Michel-Richard Delalande
Michel-Richard Delalande (også Lalande eller de Lalande; født 15. desember 1657 i Paris; død 18. juni 1726 i Versailles) var en fransk fiolinist, organist og komponist.
Delalande var det femtende barnet til en skredder. Som barn sang han i koret i St.Germain-Auxerrois i Paris. Fra 1672 hadde han en kort løpebane som fiolinist, men fikk ingen ansettelse i operaorkesteret. Deretter ble han i årene 1676 til 1680 litt etter litt organist ved fire kirker i Paris. Ved St. Gervais, hvor han var Charles Couperins etterfølger, måtte han forplikte seg til å overlate stillingen til forgjengerens sønn, François, så snart denne gikk inn i sitt attende år.
Ved hoffet ble Delalande cembalolærer for tre prinsesser, døtrene til Ludvig XIV. Takket være denne oppgaven fikk han anledning til å framføre sine første verdslige verk: i 1682 La Sérénade, 1683 Les Fontaines de Versailles og Le concert d'Esculape. Til karnevalet 1686 ble hans Ballet de la jeunesse oppført i stedet for Jean-Baptiste Lullys Tragédie en Musique, Armide.
I 1689, to år etter Lullys død, ble Delalande kongens musikalske yndling og fikk straks overoppsynet med hoffmusikken. Av komposisjoner dreide det seg hovedsakelig om kirkemusikk bestilt av kongen. I 1722, samme år som hans første hustru døde, sørget regenten Filip II av Orléans at Delalande ble opptatt i ridderordenen Saint-Michel.
Delalande fullførte syntesen av fransk og italiensk barokkstil, og fortsatte Marc-Antoine Charpentiers verk. Høydepunktet i Delalandes musikk er Grands Motets for solister, kor og instrumentalensemble som krevde 120 medvirkende. Under de kirkelige konsertene i Concert Spirituel representerer verkene hans Versaille-hoffets musikalske estetikk.
Han skrev mer enn 300 kjente verk, hvorav 71 Grands Motets, men også underholdningsmusikk, som hans kjente Sinfonies pour les Soupers du Roy, 18 orkestersuiter, balletter og variasjoner over franske julesanger, de den gang så populære "Noëls".
Delalande var den største komponist av franske «grands motets», en form for kirkemusikk skrevet for soloister, kor og et forholdsvis stor orkester. Musikken var storslått og pompøs, og Ludvig IV var svært glad i denne musikkformen.
