Glassverk
Glassverk er en større produksjonsbedrift som fremstiller glassprodukter. Produktene omfatter både munnblåst, formblåst, pressglass og valseglass til ulike formål og i ulike kvaliteter. Framstillingen av glass skjer i store gass- eller oljefyrte glassovner med høy varme. Motsatsen til et glassverk er såkalte glasshytter, som er mindre bedrifter av mer eller utelukkende håndverksmessig karakter.
Glassproduksjon
[rediger | rediger kilde]Glassproduksjon er en prosess der materiale til produksjon av glassgjenstander utvinnes fra de opprinnelige råmaterialene (smeltet silikasand). Dette skaper to hovedtyper glass, nemlig flatt glass, som vanligvis produseres ved flytende teknologi, eller kontinuerlig støping på overflaten av smeltet tinn, og hult glass eller beholderglass, som produseres ved blåsing i former eller pressing.
Historie
[rediger | rediger kilde]Glassproduksjon er gammel og har vært kjent siden antikken. Det er diskusjoner om dens opprinnelse, noen kilder nevner kinesere, fønikere eller indere som dets oppdagere. Det kan være at glass ble oppdaget samtidig på mange steder. Glasset fra den tiden var langt fra å ha dagens utseende og var farget eller svart.
Nord for Alpene gikk tradisjonen med å lage glass helt tilbake til romertiden. Middelalderen regnes som en tid med stor velstand i glassproduksjon og fra 1200-tallet og i århundrene frem fikk man en stadig mer intensiv produksjon. De venetianske speilene fra Venezias, og øya Murano, som startet på 1500-tallet, ble et velkjent konsept. Den første kjente glassfabrikken regnes som Manufacture royale de glaces de miroirs, som senere ble kjent som Saint-Gobain, etablert i 1665 under Ludvig XIVs regjeringstid. I 1688 utviklet fabrikken en banebrytende metode for å produsere store glassplater ved å støpe smeltet glass på et bord, en teknikk som overgikk den tidligere metoden med blåst glass.
Glassproduksjonen i Europa var preget av teknologiske fremskritt, økt etterspørsel, og fremveksten av nasjonale glassverk som utfordret Venezias tidligere dominans. Perioden markerer overgangen fra tradisjonell håndverksproduksjon til mer industrialiserte metoder, og la grunnlaget for moderne glassindustri. I Nord-Europa, særlig i Tyskland, Böhmen (Tsjekkia) og Skandinavia, ble det produsert kronglass ved å blåse glass til store tallerkenformer og kutte dem i ruter. Rundt 1780 ble denne metoden gradvis erstattet av sylinderblåst glass, taffelglass, som ga jevnere og større glassflater. Denne teknikken ble brukt frem til tidlig 1900-tall. England utviklet blyglass (lead crystal) på 1600-tallet, som ble videreutviklet og kommersialisert på 1700-tallet. Blyglasset var klart, tungt og egnet for sliping og gravering, og ble populært til drikkeglass og dekorative gjenstander. Tyskland og Böhmen var kjent for produksjon av krittglass og grøntglass. Krittglasset, som inneholdt kalk, var som blyglass lett å gravere og ble brukt til kunstglass. Krittglass og blyglass ble begge kalt krystallglass.[1][2]
I Skandinavia var det først med glassverk som Kungsholmens glasbruk i Stockholm, etablert 1676, Kosta Glasbruk i Kosta i Småland, etablert 1742, og Holmegaard Glasværk, grunnlagt 1825, at landene fikk et større og mer varige glassverk. Det eldste glassverket som fortsatt er i drift i Skandinavia er Kosta Glasbruk, glassverket er i dag kanskje bedre kjent under merkenavnet Kosta Boda, og glassverket inngår nå i konsernet Orrefors Kosta Boda AB.
Norske glassverk
[rediger | rediger kilde]
Det første glassverket i Norge var Nøstetangen Glassverk i Hokksund, som ble etablert i 1739 og startet produksjonen sin i 1741. Nøstetangen var i drift fram til i 1777, da produksjonen ble nedlagt. Det produserte de fineste vinglass, pokaler og lysekroner til Europa. Glassverket er blant annet kjent for de tre gedigne lysekronene i Kongsberg kirke. Glassverket utnyttet områdets rike naturressurser, som brensel, kvarts og vannkraft. Eksperter fra Tyskland og også England ble hentet inn, og produksjonen av eksklusive drikkeglass og pokaler tok form.[3]
Aas grønne glasshytte på Sandsvær hvor man produserte grønt og brunt glass som drikkeglass, flasker og annet bruksglass. Også hit ble fagfolk hentet fra utlandet. Glassverket var i drift fra 1748 til 1765, da virksomheten ble flyttet til Hadeland Glassverk.[4]
Nøstetangen og Aas måtte konkurrerer med Sølvverket om brensel, noe som førte til at danskene så seg om etter andre produksjonssteder. Hurdal Glassverk ble etablert i 1755 og var det første glassverket i Norge som produserte vindusglass. Senere ble det også produsert vinglass og annet klart glass her. I 1809 ble drikkeglassproduksjonen flyttet til Gjøvik Glassverk, mens Hurdal fortsatte å lage vindusglass og apotekerglass helt fram til 1896.[5]
På Biri Glassverk var det fra 1764, stiftet i 1762, fremstilt mest vindusglass og flasker i grønt glass. Produksjonen stanset i 1880.
Hadeland Glassverk på Jevnaker ble stiftet i 1762 og produksjonen startet i 1765. Mange av glassarbeiderne kom fra Aas men det måtte også hentes fagarbeider fra utlandet, de fleste fra Tyskland. De startet med produksjon av grovere bruksglass, mye av det samme som Aas hadde produsert. Mest brunt og grønt glass, i motsetning til såkalt "hvittglass", som er navnet på det finere bordglasset som ble produsert ved Nøstetangen og senere Hurdal og Gjøvik Glassverker. I hovedsak var dette flasker, apotekerglass og glass til husholdningsbruk. Glassverket var under statlig eierskap, først av den danske og senere den norske staten, fra 1776 til 1824. I 1824 solgte staten glassverket til private eiere. I 1841 ble det kjøpt av interessentskapet Hurdal, Biri og Hadeland Glasværker. Fra 1852 til 1855 eide Brødrene Berg verket og de startet produksjon av finere bordglass, såkalt “hvittglass”. Glassverket utvidet sortimentet med karafler, drikkeglass og toddystøtere, og ble Norges ledende produsent av bordglass mot slutten av 1800-tallet. Rundt 1899 hadde Hadeland Glassverk over 150 ulike modeller.[6][7]
På gården Hov i Hurum ble det etablert et glassverk i 1779, Schimmelmann Glassverk. Produksjonen startet i 1782, med hovedfokus på flaskeproduksjon, men også bruksglass og vindusglass for å dekke behovene i Danmark-Norge. Også her måtte man bruke arbeidskraft fra utlandet. I 1801 bodde det 21 familier ved verket, med totalt 93 personer. Glassverket ble nedlagt i 1832.[8][9]
Jevne glassverk ble grunnlagt i 1792 på Fåberg, produksjonen startet i 1793, med hovedfokus på vindusglass, spesielt en type kalt "lægerglas" som var tynnere, klarere og jevnere enn det grovere glasset fra Biri. Målet var å møte etterspørselen etter større og mer elegante glassruter, som ble moderne på slutten av 1700-tallet. Jevne Glassverk laget kronglass og taffelglass, glasset ble brukt både til vinduer og innramming av bilder, og hadde høyere kvalitet enn mange samtidige produkter. Økt konkurranse og tap av det danske markedet førte til økonomiske problemer. I 1824 ble verket solgt til private eiere, som forsøkte å produsere rimeligere glass, men uten særlig suksess. All drift opphørte i 1839.
I alt har det blitt etablert minst 28 glassverk i Norge, hvorav kun to fortsatt er i drift. Det eldste av disse er Hadeland Glassverk på Jevnaker, som ble etablert i 1762 og startet opp produksjonen i 1765. Dette glassverket er i fortsatt drift og glassverket er i dag også en av landets største turistattraksjoner. Det andre glassverket som fortsatt er i drift er Magnor Glassverk på Magnor, som ble etablert i 1896.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Historie gammelt glass». www.moloas.com. Besøkt 24. august 2025.
- ^ «Glass fra 1300-1700». glass.app.uib.no. Besøkt 24. august 2025.
- ^ «Hjem». www.nostetangennorskglassmuseum.no (på engelsk). Besøkt 24. august 2025.
- ^ «Aas grønne glasshytte».
- ^ «Hurdal verk». www.nostetangennorskglassmuseum.no (på engelsk). Besøkt 24. august 2025.
- ^ «Hadeland Glassverk, Glassverk, Glassproduksjon». Nasjonalmuseet. Besøkt 24. august 2025.
- ^ «Hadeland Glassverk – lokalhistoriewiki.no». lokalhistoriewiki.no. Besøkt 24. august 2025.
- ^ «Schimmelmanns glassverk – lokalhistoriewiki.no». lokalhistoriewiki.no. Besøkt 24. august 2025.
- ^ «Schimmelmanns glassverk | Hurumhistorie». Besøkt 24. august 2025.