Viken i sagalitteraturen

Artikkelen inngår i serien om Sagalitteratur
Sagatyper
Islendingesagaer, Tått, Kongesagaer, Fornaldersaga, Biskopsaga, Samtidssaga, Apostelsaga, Skaldekvad
Lister
Liste over islendingesagaene, Liste over fornaldersagaer
Viktige manuskript
Fagrskinna, Flatøybok, Morkinskinna, Möðruvallabók, Codex Regius
Noen kongesagaer
Den eldste saga om Olav den hellige, Ågrip, Fagrskinna, Snorre Sturlasons Heimskringla, Den større saga om Olav Tryggvason, Sverres saga, Sturla Tordssons Håkon Håkonssons saga
Se også
Norrøn litteratur, Landnåmabok, Árni Magnússon, Árni Magnússon-instituttet

Viken er det historiske navnet på området rundt Oslofjorden. Dette området kan kanskje kan ha strukket seg så langt sør som til Lindesnes på vestsiden, og til Göta elv på østsiden. Termen dukker til stadighet opp i norrøn sagalitteratur, ofte uten referanse til hva og hvor dette egentlig er, noe som tyder på at folk i samtiden var innforstått med hvor dette området lå. I den norsk-islandske sagalitteraturen kan vi imidlertid lese flere ulike beskrivelser av Viken, både geografiske og politiske. Heimskringla, Fagerskinna og Historia Norvegiæ er hovedkildene til tiden frem til Magnus Erlingssons tid og slaget på Re i 1177. Samtidssagaene Sverres saga, Baglersagaene og Håkon Håkonssons saga dekker perioden etter dette. Viken var et skandinavisk grenseområde der både norske, svenske og fremfor alt danske konger hevdet sin interesse. Sagaene gir mest informasjon om Viken når de forteller om politiske konflikter og avgjørelser, enten innad i Norge, eller mellom skandinaviske konger.

Viken i Heimskringla

I Snorres Heimskringla omtales Viken første gang i Harald Hårfagres saga når Snorre forteller om Haralds erobringer av nye områder. Her brukes uttrykket «øst i Viken». Det må formodentlig forstås som øst for resten av Norge, ettersom Harald kom vestfra og la til i Tønsberg (som er vest i Viken). Områdene som omtales i forbindelse med Viken her, er – foruten Tønsberg – Romerike og Vestfold helt til Grenmar, samt Vingulmork helt til Svinesund, hvor sveakongens rike begynte. Her dannes altså et bilde av et Viken som ikke bare omfatter kystlandet fra Grenmar til Svinesund, men også store deler av innlandet.

Snorre forteller i Olav Tryggvasons saga at danekongen Harald Blåtann la Viken under seg etter den norske kongen Harald Gråfells død i ca. 970. Harald Blåtann skal da ha gitt Harald Grenske («den grenlandske»), Olav Haraldssons far, Viken i len. Det Viken som det fortelles om her, er «Vingulmork, Vestfold og Agder til Lindesnes». Etter Olav Tryggvasons fall ved Svolder i ca år 1000, fikk den danske kongen Svein styringen over Viken. Området Svein skulle styre, ble da oppgitt å være Svinesund til Lindesnes, altså omtrent det samme området som Harald Grenske fikk noen år tidligere.

Flere beskrivelser av Vikens utstrekning kan leses i Olav den helliges saga. Da Olav Haraldsson dro og holdt ting med bøndene i Viken, skal alt folket der ha gått over fra danekongen til Olav, helt frem til Svinesund, der sveakongens område begynte. Det kan altså se ut til at Svinesund fortsatt var østgrensen for Viken på Olav Haraldssons tid, slik som noen år tidligere ved Olav Tryggvasons fall. Snorre beretter også Olav Haraldsson dro til Ranrike og holdt ting med folket der. En bonde ved navn Brynjolv Ulvalde stod opp på tinget og sa at Göta elv fra gammel tid var grensen mellom rikene til den norske, svenske og danske kongen, selv om svearne lenge hadde hatt makten helt til Svinesund. Brynjolv mente ranrikingene helst ville tjene den norske kongen.

Olav Haraldssons forsøk på å legge Ranrike under seg ble dermed også et forsøk på å utvide Viken østover. Bonden Brynjolvs tale kan tyde på at det fantes en forestilling om at Göta elv var den «rette» grensen mellom de nordiske kongenes riker, og at Viken dermed kan ha strukket seg helt til Göta elv. Man skilte tydelig mellom vikværinger og göter, og det senere møtet mellom Olav Haraldsson og Ragnvald jarl ved elven, kan tyde på at det var Göta elv som var regnet som grensen mellom disse to folkene.

Senere i Olav den helliges saga, fortelles det om den dansk-engelske kongen Knut den mektiges tilegnelse av Norge i 1028. Knut skal ha holdt ting med bøndene og blitt tatt til konge over hele landet. På denne ferden inngikk Knut vennskap med den sørvestlandske høvdingen Erling Skjalgsson, og de avtalte at Erling skulle få styringen over landet mellom Stad og Rygjarbit. Det kan tyde på at Rygjarbit ble regnet som Vikens grense på denne tiden, siden Erling skulle få alt land vest for denne grensen.

Neste gang vi får høre om beskrivelser av Vikens utstrekning i Heimskringa, er i Magnus Erlingssons saga. Magnus’ far, Erling Skakke, reiste til Danmark for å få støtte av den danske kong Valdemar. Avtalen deres gikk ut på at Valdemar skulle hjelpe Magnus å legge Norge under seg, mot at Valdemar skulle ha «Viken nord til Rygjarbit», siden dette var riket Valdemars forfedre hadde hatt. Avtalen nevnes også noen kapitler senere, og da beskrives Valdemars krav som «Viken fra øst og til Rygjarbit»..

Viken i Fagerskinna

Forfatteren av Fagerskinna beskriver Viken for første gang når han/hun forteller om oppgjøret etter slaget ved Svolder i 999 eller 1000, hvor Olav Tryggvasson falt. De seirende parter etter slaget, norske Eirik jarl, danske kong Svein og svenske kong Olav, skulle dele Norge mellom seg, og Svein fikk «Viken helt øst til Lindesnes». Snorre skriver, som nevnt i forrige avsnitt, om det samme oppgjøret i Olav Tryggvasons saga. Det går frem av hans beretning at kong Svein skulle ha området fra Svinesund til Lindesnes, slik at Snorre og Fagerskinna ser ut til å være omtrent på linje her, skjønt vi kjenner ikke til hva Fagerskinnas forfatter holdt for å være Vikens østgrense.

Senere i Fagerskinna fortelles det om Olav Haraldssons regjeringstid. Forfatteren skriver bare kort at Olav la under seg hele Norge fra Elven. Dette er egentlig bare en kortversjon av Snorres beretning i Olav den helliges saga i Heimskringla, og de to forfatterne har åpenbart samme informasjon her også.

I Fagerskinna omtales også avtalen mellom Valdemar og Erling Skakke, men her er ordlyden «alt land som ligger mellom Lindesnes og Danmark». Her har altså Snorre og forfatteren av Fagerskinna ulike oppfatninger. Hva som er den østlige grensen for Viken, nevnes ikke konkret i noen av sagaene, men uttrykksmåtene «mellom Lindesnes og Danmark» i Fagerskinna og «fra øst» i Heimskringla kan muligens referere til den svensk-danske grensen ved Göta elv. I så fall er det et stort Viken som kong Valdemar krevde på Magnus Erlingssons tid (1160-årene). I Heimskringla er kravet riktignok litt mer moderat. Det er imidlertid tydelig at Viken fortsatt var regnet som et eget rike, og at de danske kongene fortsatt hadde sterke interesser i området.

Viken i Historia Norvegiæ

I Historia Norvegiæ, som trolig er den eldste av alle kongesagaene, skrevet rundt 1170, blir Vikens utstrekning fastslått å være «fra danskegrensen til det stedet som kalles Rygjarbit». Rygjarbit er et nå ukjent sted, trolig en plass mellom Aust-Agder og Telemark. Begrepet «danskegrensen» refererer muligens til Göta elv, som ble regnet som en slags treriksgrense mellom Norge, Sverige og Danmark.

Viken blir også nevnt i forbindelse med Tryggve Olavsson, Olav Tryggvasons far, som «la Viken under seg».

Viken i andre sagaer

I Historia de antiquitate regum norvagiensium nevnes Viken kun én gang, i forbindelse med Olav Haraldssons seier mot Svein jarl i slaget ved Nesjar. Forfatteren skriver ingenting om områdets utstrekning. Det samme gjelder Ågrip; Håkon Toresfostre dro øst til Viken da han flyktet fra fetteren Magnus Berrføtt, ellers er det lite vi får høre om området. Det er altså først og fremst Heimskringla og Fagerskinna som er hovedkildene til Vikens utstrekning og utviklingen av denne i tiden frem til Magnus Erlingssons regjeringsperiode.

Viken i Sverres saga

I Sverres saga, som er en samtidssaga fra tiden rett før og etter Sverres død i 1202, kan vi lese at baglerne la Viken og Opplandene under seg etter at de hadde tatt Inge Magnusson til konge på Borgarting. Her fortelles det også om kong Sverres upopulære skatteinnkreving i Viken, noe som førte til at vikværingene gjorde opprør. Alle i området fra Svinesund og helt til Vestfold og Romerike skal ha vært med i opprøret. Det ser altså ut til at Sverre hadde mindre kontroll (og ikke minst var mindre populær) i Viken enn forgjengeren Magnus Erlingsson, og vi får inntrykk av at Vikens østgrense igjen er Svinesund, slik at området har «krympet».

Viken i Baglersagaene

Sverres sønn, Håkon Sverresson, prøvde å vinne tilbake området øst til Gøta elv. Håkon skal ha dratt helt øst til Elven, der alt folk i området gav seg under ham. Håkon døde imidlertid etter bare et drøyt år som konge, og etter hans død, ble det baglerne som igjen tok kontroll over Viken. Fem år etter Håkons død ble det satt til grid mellom baglerne og birkebeinerne på Kvitsøy i Rogaland, det såkalte Kvitsøyforliket. Her ble det avtalt at baglerkongen Filippus Simonsson skulle ha Viken fra Svinesund til Rygjarbit. Håkons erobring frem til Gøta elv varte altså ikke lenge.

Viken i Håkon Håkonssons saga

Avtalen fra Kvitsøyforliket nevnes også i Håkon Håkonssons saga. Vikens grenser ender opp med å være Svinesund til Rygjarbit. Under Håkon Håkonssons regjeringstid tar imidlertid borgerkrigene slutt og Norge samles under én monark - Håkon.

Begrepet Viken gikk likevel ikke ut av bruk, og det benyttes den dag i dag til å beskrive området rundt Oslofjorden.

Litteratur

• Fagerskinna, oversatt av Edvard Eikill, Saga Bok, Stavanger 2008
• Historia de antiquitate regum norvagiensium i: Norges historie, Historien om de gamle norske kongene, Historien om danenes ferd til Jerusalem. Oversatt av Astrid Salvesen, Aschehoug, Oslo 1990
• Historia Norvigiæ i: Norges historie, Historien om de gamle norske kongene, Historien om danenes ferd til Jerusalem. Oversatt av Astrid Salvesen, Aschehoug, Oslo 1990
• Håkons, Guttorms og Inges saga i: Norges Kongesagaer, 1914-utgaven, oversatt av Gustav Storm og Alexander Bugge. I. M. Stenersens forlag, Kristiania 1914 (den lange versjon)
• Håkon Sverresøns, Guttorm Sigurdsøns og Inge Bårdsøns saga i: Oldnordiske sagaer, bind 9. På dansk ved C.C Rafn, København 1835 (den korte versjon)
• Snorre Sturlasson Norges Kongesagaer, oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip, Gyldendal norsk forlag, Oslo 1979
• Sturla Þórðarson: Håkon Håkonssons saga, oversatt av Anne Holtsmark. Aschehoug, Oslo 2008
• Sverres saga i: Norges Kongesagaer, 1914-utgaven, oversatt av Gustav Storm og Alexander Bugge. I. M. Stenersens forlag, Kristiania 1914
• Ágrip af Nóregs konunga sögum i: Fornmanna sögur, bind I. Konungliga norræna forfreda felags, Kaupmannahøfn 1835

Eksterne lenker

• Håkons, Guttorms og Inges saga (Baglersagaene, den yngre og lange versjon, på riksmål)
• Håkon Sverresøns, Guttorm Sigurdsøns og Inge Bårdsøns saga (Baglersagaene, den eldre og korte versjon, på dansk)
• Sverres saga, på riksmål
• Håkon Håkonssons saga og Ågrip (m.fl.), på norrønt