Brynjolv Ulvalde
| Brynjolv Ulvalde | |||
|---|---|---|---|
 Olav den hellige taler med Brynjolv i enerom |
Brynjolv Ulvalde var en mektig bonde og lendmann fra Ranrike på begynnelsen av 1000-tallet. Tilnavnet Ulvalde betyr kamel. Dette kan muligens henspille på at Brynjolv hadde vært ute og reist eller vært i tjeneste i sørlige strøk.
Brynjolv taler på tinget[rediger | rediger kilde]
Brynjolv er nevnt i Olav den helliges saga i Snorres Heimskringla. Da Olav Haraldsson (senere den hellige) kom til Viken i 1016, holdt han ting med bøndene der, og lot seg ta til konge. Olav dro helt øst til Gøta elv i Ranrike, som på denne tiden var en del av sveakongens rike. På et tingmøte her møtte Brynjolv opp for å snakke med Olav. Brynjolv stod opp på tinget og sa at det var Gøta elv som var den rette landegrensen mellom nordmenn, svear og daner, og at ranrikingene ville tjene den norske kongen, altså Olav. Brynjolv ble bedt til kong Olav etter tinget, og da skal de to mennene ha snakket sammen i enerom. Hva de snakket om der, er sagaen derimot taus om.[1] Det hele endte uansett med at Olav erobret Ranrike helt til Gøta elv fra sveakongen Olof Skötkonung.[2]
Brynjolv blir lendmann[rediger | rediger kilde]
Samme vinter var Brynjolv i julgjestebud hos Olav. Her gjorde Olav Brynjolv til lendmann og gav ham et sverd og en stor gård som het Vettaland.[3] At konger gav høvdinger store gaver, var en måte å få politisk støtte på. Når man mottok en gave, ble man moralsk avhengig av giveren inntil man hadde gitt en gave tilbake av lik verdi, eller betalt tilbake i form av tjenester. Slik kunne konger "kjøpe" seg venner - ved å gi gaver så store at mottakeren ikke hadde mulighet til å betale tilbake, men var nødt til å tjene giveren. En som mottok jord og våpen, ble satt i et tjenesteforhold under giveren så lenge giveren levde. Man kunne riktignok avslå en gave, men dette ble sett på som ekstremt fornærmende. Da Brynjolv ble gjort til lendmann, ble han Olavs forlengede arm og kunne opptre på hans vegne.[4]
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Jón Viðar Sigurðsson, Den vennlige vikingen. Pax forlag, Oslo 2010
- Snorre Sturlason, Norges Kongesagaer, oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip, Gyldendal norsk forlag, Oslo 1979