Bybrannen i Ålesund 1904

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Oversiktsbilde av Ålesund fra årene før bybrannen. Aspøy i bakgrunnen

Bybrannen i Ålesund fant sted lørdag 23. januar 1904 og var en av de største i Norge. Den ødela ca. 850 hus (ca. 230 hus ble spart). Minst 10 000 mennesker ble husville (flere kilder oppgir 12 000[1]); de fleste mistet alt de eide. Brannen krevde ett menneskeliv, en 76-årig kvinnelig nabo til brannstasjonen. Det blåste sterk storm med orkanbyger[2]), dvs. vind som kan blåse av hustak, og hvor det er vanskelig å stå oppreist. Da brannen brøt ut, kom vinden fra sørvest, men dreide senere vestlig og nordvestlig.[3] Dette er en vanlig værutvikling på Nordvestlandet når kraftige lavtrykk går inn i Norskehavet og videre mot nordøst.

Forløpet[rediger | rediger kilde]

Brannen startet på Aspøya i lokalene til Aalesund Preserving Co., i en stor trebygning som lå på tomta til dagens Nedre Strandgate 39. Den brøt ut ved totiden om natten. Kl. 0215 ble den meldt fra minst tre steder, og det ble avfyrt to brannskudd. Flere meter høye flammer slo allerede ut av bygningen. Brannvesenet rykket ut straks, men ble møtt av veldige røykmasser og gnistregn som gjorde at hestene steilet og måtte piskes frem. Fabrikken stod allerede i lys lue. Ilden og røyken gjorde at brannvesenet snart måtte rømme Nedre Strandgate. Knyttnevestore gnister føk gjennom luften. Brannen spredte seg i rasende fart. Dette skyldtes både den voldsomme vinden, trehusbebyggelsen og at de buete taksteinene på mange av husene fungerte som gnistfangere. I Ålesund pleier sørvestlig vind å gi regn, og med nordvesten følger ofte bygevær. Også nå fulgte regnbyger med den kraftige stormen, men utviklingen av brannen tyder på at de ikke klarte å dempe ilden nevneverdig.

Normalt ville fjorden danne en naturlig branngate mot spredning videre til Nørvøya. Ikke denne gang. Allerede en halvtime etter at den første brannen ble meldt, ble det meldt brann i H. W. Friis’ sjøbod på Nørvøya bak fjellet. Denne brannen møttes med den andre. Brannen lot seg ikke stanse av de nord–sør-gående gatene, og på Nørvøya spredte den seg både mot øst og nordøst.

Utpå ettermiddagen nådde brannen helt øst til Borgundvegen og åt seg videre mot det som nå kalles Brusdalshagen, dvs. Borgundvegen 39. Der ble den stanset. Da var mesteparten av byens trehusbebyggelse brant ned. Bare ett hus stod igjen. Da brannvesenet fikk kontroll over ilden, hadde brannen rast i 16 timer. Etterslukkingen tok flere dager, samtidig som brannvesenet måtte få i stand eller erstatte tapt og skadet materiell for å være forberedt på nye branner eller at en ny vindøkning kunne få den gamle til å blusse opp. Det siste og østligste huset som brant, sto der Borgundvegen 37 står i dag.[4]

Etter brannen[rediger | rediger kilde]

Brannårsaken[rediger | rediger kilde]

Som de fleste store bybranner ble også denne etterfulgt av omfattende etterforskning og rettslige avhør. Et 40-talls vitner ble avhørt. Interessen rettet seg mot Aalesunds Preserving & Co, der brannen startet. En maskinist ble en sentral figur. Han ble mistenkeliggjort av flere vitner, og siktet for «Forbrydelse mod Straffelovens §20.» Senere på året skapte nye opplysninger mistanke om ildpåsettelse og forsikringssvindel.[5]. Men ingen ble dømt, og brannen ble ikke oppklart. Uforsiktighet med ild regnes likevel som sannsynlig brannårsak [6], selv om vintertordenvær med lynnedslag ikke er uvanlig i denne delen av landet (en lignende bybrann i Molde januar 1916 ble utløst av et lynnedslag). Men den grunnleggende årsaken til katastrofen var at en bygget en by av trehus i et område hvor storm er ganske vanlig.

Hjelpearbeidet og gjenreisningen[rediger | rediger kilde]

Etter brannen fikk ålesunderne hjelp fra hele landet – og også fra utlandet, med særlig omfattende hjelp fra Tysklands keiser Wilhelm II. I juli besøkte han byen. Bykjernen ble gjenreist i form av murbygg i jugendstil. Det ble ikke brukt standardtegninger, slik at hvert nye bygg fikk en individuell utforming. Arbeidet tok ca. 3 år. Og i 1910 ble det reist en statue av keiseren.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gustav Bjørbak 1994: Norsk vær i 100 år. Damm & Søn – Teknologisk Forlag; ISBN 82-512-0403- 8
  2. ^ Gustav Bjørbak 1994: Norsk vær i 100 år. Damm & Søn – Teknologisk Forlag; ISBN 82-512-0403- 8
  3. ^ http://bybrann.no/?page_id=100
  4. ^ http://bybrann.no/?page_id=100
  5. ^ http://bybrann.no/?page_id=92
  6. ^ http://bybrann.no/?page_id=113

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

StubbDenne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Hvis du vet mer om emnet, kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den eller foreslå endringer.