Haloklin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En haloklin (gresk: halos, «salt») er ei grenseflate i havet mellom lag med ulik saltholdighet. Fordi saltinnhold og temperatur påvirker tettheten til sjøvann, kan det spille en rolle i den loddrette lagdelingen i havet. Når saltinnholdet øker med 1 kg/m³, vil tettheten i vannet øke med om lag 0,7 kg/m³.

På breddegrader nær ekvator vil fordamping føre til at overflatevannet er saltere enn vann lenger nede, og haloklinen destabiliserer lagdelingen. Lenger nord eller sør (områder som Nordishavet, Beringhavet og Sørishavet) er overflatevannet kaldere enn vannet i dypet. Her stabiliserer haloklinen situasjonen ved å isolere overflatevannet fra vannet lenger nede. Den spiller dermed en rolle for at havis kan dannes og begrenser utslippet av karbondioksyd til atmosfæren.

Haloklin finnes også i fjorder og i deltaer hvor ferskvann renner ut i havoverflaten. I Oslofjorden er det en haloklin på ca. 20 m dyp. Under den er temperatur (6–9 °C) og salinitet (32–34 psu) relativt stabil.[1]

En haloklin kan lett skapes i et drikkeglass. Når ferskvann sakte tømmes over en mengde saltvann, hvor man bruker en skje som holdes vannrett på vann-nivå for å hindre blanding, etableres et dusete lag som raskt kan sees.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ J.K. Dolven og E. Alve (2010). Naturtilstanden i indre Oslofjord. Institutt for geofag, Universitetet i Oslo. ISBN 978-82-91885-39-1. 

Se også[rediger | rediger kilde]