Septembermordene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Septembermassakren
Fengselet l'Abbaye
Gatescene

Septembermordene (fransk: Massacres de Septembre) er betegnelsen på det massedrapet på politiske fanger og vanlige kriminelle som fant sted i Paris i perioden 2. til 7. september 1792. Minst 1300 mennesker ble drept. De fleste av dem var enten geistlige eller tilhørte den franske adelen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Under forberedelsene til opprøret 10. august som førte til at kongedømmet ble styrtet, hadde Paris gamle styre blitt erstattet av et revolusjonsstyre, og det var dette som var involvert. Drapene ble begått av dette kommunalstyrets folk, bestående eller bistått blant annet av revolusjonslederne (Hébert, Marat og Billaud-Varenne). Marat var hovedleder.

Den lovgivende forsamlingen og den interimregjering som samme forsamling hadde tilsatt den 10. august, stod ikke bak som enhet. Men en av regjeringens medlemmer, justisminister Georges Danton, ble ansett som viktig for drapsplanene.

Til en viss grad bante Danton veien for mordene da han den 28. august i den lovgivende forsamling gjennomdrev et lovforslag om husransakelser etter «mistenkte». Dette benyttet han seg av, og fylte de under «kommunen» hørende fengsler (l'Abbaye med flere, mange av dem kirker og klostre som revolusjonen hadde overtatt) med «mistenkte» menn og kvinner (minst 3 000).

En utløsende foranledning var imidlertid ytre farer. Da preussisk-østerrikske styrker under kommando av Karl Wilhelm Ferdinand rykket stdig nærmere fransk område, ble det satt et rykte i omløp at de fiendtlige styrker ved en eventuell erobring av landet ville øve blodig hevn mot de revolusjonære. Dette ryktehysteriet bidro også Danton, Marat og dikteren Fabre d’Églantine til å forsterke med sine opprop og uttalelser. Ikke minst beleiringen av Verdun sørget for en frykt for en snarlig marsj mot Paris.

Selve massakrene[rediger | rediger kilde]

Massedrap av fanger i fengselet Grand Chatelet i i Paris

Den 2. september begynte uroligheter, et massakerhysteri, som så pågikk dag og natt i fem døgn. Flere mord ble utført av opprørte fattige. Mange av mordene var katolske prester som hadde nektet å avlegge ed på den republikanske forfatning. Faktisk var det slike mord som ble startskuddet på massakren: Det var da en transport med en gruppe på 24 edsnektende prester skulle føres til fengselet innrettet i abbediet Saint-Germain-des-Prés ble overfalt. Deres lik ble så lemlestet «under barbariske omstendigheter som er for sjokkerende til å beskrives», i følge en britisk diplomatisk rapport.

Om aftenen 2. september fortsatte drapene, nå på 150 prester i karmelittklosteret, for det meste utført av sans-culottes. Den 3. og 4. september brøt grupper seg inn a andre fengsler i Paris og drepte fanger som de fryktet var kontrarevolusjonære som ville yte bistand til de invaderende prøysserne. Fra 2. til 7 september fant det sted summariske rettssaker i alle fengsler i byen. Ved mange av disse retterganger var det i særdeleshet en skriver ved navn Maillard som presiderte. Stanislas Maillard hadde fått som særlig oppdrag å sørge for at prestene ble ryddet av veien. Han ble beordret til å holde skrikene fra de døende på et minimum og ta med seg nok feiekoster til å feie vekk blodet.

Nesten 1.400 fanger ble dømt og henrettet; det var faktisk halvdelen av dem som nettopp var blitt arrestert rett før massakren. blant ofrene var mer enn 200 prester, nesten hundre sveitsergardister og mange aristokrater og politiske fanger. Blant de døde var prinsesse Marie Louise av Savoia, guvernanten til kongebarna.

Over to tredeler av ofrene var imidlertid ikke politiske fanger, men folk som var blitt kastet i fengslet for ikkepolitisk kriminalitetsmistanke. Ifølge ettertidens overleveringer skal det ha forekommet at drapskvinner skar opp myrdede aristokrater for å rive ut deres hjerter.

Ved å utsende sirkulær i justisdepartementets kuvert (muligens uten Dantons viten) forsøkte «kommunen» på å få hele landet til å følge Paris' eksempel, men dette lyktes bare delvis. For 90 prosent av mordene ble utført i Paris.

Fengsler i Paris der store massakrer fant sted[1][rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Winock, opcit, p. 310.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Historiske fremstillinger[rediger | rediger kilde]

  • Frédéric Bluche: Septembre 1792. Logiques d’un massacre, Paris, Robert Laffont, 1986
  • Pierre Caron: Les Massacres de Septembre, Paris, 1935.
  • Clifford D. Conner: Jean-Paul Marat: Tribune of the French Revolution, 2012.
  • Christopher Hibbert: The Days of the French Revolution, William Morrow, New York, 1980.
  • Max Madörin: Die Septembermassaker von 1792 im Urteil der französischen Revolutionshistoriographie 1792–1840. Lang, Bern u. a. 1976, ISBN 3-261-01690-6 (Europäische Hochschulschriften. Reihe 3: Geschichte der Hilfswissenschaften 58), (Zugleich: Basel, Univ., Diss., 1974).
  • Simon Schama: Citizens: A Chronicle of the French Revolution (1992) s 629–39.
  • Samuel F. Scott and Barry Rothaus, eds.: Historical Dictionary of the French Revolution 1789-1799 (1985) Vol. 2 pp 891–97 online
  • Timothy Tackett: «Rumor and Revolution: The Case of the September Massacres,» i French History and Civilization (2011) Vol. 4, s 54–64.

Skjønnlitteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]