Orodes II av Partia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Orodes II
Konge av Partia
Orodes II av Partia
Navnارد دوم
Regjeringstid57 f.Kr. – 37 f.Kr.
Død37 f.Kr.
ForeldreFraates III
EktefelleLaodike
BarnPakores
Fraates IV

Orodes II (persisk: ارد دوم‎; også omtalt som Hyrodes Anaridius) var konge av Partia fra 57 f.Kr. til 37 f.Kr. Han var sønn av Fraates III som han myrdet i 57 f.Kr. ved hjelp av sin bror, Mitridates III. Han giftet seg med en gresk prinsesse fra kongeriket Kommagene ved navn Laodike. Hun var datter av Antiokos I Theos av Kommagene og hans hustru Isias Filostorgos av Kommagene. Orodes II førte med hell krig mot Romerriket, seiret stort i slaget ved Carrhae, tok hele Syria, store deler av Anatolia og sørover til Judea, før det meste falt sammen.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Kamp for overherredømme[rediger | rediger kilde]

Etter drapet på faren ble Orodes' bror Mitridates III ble gjort til konge av Media, mens han selv overtok tronen i Partia. Ikke lenge etter ble Mitridates avsatt av Orodes og tvunget til å flykte til Syria. Derfra vendte han tilbake og invaderte Partia, lyktes å opprette sitt kongedømme kortvarig i 55 f.Kr. Imidlertid ble beleiret av Orodes' hærfører Surena i byen Seleukia ved Tigris. Etter en langvarig motstand ble Mitridates til sist overvunnet, tatt til fange og drept.[1]

Første krig mot romerne[rediger | rediger kilde]

Partia hadde forsøkt å holde seg unna konfrontasjon med Romerriket, men fikk ikke noe valg da Marcus Licinius Crassus ble utnevnt som guvernør av romersk Syria i 53 f.Kr. og som utnyttet sin posisjon til å provosere fram en krig. Han gjorde så antagelig i håp om vinne militær ære ved å ta Mesopotamia i besittelse, eller i det minste en del av landet, prestisje nok slik at hun kunne framstå som en seierrik hærfører på lik linje som sin tidligere politiske kollegaer, Julius Cæsar og Pompeius.[2] Den store konfrontasjonen skjedde ved slaget ved Carrhae (tidligere Harran i nordvestlige Mesopotamia). Det ble en av de mest beryktede hendelser i romersk historie. Crassus' hær på sju legioner, 35 000 menn, ble utmanøvrert og utryddet av et partisk kavaleri og bueskyttere på rundt 10 000. For å gjøre ydmykelsen enda større tvang de overlevende sin hærfører til å overgi seg og oppgi deres verdifulle militære ørnemblem, aquila. Kort tid etter ble Crassus drept i en krangel med en partisk offiser.[3][2]

Det var Orodes' dyktige hærfører Surena som vant seieren for Partia. Orodes hadde selv invadert Armenia og erobret landet ved å tvinge kong Artavasdes, sønn av Tigranes den store til underkaste seg og frasi seg sin allianse med Roma. Seieren ved Carrhae sikret landene øst for Eufrat for Partia. Surenas store seier over romerne gjorde Orodes sjalu og mistenksom, og besørget at han ble henrettet før han ble farlig.[4] Da Artavasdes besøkte Orodes ved hans hoff for å trekke opp betingelsene for en anti-romersk allianse, ble han underholdt ved en framføring av Evripides' drama Bakkantinnene. Istedenfor en scenerekvisitt ble det brukt et virkelig hode i framføringen. Det tilhørte Crassus.[5]

Etter at Surena var drept tok Orodes selv kommandoen over hæren og ledet selv et angrep på Syria som feilet totalt og han måtte trekke seg tilbake. To år etter seieren ved Carrhae sendte Orodes sin sønn Pakores (Pakores), i 51 f.Kr., for å okkupere det, noe han gjorde, men kun for kort tid før han ble fordrevet av Gaius Cassius Longinus (den senere tyrannicide).[2] Partias seier ved Carrhae hadde alvorlige og langtrekkende konsekvenser for Romas innflytelse og interesser i vestlige Asia og Midtøsten. Orodes forsøkte å destabilisere og true romersk tilstedeværelse i hele regionen ved å oppmuntre lokale herskere til å vise sin motstand. Tilsvarende opp muntring ble sendt til områder etablert som Romas klientriker,[6] som Kommagene, som grenset til Syria i nord, og hva som var igjen av Judea i sør. Han kan også ha kontaktet nabateere øst for Judea og bystaten Palmyra.[2]

Andre krig med romerne[rediger | rediger kilde]

Mynt utstedt av Orodes.

I 44 f.Kr. ble Julius Cæsar myrdet, og Roma ble sendt inn i enda en innbyrdeskrig, og romernes østlige provinser ble en del av denne, særlig da tyrannicide, de som hadde myrdet Cæsar, Brutus og før nevnte Cassius forsøkte få Orodes som sin allierte.[7] Cassius sendte vinteren 43-42 f.Kr. en representant til Partia, Labienus, for å sikre støtte mot deres motstandere, triumviratet Octavius, Lepidus og Marcus Antonius. Orodes var positiv ettersom hans egen agenda var å utnytte Romas splittede militære kraft ved atter en gang å invadere Syria.

I 42 f.Kr. kom nyheten at Octavius og Marcus Antonius hadde seiret over sine fiender ved Filippi nord i Hellas[8] Brutus og Cassius hadde latt Labienus bli værende i Partia, og da han ikke kunne vende tilbake til Roma, utnevnte Orodes ham til partisk hærfører (sammen med Orodes' sønn Pakores). De krysset Eufrat og inn i Syria med det mål å erobre og holde landet. Syrias guvernør, Lucius Decidius Saxa, utnevnt av Marcus Antonius, ble beseiret og drept, og mange av de romerske soldatene i Syria hadde tilhørt Brutus og Cassius, og gikk over til Labienus, og i løpet av 40 f.Kr. hadde de tatt kontroll over hele Syria, unntatt noen få kystbyer.[8] Den partiske hærføreren Barzafarnes dro sørover, invaderte Judea og erobret Jerusalem. Landet hadde vært kontrollert av ypperstepresten Johannes Hyrkanos II. Han ble erstattet av sin nevø Antipatros, Orodes' utvalgte, som sørget for å skjære ørene av sin onkel for å sikre at han aldri ble yppersteprest igjen,[9] Han ble deretter ført som fange til Babylonia og Judea ble underlagt Partia, med unntak av noen få befestede byer. Den partiske hæren ble siden presset ut av Judea av Herodes den store i 37 f.Kr. med romersk hjelp. Barzafarnes' skjebne er ukjent.

Labienus fulgte opp suksessen i Syria ved å invadere Anatolia og vante store deler av området for Partia. I løpet av denne perioden hadde Partia gjenopprettet sine besittelser til bortimot hva akamenidedynastiets Perserriket tidligere hadde utgjort. Det hadde underlagt seg det meste av Anatolia med unntak av noen byer. Den partiske suksessen ble ikke langvarig. I 39 f.Kr. kom det romerske motangrepet under Ventidius og Labienus ble beseiret i Anatolia. Han ble tatt til fange og henrettet. Orodes' sønn Pakores ble senere lurt inn i en felle satt av Ventidius året etter i et slag i en region i nordlige Syria ved sted kalt Cyrrhestica (mellom Antiokia og Eufrat). Pakores ble drept og den romerske seieren førte til at alle partiere ble forvist fra Syria. Ventidius vendte tilbake til Roma hvor han ble gitt et triumftog.[10]

Orodes ble dypt berørt av drapet på sin yndlingssønn, og utnevnte en annen sønn, Fraates IV, som sin nye arving. Han døde selv året etter, i 37 f.Kr., da den nye arvingen ikke aktet å vente på sin far, men påskyndet aktivt hans død.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bivar (1983): «The Political History of Iran under the Arsacids», s. 49.
  2. ^ a b c d Bryce, Trevor (2014): Ancient Syria, s. 226
  3. ^ Hovedkilden er Plutark: Crassus 19-31 og Dio Cassius, 40.17-27
  4. ^ Schippmann (1987): «Arsacid ii: The Arsacid Dynasty», s. 528.
  5. ^ Plutark: Crassus 33
  6. ^ Klientkongedømme er konvensjonelt benyttet av moderne forskere for å «betegne en rekke monarker og kvasi-monarker av ikke-romerske folk som nøt et forhold med Roma som var vesentlig harmonisk, men ikke likeverdig» (OCD 348). Slike personer ble formelt referert til av det romerske senatet som «konge og allierte og venn».
  7. ^ Dio Cassius, 48.24-26
  8. ^ a b Bryce, Trevor (2014): Ancient Syria, s. 227
  9. ^ Josefus: Ioudaike archaiologia («Jødisk forhistorie»), xiv. 5-13. I henhold til Josefus spesifiserte loven at posisjonen som yppersteprest krevde at alle ens legemlige deler var intakt.
  10. ^ Bryce, Trevor (2014): Ancient Syria, s. 229

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primære kilder
Sekundære kilder
  • Bivar, A. D. H. (1983): «The Political History of Iran under the Arsacids» i: Yarshater, Ehsan: Cambridge History of Iran 3.1, London: Cambridge UP, s. 21–100
  • Bryce, Trevor (2014): Ancient Syria, Oxford University Press.
  • Colledge, Malcolm A. R. (1967): The Parthians. Thames and Hudson, London, s. 37–44.
  • Toumanoff, Cyril (1986): «Arsacids». Encyclopaedia Iranica, bind II, Fasc. 5. Cyril Toumanoff. s. 525–546.
  • Schippmann, K. (1987): «Arsacid ii: The Arsacid Dynasty» i: Encyclopaedia Iranica, bind II, New York: Routledge & Kegan Paul, s. 525–536


Forgjenger:
 Fraates III 
Konge av Partia
(med Mithridates III (57-54 f.Kr.)

Etterfølger:
 Fraates IV