Namsos’ historie

Namsen

Flyfoto av Namsos, sett fra øst mot vest

Norsk Sagbruksmuseum med Namsos i bakgrunnen.

Namsos' historie går i hovedsak tilbake til byens opprettelse i 1845. Tre ganger har Namsos blitt så godt som utslettet, enten av brann eller bomber. Hver gang har gjenreisningen av byen skjedd raskt. Namdalen har store skogressurser. Namsos ligger i Nord-Trøndelag, innerst i Namsenfjorden, ved utløpet av elva Namsen. Den første industrielle tømmerdriften startet på 1800-tallet. Ute ved kysten var det mye fisk i sjøen.

Namsos etableres

En sentral grunn til at Namsos ble opprettet var at landhevinga som var/er en følge av istida, gjorde det vanskeligere å ferdes med båt opp til Melen i bygda Skage hvor høstmartnan ble arrangert.^{[trenger referanse]}

Melamartnan i begynnelsen av oktober var hvert år det sentrale sted for omsetning av mange typer varer. Folk kom langveis fra nord, sør og øst - også fra Sverige. Slik var det også mange andre steder i landet. Felles for disse markedene var at det var uregulerte markeder. Dette fungerte ved siden av regulerte markeder med krav til handelsbrev som normalt kun ble gitt til byborgere. Nærmeste by av en viss størrelse var Trondheim. Handelen i byene ga grunnlag for toll og andre avgifter til statskassa. Både statlige og private interesser ville anlegge en by ved Namsens utløp. På 1830-tallet ble det diskutert mye i Namdalen om å etablere en by i distriktet. Styresmaktene var også enige om at det burde etableres en by i Namdalen, men det var uenighet om hvor byen skulle ligge.

Det ble foreslått elleve steder som var høvelige for å etablere en by. Det var Nærøysund, Fosnesvågen, Landfallvika, Bråholmen,Spillumsvika, Prestvika, Fosslandsosen, Bjørøya, Selnesbukta og Tiendeholmen. For skips og fiskerinæringen var det best at byen ble anlagt ute i Nærøy. Nærøy ligger ute ved kysten. Trelastnæringen ville etablere byen ved Namsens utløp. Mesteparten av tømmeret som ble hogd i Namdalen ble fløtet nedover Namsen. Landbruksnæringa ville bygge byen på Bråholmen. Spillumsvika og Bråholmen hadde gode havneforhold.

7. juni 1845 bestemte Stortinget at den nye byen skulle bygges på Bråholmen ved utløpet/elveosen til Namsen i daværende Overhalla kommune. Den svensk norske kongen Oscar I gikk i mot forslaget. Mange namdalinger var skeptiske til at den nye byen skulle bygges på Bråholmen. Stortingsmann Ludvig Kristensen Daa talte derimot varmt for at det skulle bygges en by nettopp på Bråholmen. Fisket, jordbruket og skogsdriften ville utvikle seg sterkt i de kommende årene mente Daa. Namsos ville være et livskraftig sentrum for denne utviklingen. Mange syntes at det var rart at det skulle bygges en by på en plass hvor det nesten ikke bodde folk. I 1845 bodde bare 23 sjeler på Bråholmen. Vanligvis utviklet en by seg ut ifra et tettsted.

Namsos ble skilt ut fra Vemundvik i 1846. Den nye kommunen hadde 591 innbyggere.

I 1867 ble Namsos dampskipsselskap dannet. De skulle drive med skipstrafikk i Namdalen og drive en dampskipsrute til Trondheim, men havneforholdene ved Bråholmen var dårlige. Tilgangen på ferskvann var også dårlig. Mange var skeptiske til om Namsos kom til å utvikle seg til en dynamisk handelsby.^{[trenger referanse]}

Nybyggertiden

Skeptikerne skulle ta feil. Ludvig Kristensen Daa og de andre entusiastene fikk rett i sine spådommer.

Tømmeret i Namdalen skulle danne grunnlaget for en stor og rik sagbruksnæring. Trelasthandelen hadde gode tider rundt 1850. Namsos var fattig på næringer som ikke hadde noen tilknytning til trelasthandelen. Det var bare noen pottemakerier og ølbryggerier som var i drift. Drammenseren Andreas P. Smith kjøpte opp store skogeiendommer. En del dynamiske forretningsfolk var klar over at det lå store økonomiske verdier i de namdalske skogene. Noen av disse karene kjøpte opp store skogeiendommer for en slikk og ingenting. Han ansatte Ole G. Olsen drive handelsvirksomheten med trelast for seg. Trelastfirmaet Anders P. Smith og Ole G. Olsen ble startet i 1849. I 1855 ble Ole G Olsen eneeier. Firmaet skulle bli forløperen til byens dominerende sagbruk gjennom mange år – Van Severen & Co Ltd. Firmaet solgte trelast til både det norske markedet og til utlandet. Trelasthandelen skapte mange arbeidsplasser i Namsos og i distriktet rundt. Ole G. Olsen satte i gang sagbruksvirksomhet flere steder rundt om i Namdalen. Sammen med broren Carl Julius Olsen bygde han også et skipsverft i Namsos. Det hadde 20 ansatte. Ole G. Olsen eide også de to trelastskutene Olga og Namsen. Olsen fikk også i 1855 bygd et glassverk like ved Tiendeholmen. På det meste arbeidet det 80 personer her. Men etter noen år ble glassverket lagt ned.

Sagbrukene trengte arbeidskraft og arbeidsfolk strømte til byen. Dette gav også grunnlag for at mange handverkere kunne etablere seg i byen. I 1850 hadde Namsos 32 handverkere. 1850-årene var en god tid for trelastbransjen. Det førte til at folketallet i byen ved Namsens munning steg. I 1850 bodde det 309 innbyggere i Namsos. Fem år senere bodde det over 6 000 innbyggere i byen.

Økonomisk krise

I 1857 herjet en stor økonomisk krise verden. Mange store bedrifter fikk problemer.

Ole G. Olsens bedrifter i Namdalen fikk også store økonomiske vanskeligheter. Problemene ble til slutt så store at han måtte avvikle virksomheten sin i Namsos. Dermed var Ole G. Olsens tid i Namsos slutt. Et belgisk firma kjøpte i 1858 de store skogeiendommene som Olsen hadde eid i Namdalen. Brødrene van Severen var noen av de største eierne i den belgiske bedriften. I 1869 overtok de ledelsen av firmaet. Firmaet fikk nå navnet J.T & C.A van Severen. Mange namsosinger fikk arbeid på sagbruket som de to brødrene drev. Salget av trelast skaffet også kjærkomne skatteinntekter til byen. Det strømmet til folk til byen som ville ha arbeid på sagbrukene. Disse folkene skulle ha hus. I begynnelsen av 1860-årene var det stor byggeaktivitet i byen. I disse årene ble det bygd 30 bolighus og 4 pakkhus. Boligene ble satt opp i Lavika – det som i dag er bydelen Vika. En del bolighus ble flyttet fra distriktet utenfor Namsos og inn til byen. Det ble også satt opp en skole og et fengsel. Smørfabrikken Fønix og en reperbane i Overhallsvegen ble også bygd på denne tiden. I 1865 hadde befolkningen i Namsos steget til 1189 personer. Det var 594 kvinner og 595 menn. Det var også en del husdyr som holdt til i byen. Det var 11 hester, 30 kyr, 27 griser og 4 geiter.

Utvandring til Amerika

I den siste halvparten av 1860-årene var det liten byggevirksomhet i Namsos. Dårlig vær hadde gjort at det ble små avlinger i disse årene. Flere bønder maktet ikke å betale skatten sin. Derfor måtte en del bønder selge unna gårdene sine og det til underpriser. Mange arbeider gikk arbeidsledige i Namsos. De måtte få hjelp fra fattigkassa.

Det kom mange brev til mange hjem fra slektninger som hadde utvandret til USA. Her kunne man lese om at alle kunne få jord som de kunne dyrke opp. Dette virket forlokkende på mange. Masseutvandringen fra Norge begynte nettopp på denne tiden, og mange namdalinger ønsket å utvandre til USA.

I 1867 reiste det første skipet med utvandrere fra Namdalen til USA. Dette året dro skutene «Viktor» og «St. Lawrence» over til USA med namdalske utvandrere. I 1868 dro seilskuta Johan med 423 passasjerer over til Amerika. Seks passasjerer døde på ferden over. I 1869 og 70 dro emigrantskipet «New Brunswick» over til USA flere ganger med utvandrere fra Namdalen.

Den store bybrannen i 1872

Namsos ca. 1880, fotograf Axel Lindahl (1841-1906), fra Nasjonalbibliotekets billedsamling.

I 1856 ble det ansatt to vektere i Namsos. De ble lønnet av kommunen. Lønna for vekterjobben var 25 speciedaler i året. Hver time skulle vekteren rope klokkeslett, vindretning og andre beskjeder. Han skulle også tenne gatelyktene. Vekteren var også et slags politi og brannvakt.

I 1875 ble det ansatt en tårnvekter. Han skulle ha tilhold i et rom i kirketårnet. Her skulle han speide etter brann. Hver time skulle han blåse i en blikktrompet for å varsle tiden. Vaktordninga i kirketårnet ble avviklet etter den andre store bybrannen i 1897. Hele vekterordningen i Namsos ble avviklet for godt i 1909 etter 53 års virksomhet.

Vekterordningen forhindret ikke at Namsos ble rammet av flere store bybranner. I 1872 var det rundt 100 hus i Namsos, og byen hadde 1 300 innbyggere. Etter noen harde år var det igjen gode tider i byen. Trelastnæringen og fiskeriene hadde nok å gjøre. Ut på kvelden 27. juni 1872 begynte det å brenne i et uthus i Namsegata. To gutter hadde lekt med fyrstikker i ei vedbu. Uhellet var ute, og bua tok fyr. Vinden var ikke gunstig, og i løpet av noen nattetimer var 80 % av Namsos brent ned. Namsos var blitt omgjort til en askehaug. Byen hadde bare én brannsprøyte, og det tok noe tid før brannfolka fikk fraktet sprøyta til vedboden. Da de kom til brannen, så kunne de ikke bruke de to kummene som var nærmest. De hadde blitt tomme på grunn av tørke.

Gnister fra den brennende boden spredte seg til andre bygninger. Hele den nedre delen av Namsos brant. Brannen spredte seg oppover byen. De store trelastlagrene på Gulbrandsons dampsag stod i lys lue. En stund stod også skolen i fare for å brenne ned. Nå var det viktig å hindre at brannen spredte seg til de øvre delene av byen. Folk arbeidet som gale for å slukke brannen. Befolkningen stilte seg i rekke fra brannen og ned til sjøen. Vannbøtter ble sendt i vill fart opp til brannen. Ved tretiden på natten hadde de klart å stogge brannen ved Rollaugsgate. Kirka, dampsaga, skipsverftet, apoteket, tollbua, de fleste butikkene og kontorene i byen telegrafstasjonen og alle sjøpakkhusene lå nå i aske. Flere fraktfartøyer og småbåter som lå til kais, brant også opp.

Gjenoppbyggingen

Etter bybrannen i 1872 ble det en livlig gjenoppbyggingsperiode i Namsos. Innbyggertallet økte med 200 personer i årene etter brannen. Det var godt sildefiske i Namdalsdistriktet. Mange hadde derfor god økonomi. Folk hadde penger til å bygge hus. De husene som brant ned, ble raskt gjenoppbygd. Men det ble også satt opp nye hus på nye tomter. Det ble bygd hus oppetter Havikvegen og i Lavika. Det ble bygd mer ensartede og solide hus etter brannen.

I årene etter brannen fikk arbeiderne 4 kroner timen. Før brannen tjente de 2 kroner timen. Byggematerialene ble dyrere, og forsikringspremiene ble fordoblet på noen få år. Dette førte til at det ble lavere bygningsaktivitet utover 1870-årene. Påbegynte bygårder ble stående halvferdige. Folk hadde ikke råd til å leie rom i de nye bygårdene. Mange reiste fra byen eller utvandret til Amerika.

Prisene på eiendommer sank igjen. Etter hvert stoppet byggevirksomheten helt opp. I løpet av 1880-årene ble det nesten ikke bygget noen nye bygninger i Namsos. Det var først i begynnelsen av 1890-årene at man begynte å pusse opp hus som hadde stått uferdige. Mange hadde bygd litt for dyre hus, og mange namsosinger slet med pantegjeld utover 1880-årene. Folketallet steg likevel fra 1880 til 1885. Da hadde Namsos 1960 innbyggere.

I 1888 ble sykehuset på Alhus flyttet inntil Namsos. Det ble plassert der Namdal Sykehus nå ligger. På Alhus hadde det vært sykehusvirksomhet i nesten 40 år. Denne tømmerbygningen ble grunnstammen til det som er Namdal Sykehus i dag. Forholdene ved sykehuset var primitive i starten. Sykehuset manglet operasjonsbord, og pasientene lå på gamle halmmadrasser.

Ny bybrann

30. mai 1897 var en vakker og varm vårdag. En mild vind blåste innover byen. Ved femtiden på ettermiddagen brøt det ut brann ved et sjøpakkhus på havna. Kullagret inne på brygga hadde tatt fyr. Brennende gasskyer drev oppetter bygatene. Flere bygninger i byen tok fyr. Brannen spredte seg med stor hastighet. Dessverre økte vinden.

Det ble satt i gang med slokningsarbeid. Men det var ikke nok til å stoppe flammene. Brannen spredte seg raskt gjennom byen. Folk måtte rømme ut av byen i hui og hast. Det var ikke tid til å redde ting og tang ut av husene. Etter hvert dreide vinden mot øst og dempet flammene. Brannen stanset ved Sommerschileds dampsag i Lavika. I løpet av noen timer hadde store deler av Namsos brent ned.

Et ubehagelig etterspill

I tiden etter brannen kom det inn pengegaver til gjenoppbygging av Namsos. Byen fikk 22 000 kroner i gaver og tilskudd. Det var en stor sum den gangen. Folk snakket om at enkeltmennesker hadde lurt til seg penger på uærlig vis. Sladder og rykter gikk i den lille småbyen. Enkeltmennesker ble mistenkeliggjort for underslag. På et folkemøte september 1898 ble flere personer beskyldt for underslag. Saken ble også tatt opp flere ganger i formannskapet. Den ble også sendt til Innenriksdepartementet.

I april 1902 ble det lagt fram et godkjent regnskap. I fire år hadde denne saken forsuret miljøet i Namsos. Det ble satt i gang etterforskning på hvorfor brannen hadde startet i sjøhuset. 2 000 mennesker ble avhørt. Det var stemning for at saken skulle tas opp i lagmannsretten. Men i desember 1901 henla riksadvokaten saken på grunn av bevisets stilling. Brannen ble aldri oppklart, og det skapte en utrivelig stemning i Namsos med sladder og mistenkeliggjøring.

Namsos bygges opp for tredje gang

Dagen etter brannen satte handelsfolk opp telt på torvet i Namsos. Det var viktig å få i gang handelen. Gjenoppbyggingen kom fort i gang. Det var lett å få tak i byggematerialer. Sagbrukene ble spart for brannen. Det ble satt krav til at det skulle være brannmur i de nye bygårdene. Det skulle være fem meter mellom de husene hvor det ikke var brannmur. Strenge bygningslover, høye lønninger og dyre materialer førte til at det ble dyrere å bygge enn før.

I 1895 var innbyggertallet i Namsos steget til 1981 innbyggere. Det kom handverkere fra andre steder i landet og fra utlandet for å delta i gjenoppbyggingsarbeidet. Disse folkene kom til å sette sitt preg på byen. Det ble mer liv i den lille småbyen enn det hadde vært i tidligere tider. Det ble startet flere kafeer og restauranter. Mange besøkte også Frelsesarmeens lokaler.

Etter hvert var husene i Namsos bygd ferdig, og de gamle innbyggerne flyttet inn. Handverkerne dro fra Namsos da jobben var ferdig utført. Roen og stillheten senket seg igjen over byen. De nye husene hadde fått brannmurer og kjellere. Mange av forretningene hadde fått speilglassruter. Gjenoppbygginga av Namsos førte til mye arbeid, og tilflyttingen til byen var stor. Tiden etter brannen var en oppgangstid for byen. Det førte til en livlig byggevirksomhet. 77 hus ble bygd like utenfor byens grenser. Det var gode tider for sagbrukene i Namsos. Mange av de tilreisende fikk arbeid her.

1912–1920

Trelastindustrien i Namsos hadde mange gode år etter brannen i 1897. Rundt år 1900 ble det bygd flere sagbruk i Namsos. Det var stor etterspørsel etter trelast i Norge og i utlandet. Derfor steg prisene. Det var gode tider for namsosingene. I England ble tømmerstokker (propos) brukt i gruvegangene. I Norge ble mye av trelasten brukt til å bygge frakteskip. Millioner av fiskekasser ble bygget av materialer som hadde blitt sagd ved sagbrukene i Namsos. Det ble også solgt stokker til fiskeindustrien. De ble brukt til å bygge fiskehjeller i Nord-Norge. Stolpene ble også brukt til telefon- og telegrafstolper.

Da Bergensbanen ble bygd, ble det kjøpt inn store mengder trelast fra Namsos. Materialene ble brukt til å bygge overheng over jernbanelinja på de mest værharde strekningene over fjellet. I 1916 startet man gruvedrift på Svalbard. Materialene til husene i Longyearbyen kom fra Namsos. Snekkere og andre handverkere kom også fra Namsos for å sette opp hus på Svalbard. Nord-Norge var et godt marked for sagbrukene i Namsos. Det er mange hus nordafor som er bygd av materialer sagd ved sagbruk i Namsos. Fra 1912 til 1920 ble prisene på trelast tredoblet. Sagbrukene i Namsos gikk med store overskudd. Da første verdenskrig brøt ut i 1914, så ble behovet for tømmer stort. Sagbrukene i Namsos gikk for fullt.

Vegnettet i Namdalen ble bygd ut i disse årene. Bøndene i Namdalen kom til Namsos for å selge produktene sine. I 1921 startet Bøndenes Salgslag en avdeling i Namsos. Samtidig opprettet Felleskjøpet et lager i Namsos. I noen år var det smalhans for jordbruksnæringen. Fra 1935 blomstret landbrukets samvirkeorganisasjoner. I 1951 ble det bygd et stort slakteri ved dampskipskaia i Namsos. Det slaktet 15 000 dyr i året. Senere ble slakteriet flyttet til Hylla.

I 1954 stod Kornsiloen ferdig i Namsos. Den er 40 meter høy. Det tok 12 dager å støpe den ferdig. Siloen hadde elektriske tørker som kunne tørke 6 tonn korn i timen. Felleskjøpet bygde også et lager i tilknytning til Siloen. I dag er Siloen blitt bygd om til boligblokk. I 1948 Ble Namdalsmeieriet grunnlagt. Tidligere hadde det vært flere meieriutsalg i byen. Flere små meierier drev ute i distriktet. Bøndene lverete også melk på døra til kunder i byen. Vegnettet gjorde det letter å få fram melka. Det ble bygd meieri i Havnegata. Det er der hvor NAVA ligger nå. Her var det meierivirksomhet helt fra til 1968. I 1969 ble meieriet flyttet til Hylla.

Krisetider 1921–1935

Namsos fotograftert i 1938 to år før den ble ødelagt

Foto: Anders Beer Wilse

Norge var nøytral under første verdenskrig. Likevel merket namsosingene på ulike måter krigen. Landene som førte krig hadde et stort behov for trelast. Prisene på trelast var høye i årene fra 1914 til 1921. Trelastnæringa i Namsos hadde gode tider. Halvparten av innbyggerne i Namsos arbeidet i trelastnæringen.

Den eneste store arbeidsplassen i Namsos ved siden av sagbrukene var Namdalens Ullvarefabrikk. Den ble startet opp virksomheten i 1913. I 1921 falt prisene på trelast. Overproduksjon av trelast presset prisene ned. Dette prisfallet rammet Namdalen og Namsos hardt. Det ble nesten ikke hugget tømmer i Namdalen i disse årene og sagbrukene reduserte virksomheten betraktelig. Flere av sagbrukene innstilte helt i disse årene.

I 1925 hadde fiskerne også en dårlig sesong. Det var nesten ikke fisk i sjøen. Dette gjorde ikke situasjonen i Namsos noe bedre. På slutten av 1920-årene ble flere sagbruk og andre bedrifter slått konkurs. Van Severen klarte seg gjennom disse harde åra og de tok over flere av de andre sagbrukene i byen. Disse harde tidene skulle vare til langt ut på tredvetallet. Sagbrukene hadde tatt opp store lån i byens banker. Da de harde tidene satte inn i begynnelsen av 20-årene, så tok sagbrukene opp flere lån. De harde tidene førte til at sagbrukene ikke klarte å betjene lånene. Dette førte til at også bankene fikk problemer. Mange av kundene ble skeptiske og tok sparepengene sine ut av bankene. På den måten mistet bankene kapital.

To av bankene i Namsos gikk derfor konkurs. Det var Namdals Privatbank som ble stiftet i 1887. A/S Handels og Landmandsbanken ble startet i 1913. Begge disse bankene gikk overende. Fra 1927 var Namsos Sparebank den eneste banken i Namsos. I 1933 åpnet Forretningsbanken i Trondheim en filial i Namsos.

Fra 1920 til 1935 økte arbeidsløsheten sterkt i Namsos. I 1920 gikk 200 personer uten arbeid i byen. De måtte få hjelp av kommunen for å overleve. I 1935 var 1100 mann uten arbeid. Det var et stort for en by som bare hadde 3614 innbyggere. Forsorgsbidragene var små. De var knapp nok til å overleve på. Lensmannen kom og tok utpantinger til dem som ikke betalte regningene sine. Svikten i skatteinngangen var stor i Namsos. Det førte til kommunen måtte innskrenke virksomheten. Da Namsos ble grunnlagt, gikk det en smal bygdeveg over Høknesfjellet. Det var den eneste vegforbindelsen til Namsos. I 1868 var hovedvegen mellom Namsos og Overhalla ferdig. I 1922 stod omsider Namsenbrua ferdig.

Den andre verdenskrig

Britiske soldater leter i ruinene etter tysk bombing april 1940

Britiske soldater venter på å bli evakuert 2. mai 1940

Nazi-Tyskland invaderte Norge 9. april 1940, og tyske styrker ble satt i land i Trondheim og på Værnes. De allierte satte i land soldater i Namsos og på Åndalsnes som ledd i en planlagt knipetangsmanøver mot Trondheim som da var besatt av tyske styrker.

Britiske 146. brigade med kodenavn «Mauriceforce» ble landsatt i Namsos kvelden 17. april. Sammen med de britiske soldatene var 5 000 franske soldater inkludert alpejegere. De landet i Namsos 19. april.

20. april 1940 ble Namsos bombet kraftig av tyske bombefly. Klokken 10 på formiddagen kom tre tyske bombefly innover byen. Flyene slapp brannbomber på tomta til Van Severen der det brøt ut en voldsom brann. I de neste to timene kom de tyske flyene i puljer innover byen, tre fly i gangen. Brannvesenet og frivillige prøvde å stoppe de voldsomme brannene som herjet i Namsos. Ved 12-tiden ble det en times pause i bombingen av byen. Dermed var det mange mennesker som hadde tatt tilflukt inne i byen som kom seg ut av Namsos og søkte tilflukt i skogen rundt byen. Flere flyktet også oppover i dalen til Hunn og Ranemsletta samt gårder både i Skage- og Ranem-bygdene.

I tillegg til å bombe byen, skjøt flyene på alt som rørte på seg. Bombinga av Namsos fortsatte til 18-tiden på ettermiddagen. Utpå kvelden hadde de tyske bombeflyene forvandlet Namsos fra å være en vakker småby til å bli en rykende askehaug. Igjen stod noen murpiper og brannmurer og steinkirka fra 1903 lå i ruiner. Tre sivile mistet livet under bombingen av Namsos. 207 hus i byen var totalskadd, mens 217 hus hadde fått store skader. Gatene, vannledningene, kloakknettet og elektrisitetsnettet hadde fått store ødeleggelser. Kaiene var et særskilt bombemål og kullageret på Vika fikk en skikkelig fulltreffer. Kullet brant i lang tid etter bombingen. Tyske fly bombet Namsos og distriktet rundt i flere dager etter 20. april. De slapp bomber også på Bangsund, Spillum og i Vemundvik kommune. Det samme skjedde også på Hunn og på Ranemsletta i Overhalla. Begge Haugum-gårdene unntatt eldhuset på bnr 1 brant ned. Det var allierte soldater på begge Hunna-gårdene, men tyskerne tok feil og bombet istedet Haugum-gårdene på Sletta. På Hunn forsøkte de å treffe jernbanebrua over Myrelva uten å lykkes.

HMS «Bittern» ble bombet og senket ved Namsos 30. april 1940

Den 21. april meldte sjefen for «Mauriceforce» at Namsos var nesten helt ødelagt av tysk bombing. De allierte møtte tyske styrker ved Steinkjer som også var innenfor rekkevidde av den tysk marine på Beitstadfjorden. Den 21. april, på Krogs gård på Sandvollan sørvest for Steinkjer, skjedde de første kamper på land mellom britiske og tyske styrker under andre verdenskrig. På Krogs og på Vist falt både allierte og tyske soldater. De allierte hadde 7 000 mann i Nord-Trøndelag, mens tyskerne bare hadde 2 000 mann.

General De Wiart, sjefen i Namsos, fikk ordre om evakuering 28. april. Under ledelse av Mountbatten gikk tre britiske, en fransk destroyer og en andre marinefartøyer som eskorte, mot Namsos. Mountbatten ledet flåtestyrken gjennom vanskelig tåke og om kvelden 3. mai begynte de 5500 allierte soldatene ombordstigningen. Omkring klokken 2 natt til 4. mai gikk «Afridi» med siste last og beskjøt samtidig forlatt utstyr på kaia i Namsos. Da var allierte soldater ute av Nord-Trøndelag. Evakueringsflåten ble angrepet til ut på ettermiddagen 4. mai. HMS «Kelly» og «York» var også med på evakueringen fra Namsos.

4. mai kom de første tyske soldatene syklende til Namsos. Like etter kom et par hundre tyske soldater med tog til Namsos fra Snåsa. Dermed begynte den fem år lange tyske okkupasjonen av Namsos. I begynnelsen bygde tyskerne en antitankgrav tvers over Midtbyen. På folkemunne fikk den navnet Den engelske kanal. Under andre verdenskrig var det stasjonert mange tyske soldater i Namsos. Det var tyske leirer på Prærien, Kleppen og Østbyen.

Gjenoppbyggingen 1945–1961

Namsos før 1955, fra Nasjonalbibliotekets bildesamling

Det var først i 1946 at gjenoppbyggingen av Namsos tok til. Det var flere årsaker til at det tok så lang tid. For det første så likte ikke folk den nye reguleringsplanen. For det andre så var det stor mangel på byggematerialer. Tyskerne tok alt til sin egen byggevirksomhet. Først ble byen ryddet etter bombingen. Deretter ble gatenivået hevet over flomålet.

Så ble det satt opp brakker. Disse ble tatt i bruk av handelsstanden i Namsos. Det ble satt opp mange brakker på Trælastforeningens tomt i Vertfsgata. Dette området fikk tilnavnet «Wall Street» på folkemunne.

Blokkbygget i Abel Meyers gate ble satt opp i 1941. Etter bombingen av Namsos i 1940, samlet Røde Kors i Sverige inn store beløp til gjenoppbyggingen av byen. I 1941 ble det reist 45 nye hus øst for Namsos Kirkegård. Den nye bydelen fikk raskt navnet Svenskbyen. Barnas Hus ved Fredriksbergparken var også en gave fra svensk Røde Kors. Folk i Sarpsborg samlet inn penger til 10 nye hus, som ble satt opp i Namsos i 1940.

Skuespilleren Toralf Sandø arrangerte en festforestilling på Eldorado Kino i Oslo, hvor overskuddet gikk til gjenreisingen av Namsos. Namdalslaget i Oslo samlet inn store mengder klær som ble sendt nordover. Gjenoppbyggingen tok for fullt til i 1946. Byen beholdt sjakkbrettmønstret av gater. Men en del gater ble bredere. Havnegata ble utvidet til 17 meters bredde Abel Meyers gate til 19 meters bredde. I sentrum ble det satt opp to til treetasjes hus i betong. Det ble dannet flere boligbyggelag. På Prærien og Østbyen satte boligbyggelagene opp mange bolighus. Etter tre år med gjenoppbygging hadde byen like mange hus og like stort areal som før den ble bombet.

På 1950-tallet ble det også satt opp mange forretningsbygg i Namsos. Hele vann- og kloakknettet i Namsos måtte også fornyes. Det ble bygd 770 meter vannledninger, 3 900 meter kloakkledninger og 56 kummer. Gatenivået ble ytterligere hevet. Massene kom fra grustak på Klinga og fra byggeplassene. I 1957 var samtlige gater i Namsos sentrum asfaltert. Det gjorde Namsos til en renere by enn tidligere da byen hadde grusveger.

Mange mann var sysselsatt i byggenæringa. I 1953 var 293 mann sysselsatt med å gjenreise byen. Det tok nesten 20 år før gjenoppbyggingen av Namsos var fullført. I 1960 stod Namsoskirka ferdig og året etter var Samfunnshuset ferdigbygd. Namsos fikk store summer fra staten til gjenoppbygginga og de som mistet husene sine etter bombinga fikk støtte fra krigsskadetrygda. Namsos fikk etter hvert flere nye bydeler. I vest lå Prærien og Byåsen. Lavika lå i nordvest. Tiendeholmen lå i sør og Bråholmen lå i sentrum. Bjørum og Østbyen lå i øst og nordøst.

Byen hadde vokst kraftig etter gjenreisinga. I 1960 bodde det 5 000 mennesker i Namsos. Sentrum hadde også blitt større etter utfyllingene på Vestr og Østre Byområde. Trelastnæringa var fortsatt den dominerende næringa i Namsos. Like etter krigen hadde byen tre sagbruk. I tillegg til sagbrukene hadde byen en ullvarefabrikk, en ferdighusfabrikk, flere skofabrikker, en konfeksjonsfabrikk, en margarinfabrikk, sementvarefabrikk og et jernstøperi.

Det fantes også flere bilverksteder, møbel- og trevarefabrikker flere trykkerier og en pipefabrikk. I 1954 stod Industribygget på Vika ferdig. I 1951 bygde Bøndenes Salgslag et nytt slakteri på kaia. I 1954 bygde Felleskjøpet en kornsilo like ved. På 1970-tallet flyttet Meieriet og Bøndenes inn i nye lokaler på Hylla. I sentrum holdt to banker, postkontoret, telegrafen, rettsvesenet, et hotell og flere gjestgiveri til. I 1950 stod den nye folkeskolen på Bjørum ferdig. I Vika var det realskole og handelsskole. Ved Namdal sykehus ble det drevet en sykepleierskole. På Høknes var Namdal Yrkesskole kommet i gang med virksomheten sin.

I 1934 stod Namdalsbanen ferdig. I 1978 ble passasjertrafikken lagt ned. Fylkesbilene har ruter til alle de 19 kommunene i Namdalen. Det gikk rutebåter til Trondheim og Ytre Namdal. I 1968 fikk Namsos egen flyplass. I 1959 ble idrettsanlegget i Kleppen åpnet.

To viktige personer i byens historie

Jørgen Johs Havig

18 år gammel ble Jørgen Johs Havig lensmann i Namsos. Han tok over som lensmann etter at faren døde i 1826. Han satt som lensmann i hele 50 år. Han var stortingsmann i 1839 og 1845. I 1842 og 1848 var han vararepresentant på Stortinget. På Stortinget arbeidet han for Namdalen skulle få sin egen by. Derfor regnes han i dag som Namsos grunnlegger.

Havig satt i byens kommunestyre i hele 36 år. Han arbeidet for at Namsos og distriktet rundt skulle få et godt vegnett. Jørgen J. Havig ledet også byggingen av Namsos. Han tegnet kvartaler, målte opp tomter og mer. Mye av dette arbeidet gjorde han sammen med ordfører og sorenskriver Vangensten. Havig satte også navn på mange gater i Namsos. Noen av disse gatene er Havnegata, Namsegata, Sverres gate, Meyers gate og flere. Havig var med også på å opprette en bank i Namsos. I mange år satt han i ledelsen av Sparebanken i Namsos. Han arbeidet også for å få lagt et fengsel til Namsos, ny kirke, og skole. I 1876 holdt byen en stor fest for sin lensmann da han hadde tjenestegjort i 50 år som lensmann. I 1883 døde lensmann Havig.

Ole Gunnerius Olsen

Ole Gunnerius Olsen kom flyttende til Namsos i 1847. Han bestemte seg for å bli boende i byen. Han satte opp en svær bygård i Namsos. Den lå like ved kirka. Olsen hadde tidligere arbeidet som forretningsmann i Kristiansund, Molde og Hamburg. Han hadde en suksessfull karriere som trelasthandler fra 1847 til 1857. Sagbruket skapte mange arbeidsplasser i byens vanskelige startfase. Den økonomiske krisen som kom rundt 1857 rammet Ole G. Olsen hardt. Han måtte legge ned sagbruket og selge skogeiendommene. Han solgte skogeiendommene sitt til et belgisk firma, Van Severen. Han forpliktet seg ikke til å drive trelastvirksomhet i Namdalen.

Olsen prøvde seg nå på å drive nye virksomheter uten at det lyktes spesielt godt. Olsen kjøpte flere eiendommer som han tapte penger på. Han kjøpte seg også skip som ble utsatt for uhell. I 1858 startet han et glassverk i Namsos. Glasshytta blåste ned i en storm i januar i 1858. Etter hvert ble tapene så store at han gikk konkurs i 1867.

Han brukte resten av livet sitt på å betale det han skylte kreditorene. Ole G. Olsen ble også beskyldt for uhederligheter. Han gikk rettens veg for å bli renvasket. Rettssakene pågikk i tre år. I 1869 ble han frikjent i overretten. Da han ble frikjent heiste folk i Namsos flaggene sine. Olsen var også en tid bestyrer på Bangdalsbruket og ved en større bedrift i Kristiania. I en periode eide Olsen Haviggården på Bjørum. Han satte opp den store hovedbygningen på gården. Ole Gunnerius Olsen døde i 1881.

Litteratur

• Bjørn Hafsten, Ulf Larsstuvold, Bjørn Olsen, Sten Stenersen (1991). Flyalarm : Luftkrigen over Norge 1939–1945. Oslo: Sem & Stenersen. ISBN 8270460583. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)

Eksterne lenker

• (en) History of Namsos – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Autoritetsdata