: «I Delphine gjenåpnet en kvinne, for første gang siden revolusjonen, hjertets romanse som var i vinden i det foregående århundret.» Comte ville daglig sitere en setning fra Delphine: «Det er ingenting virkelig i verden enn kjærligheten.»[14] Hennes verker, skrev Harrison noe pompøst, «gikk forut verkene til Scott, Byron, Shelley, og delvis Chateaubriand, deres historiske betydning er stor i utviklingen av den moderne romantikken, hjertets romanse, i naturens fryd, og i kunstartene, fortidsminner og Europas historie.»

Madame de Staël var en betydningsfull del av den før-romantiske epoken. I år 1800 konfronterte de to skikkelser og motpoler som kom til prege tiden før romantikken. Året før utga Madame de Staël sitt teoretiske verk om litteraturen, De la littérature dans ses rapports avec les institutions sociales (1799). Den polemikk som dette verket ga støtet til, innledet forfatterskapet til vicomte de Chateaubriand. Da han kom med sitt svar i 1802 var de politisk-filosofiske fraksjonene markert, den republikansk-liberale og den katolsk-monarkistiske, som formulerte et helhetssyn på kunsten og litteraturen. [15]

Madame de Staël skrev, som den første, en sammenlignende litteraturhistorie. Hun kastet et feidende blikk over gresk og romersk litteratur, hoppet kjekt over middelalderen som hun foraktet, og oppholdt seg lenge ved italiensk og fransk renessanse før hun trakk sine litterære utviklingsteorier. I moderne forstand holder den ikke mål, blant annet ved at hun tok svært lett på dokumentasjonen, men det som var viktig for henne, og som har interesse for ettertiden, er hennes tre teser som utgjorde kjernen i hennes kultur- og samfunnsoppfatning:[15]

  1. Tanken om framskrittet, som ikke var nyskapende da den hadde eksistert siden renessansen og dominerende i opplysningstiden, men siden hun kunne forfekte den så iherdig, var det på grunnlag av at den franske revolusjonen hadde fått mange til å tvile på framskrittet, særlig hos nykatolikkene. Således vedsto hun seg arven fra opplysningstidens fritenkere.[15]
  2. Tanken om at borgerlig frihet og religiøs toleranse er nødvendig for litteraturen. Det var en tanke som var videreført fra Voltaire. Hennes advarsel om farene ved for stor innflytelse fra «den militære ånd» var ikke egnet til å skaffe tilhengere blant Napoléons embetsmenn i en tid med innføring keiserlig enevelde.
  3. Tanken om skillet mellom nord- og søreuropeisk litteratur. Til tross for middelalderens mørke hull, anså hun middelalderen som en epoke som forente nord og sør og dermed forberedte en ny helhetskultur. Sør representerte klarhet, formskjønnhet, og beherskelse, men også ufrihet. Nord var følelse, melankoli, og poesi, en litteratur skapt av frie mennesker. [16]

Mens de to første tesene peke bakover, peke den siste framover, og oppfordret til en revisjon av litteraturhistoriens tidligere vurderinger. En forsiktig neddemping av beundringen for de store klassikerne, og en høyere vurdering av de store, ukultiverte geniene, den norrøne sagalitteraturen, Ossian, og tyske og engelske forfattere. Det var et optimistisk framtidssyn om en kommende klassisk-romantisk litteratur, også preget av de nordamerikanske fristatene og det republikansk-romantiske Frankrike.[16]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Journal de Jeunesse, 1785
  • Sophie ou les sentiments secrets, 1786 (utgitt anonymt i 1790)
  • Jeanne Gray, 1787 (utgitt i 1790)
  • Lettres sur les ouvrages et le caractère de J.-J. Rousseau, 1788
  • Éloge de M. de Guibert
  • À quels signes peut-on reconnaître quelle est l'opinion de la majorité de la nation?
  • Réflexions sur le procès de la Reine, 1793
  • Zulma : fragment d'un ouvrage, 1794
  • Réflexions sur la paix adressées à M. Pitt et aux Français, 1795
  • Réflexions sur la paix intérieure
  • Recueil de morceaux détachés (comprenant : Épître au malheur ou Adèle et Édouard, Essai sur les fictions et trois nouvelles : Mirza ou lettre d'un voyageur, Adélaïde et Théodore et Histoire de Pauline), 1795
  • De l'influence des passions sur le bonheur des individus et des nations, 1796
  • Des circonstances actuelles qui peuvent terminer la Révolution et des principes qui doivent fonder la République en France
  • De la littérature dans ses rapports avec les institutions sociales, 1799
  • Delphine, 1802
  • Épîtres sur Naples
  • Corinne ou l'Italie, 1807
  • Agar dans le désert
  • Geneviève de Brabant
  • La Sunamite
  • Le capitaine Kernadec ou sept années en un jour (comédie en deux actes et en prose)
  • La signora Fantastici
  • Le mannequin (comédie)
  • Sapho
  • De l'Allemagne, 1810/1813
  • Réflexions sur le suicide, 1813
  • De l'esprit des traductions
  • Considérations sur les principaux événements de la Révolution française, depuis son origine jusques et compris le 8 juillet 1815, 1818 (posthumously)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ d'Haussonville, Paul-Gabriel (1882): Le Salon de Madame Necker, Paris, Calmann-Lévy,
  2. ^ Le château de Coppet: une brève histoire du château
  3. ^ Grimm Friedrich Melchior; Diderot, Denis: Historical & literary memoirs and anecdotes, H. Colburn, s. 353
  4. ^ a b c d e f g Jenkins, Helen P. (1835): «Madame De Stael», A Celebration of Women Writers.
  5. ^ a b c Pens, pilgrims, progress: seven women
  6. ^ Germaine de Staël, Considerations on the Principal Events of the French Revolution (LF ed.) (2008)
  7. ^ «Mickleham», Exploring Surrey's Past
  8. ^ Goodden, Angelica (2008): Madame de Staël: The Dangerous Exile, Oxford University Press
  9. ^ Goodden, Angelica (2008): Madame de Staël: the dangerous exile. Oxford University Press, s. 31.
  10. ^ Memoirs of Madame de Rémusat: 1802-1808, oversatt til engelsk av Cashel Hoey & John Lillie, s. 407
  11. ^ «femme incomprise», Wiktionary
  12. ^ Panizza, Letizia; Wood, Sharon (2000): A History of Women's Writing in Italy, Cambridge University Press, s. 144.
  13. ^ «Considérations sur la Révolution française» de Mme de Staël, l'Historie
  14. ^ Comte, Auguste: Pos. Pol. iv. 44
  15. ^ a b c Beyer, Edvard et al. (1972): Verdens litteraturhistorie. Bind 7 Romantikken, Oslo: Cappelen, s. 321
  16. ^ a b Beyer, Edvard et al. (1972): Verdens litteraturhistorie. s. 323

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bredin, Jean-Denis (1999): Une singulière famille: Jacques Necker, Suzanne Necker et Germaine de Staël. Paris: Fayard, ISBN 2213602808.
  • Fairweather, Maria (2005): Madame de Staël. New York: Carroll & Graf, innb., ISBN 0-7867-1339-9; 2006 uinnb. ISBN 0-7867-1705-X; London: Constable & Robinson, 2005 innb., ISBN 1-84119-816-1; 2006 uinnb., ISBN 1-84529-227-8.
  • Herold, J. Christopher (2002): Mistress to an Age: A Life of Madame de Staël. New York: Grove Press, uinnb., ISBN 0-8021-3837-3.
  • Winegarten, Renee (2008): Germaine de Staël & Benjamin Constant: a Dual Biography. New Haven: Yale University Press, ISBN 9780300119251.
  • Winegarten, Renee (1985): Mme. de Staël. Dover, NH : Berg, ISBN 0907582877.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Anne Louise Germaine de Staël – bilder, video eller lyd