Gustav Heinemann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gustav Heinemann
FødtGustav Walter Heinemann
23. juli 1899[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Schwelm[1][5]
Død7. juli 1976[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (76 år)
Essen[6][5]
BeskjeftigelseJurist
Utdannet vedPhilipps-Universität Marburg
Ludwig-Maximilians-Universität München
EktefelleHilda Heinemann
FarOtto Heinemann
BarnUta Ranke-Heinemann
Peter Heinemann
Christa Delius
PartiDeutsche Demokratische Partei
Christlich-Sozialer Volksdienst
Christlich Demokratische Union
Gesamtdeutsche Volkspartei
Sozialdemokratische Partei Deutschlands
NasjonalitetTyskland
GravlagtParkfriedhof Essen
Utmerkelser
8 oppføringer
Æresborger av Berlin
Æresridder av storkorset av Bath-ordenen (1972)[7]
Elefantordenen
Storkors i særklasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1969)
Ærestegn i gull av Ærestegnet for fortjenester
Theodor Heuss-prisen (1968)[8]
Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden
Æresborger av Bonn
Tysklands president
1969–1974
ForgjengerHeinrich Lübke
EtterfølgerWalter Scheel
Tysklands innenriksminister
1949–1950
RegjeringAdenauer I
EtterfølgerRobert Lehr
Tysklands justisminister
1966–1969
RegjeringKiesinger
ForgjengerRichard Jaeger
EtterfølgerHorst Ehmke
Signatur
Gustav Heinemanns signatur

Gustav Walter Heinemann (1899–1976) var en tysk politiker (CDU og SPD). Han var Tysklands tredje president fra 1969 til 1974. Tidligere hadde han vært innenriksminister fra 1949 til 1950 og justisminister fra 1966 til 1969.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Gustev Heinemann ble født som det eldste av tre barn av Otto Heinemann som arbeidet ved Kruppverkene i Essen. Han ble døpt etter sin morfar. Både morfaren og faren var venstreliberale.[trenger referanse] Han tok nødeksamen (Notabitur) 1917 og deltok så i første verdenskrig, men var ikke ved fronten. Frem til krigsslutt kom han etter et hjerteproblem å tilbringe ved Kruppverkene.

Han studerte fra 1918 jus og historie i Münster, Marburg, München, Göttingen og Berlin, hvor han tok den første juridiske statseksamen i 1921 og den andre i 1926. I 1921 ble han dr. rer. pol.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Fra 1926 til 1928 var han virksom som advokat i Essen. Han var deretter frem til 1936 ansatt ved de rhinske stålverkene i Essen. I 1929 ble han også dr. jur. Fra 1933 underviste han i berg- og næringsrett ved universitetet i Köln. Han var bergverksdirektør ved de rhinske stålverker fra 1936 til 1949, og arbeidet fra 1950 igjen som advokat.

Fra 1930 til 1933 var han medlem av Christlich-Sozialer Volksdienst.

Politiker[rediger | rediger kilde]

Heinemann arbeidet gjennom Bekjennelseskirken mot nazistene.[9][10][11][12]

I 1946 var han med på å grunnlegge CDU i Essen. Han ble samme år valgt til overborgermester i Essen, og var medlem av landdagen i Nordrhein-Westfalen 1947-1950 og justisminister i delstaten i perioden 1947–1948.[13]

Han grunnla sammen med Helene Wessel Gesamtdeutsche Partei (GVP), men partiet fikk bare rundt 1,2 % ved det føderale valget i 1957. Partiet ble oppløst det året, og Heinemann ble medlem av SPD. Samtidig ble han innvalgt i Forbundsdagen, hvor han satt til 1969. Fra 1958 til 1969 tilhørte han sentralstyret i SPD.

President[rediger | rediger kilde]

I 1969 ble han valgt til Tysklands president, med seks stemmer mer enn sin konservative motkandidat Gerhard Schröder. Han var da den første tyske sosialdemokratiske president siden Friedrich Ebert.

Heinemann var gift med Hilda Ordemann, og hadde fire barn. Den katolske teologen Uta Ranke-Heinemann var hans datter.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Han regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte blant de viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.[14]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118548115, besøkt 14. august 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000002635, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Proleksis Encyclopedia, oppført som Gustav Walter Heinemann, Proleksis enciklopedija ID 25806[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Хайнеман Густав, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.theodor-heuss-stiftung.de, besøkt 16. juni 2018[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Koch, Diether (1990). «THE HERITAGE OF THE GERMAN CONFESSIONAL CHURCH AND GUSTAV HEINMANN'S PEACE INITIATIVE». Current Research on Peace and Violence. 4. 13: 220–228. ISSN 0356-7893. Besøkt 3. mars 2021. 
  10. ^ «New West German President Has Anti-nazi Record, Favors Continued War Criminal Trials». Jewish Telegraphic Agency (engelsk). 7. mars 1969. Besøkt 3. mars 2021. 
  11. ^ «Johannes Rau». The Independent (engelsk). 17. juli 2013. Besøkt 3. mars 2021. 
  12. ^ «Vor 25 Jahren wurde zum letzten Mal ein Bundespräsident in Berlin gewählt. Es ging dramatisch zu - es drohten Blockade, Apo-Unruhen und eine Zitterpartie mit der FDP: Die längste Wahl». ZEIT ONLINE (tysk). 4. mars 1994. Besøkt 12. juni 2018. 
  13. ^ Deutschland, Stiftung Deutsches Historisches Museum, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Biografie: Gustav Heinemann». www.hdg.de (tysk). Besøkt 20. oktober 2023. 
  14. ^ «Gustav Heinemann». www.demokratie-geschichte.de (engelsk). Besøkt 20. oktober 2023. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]