Bøkker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tysk plansje fra 1880 som viser bøkkere i arbeid.

En bøkker eller tønnemaker er en håndverker som lager og reparerer tønner, fat og andre runde eller ovale kjørler av breie trestaver som holdes sammen av utvendige band av tre eller metall. Teknikken eller håndverket kalles bøkring. Det likner på lagging som er en egen teknikk for å lage kar og bøtter av staver.

Bøkkerens produkter var nødvendig emballasje for oppbevaring og transport av varer som vin og sild, og i enhver husholdning fantes flere typer kjørel laget av bøkkere.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Den norske betegnelsen bøkker ble tidligere skrevet bødker som på dansk. Ordet stammer fra det middelnedertyske bödeker, et ord dannet av bodik som betyr «kar». Yrkesbetegnelsen har gitt opphav til slektsnavn som Bødtker i Norge, Bødker, Bødtcher, Bøttger i Danmark og Böttcher i Tyskland.

Bøkker kan også kalles tønnemaker eller tønnebinder. Bøkker kalles böttcher eller fassbinder på tysk, cooper på engelsk og tunnbindare på svensk.

Å falle i staver er et uttrykk fra bøkkerfaget. Ei tretønne kan falle i staver, helt bokstavelig talt.

Historie i Europa[rediger | rediger kilde]

Tysk bøkkerverksted avbildet i Jost Ammans bok om stender og yrker fra 1568
Gammelt, tysk bøkkerverktøy.
Tønnemakerutstyr fra 1800-tallet utstilt på et museum på Gotland i Sverige.
Tysk bøkker 1518

Fra middelalderen av var det vanlig å oppbevare mat og drikke i tønner av ulike slag, noe som gjorde at bøkkere var en stor yrkesgruppe i flere hundre år. På denne tiden overtok tre for keramikk som materiale for transport av flytende gods, og det hadde den store fordel at emballasjen ikke så lett ble slått i stykker. Skarpe og presise redskaper til trearbeide var en forutsetning for å produsere slike beholdere. I Søreuropa var vin en viktig vare, i Nordeuropa var sild i saltlake viktig. På kontinentet var eik bøkkernes viktigste materiale. Tyske illustrasjoner fra 1500-tallet er en viktig kilde til bøkkerhandverkets historie i middelalderen. Bøkkerfaget i Norge hentet impulser fra Nederland og Nord-Tyskland.

Historie i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge var sildetønner det viktigste produkt for bøkkerne, ved siden av tønner til rogn og stamper til line. Store mengder sild skulle hvert år saltes i tønner, det meste for eksport. Bøkkerfaget hadde derfor særlig mange utøvere i enkelte byer på Vestlandet, som Flekkefjord, Haugesund, Bergen, Ålesund og Kristiansund. Faget hadde sine konjunkturer i takt med sildeperiodene. På Østlandet var faget i større grad tilpasset et jevnt behov for kjørel til husholdninger og melkestell.

Tønner ble også brukt som emballasje for industriprodukter; på Rjukan hadde Norsk Hydro lenge egen fabrikk for å lage tønner til kunstgjødsel.

Bøkkerfaget var utbredt i Norge fram til 1930, men nye metoder for emballering, samt maskinering av deler av prosessen gjorde at behovet for utøvere sank raskt. Emballasje av plast tok over markedet for bøkkerens produkter; dette skjedde litt etter litt midt på 1900-tallet, ikke bare i Norge, men på global basis. På 1960-tallet ble de fleste fabrikkene i Norge nedlagt, Da hadde plasten overtatt all produksjon av tønner til nedlegging av sild.

Materialer[rediger | rediger kilde]

Bøkkerne arbeider med råmaterialer av tre, dels eik for finere og varige produkter, dels furu for tønner til engangsbruk. Produksjon av tønnestaver for salg til bøkkerverkstedene var viktig i mange skogsbygder på Vestlandet og på Sørlandet. Tønnebanda eller gjordene ble opprinnelig laget av tre, helst hassel, men ble seinere laget av jern. Tønnebandproduksjon for bøkkerne var lenge en egen bivirksomhet for bønder med egnet hasselskog, som ble kalt for bandaskog.

Tønnefabrikkene[rediger | rediger kilde]

I USA ble bøkkerhåndverket industrialisert. Her var arbeidskraften kostbar, og en forsøkte derfor å erstatte bøkkerens gamle håndverktøy med maskiner. Fordelen med disse var bl.a. at de kunne betjenes av ufaglærte. Slike maskiner ble i flere tilfelle introdusert i Norge av hjemvendte norskamerikanere. Maskinene kunne brukes i gamle håndverksbedrifter for å rasjonalisere driften. Det ble også etablert større tønnefabrikker. Særlig til masseproduksjon av sildetønner ble disse fabrikkene viktige.

Verneverdig håndverk[rediger | rediger kilde]

Det er få bøkkere igjen i landet, men det er stadig et lite, men viktig, marked for faget. og faget ble tatt ut av lærlingeordningen . Vinmonopolet tok initiativ til å få faget innført igjen i 1994. Eikefat er en nødvendig del av norsk akevittproduksjon, og bl.a. Vinmonopolet har behov for vedlikehold og restaurering av sine fat og såkalte liggere. Gode eikematerialer til staver er stadig vanskeligere å få tak i, og vedlikehold av gamle fat desto viktigere.

Kulturminner[rediger | rediger kilde]

Både i Feda i Kvinesdal, i Fusa og Samnanger i Hordaland finnes bøkkerverksted som lager tønner på gamlemåten. Hagevik Tøndefabrikk på Vågsøy i Måløy ble i 1994 vernet av Riksantikvaren som eksempel på en tønnefabrikk i Norge.

Av bevarte bøkkerverksteder i Norge må fremheves Nordmøre Museums verksted på Voldbrygga ved Vågen i Kristiansund. Dette verkstedet er bevart i sin helhet, med verktøy og maskiner.

Teknikk og verktøy[rediger | rediger kilde]

En bøkker må kunne ta ut egnede materialer, bearbeide materialene til tønnestav og forme dem i en stavkrakk. Stavene tilpasses, og deretter tettes, for eksempel med siv, mellom stavene der det trengs. Tønnestavene trekkes sammen i toppen etter å ha blitt varmet opp for å bli føyelige. Tønnebånd slås så på plass med mokker og sleggert. Topp- og bunnbånd settes først endelig på etter at lokket er kommet på plass i egen fals.

Utdanning[rediger | rediger kilde]

I Norge i dag er utdannelsen til bøkkerhandverket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk, bygg- og anleggsteknikk eller Teknikk og industriell produksjon. Du må gå to år på skole og to år i lære ute i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk, bygg- og anleggsteknikk eller Teknikk og industriell produksjon, og andre skoleåret er Vg2 Design og trearbeid. Utdanningen avsluttes med en svenneprøve.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Norman, Wenche, red. (1969): Den store håndarbeidsboken II. Oslo
  • Sverre Johan Svendsen: Bøkkerhandverket i Kristiansund 1865 – 1940. Utgitt av Nordmøre Museum.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Coopers – bilder, video eller lyd