Michel-Richard Delalande

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Michel-Richard Delalande

Michel-Richard Delalande (også Lalande eller de Lalande; født 15. desember 1657 i Paris; død 18. juni 1726 i Versailles) var en fransk fiolinist, organist og komponist.

Liv[rediger | rediger kilde]

Delalande var det femtende barnet til en skredder. Som barn sang han i koret i St.Germain-Auxerrois i Paris. Fra 1672 hadde han en kort løpebane som fiolinist, men fikk ingen ansettelse i operaorkesteret. Deretter ble han i årene 1676 til 1680 litt om senn organist ved fire kirker i Paris. Ved St. Gervais måtte han som Charles Couperins etterfølger forplikte seg til å overlate stillingen til forgjengerens sønn, François, så snart han ble atten år.

Ved hoffet var Delalande cembalolærer for Ludvig XIVs tre døtre. Takket være denne oppgaven fikk han anledning til å framføre sine første verdslige verk: La Sérénade (1682), Les Fontaines de Versailles (1683) og Le concert d'Esculape. Til karnevalet 1686 ble hans Ballet de la jeunesse oppført i stedet for Jean-Baptiste Lullys Tragédie en Musique, Armide.

I 1689, to år etter Lullys død, ble Delalande kongens musikalske yndling og fikk straks overoppsynet med hoffmusikken. Av komposisjoner dreide det seg hovedsakelig om kirkemusikk bestilt av kongen. I 1722, samme år som hans første hustru døde, sørget regenten Filip II av Orléans at Delalande ble opptatt i ridderordenen Saint-Michel.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Thematic Catalogue of the Works of Michel-Richard de Lalande (1657-1726 (2006) av Lionel Sawkins lister opp over 3000 musikkeksempler. Delalande etterlot seg mange versjoner av samme verk, til sammen er mer enn 300 ulike verk kjent, hvorav 71 grands motets. Han skrev også underholdningsmusikk som den kjente Sinfonies pour les Soupers du Roy, 18 orkestersuiter, balletter og variasjoner over franske julesanger, de den gang så populære «Noëls».

Delalande regnes som den mest betydelige komponist av grands motets, en kirkemusikalsk form for soloister, kor og forholdsvis stort orkester. Ludvig IV var svært glad i denne storslåtte og pompøse musikkformen.

Delalande fullendte en påbegynt syntese av fransk og italiensk barokkstil og viderførte Marc-Antoine Charpentiers verk. Under de kirkelige konsertene i konsertserien Concert Spirituel representerte Delalandes verk Versaille-hoffets musikalske estetikk.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]