Moderaterna
Moderaterna | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land | Sverige | ||
| Leder(e) | Ulf Kristersson (2017–)[1] | ||
| Partisekretær | Gunnar Strömmer | ||
| Gruppeleder | Tobias Billström | ||
| Grunnlagt | 17. oktober 1904 | ||
| Forgjenger | Högerpartiet | ||
| Hovedkvarter | Gamla stan | ||
| Studentfløy | Moderata studenter | ||
| Antall medlemmer | 40 602[2] (2020) | ||
| Ideologi | Liberalkonservatisme markedsliberalisme | ||
| Politisk posisjon | Sentrum-høyre | ||
| Europeisk tilknytning | Det europeiske folkepartiet | ||
| Internasjonal tilknytning | Den internasjonale demokratiske union | ||
| Europaparlamentet | Det europeiske folkepartiets gruppe | ||
| Nettsted | moderaterna.se (sv) | ||
| Riksdagen | 68 / 349
| ||
| Europaparlamentet | 4 / 20
| ||
| Landstingsfullmäktige | 314 / 1 696
| ||
| Kommunfullmäktige | 2 396 / 12 700
| ||
Moderata samlingspartiet, oftest bare Moderaterna (M), er et liberalkonservativt politisk parti i Sverige. Moderaterna er landets tredje største parti etter antall mandater i Riksdagen og har vært ledet av Ulf Kristersson siden 2017.
Partiet ble grunnlagt i 1904 som Allmänna valmansförbundet, som var en felles valgkamporganisasjon for frittstående riksdagsgrupper, men har røtter tilbake til 1800-tallets Lantmannaparti. Det var et sterkt konservativt parti som hegnet om institusjoner som monarkiet, rettsvesenet og forsvaret, men gikk med på reformer som begrenset kongens makt og innførte allmenn stemmerett. I 1935 ble riksdagsgruppene slått sammen til Högern, som også ble navn på riksorganisasjonen. Partiet tok navnet Högerpartiet i 1952 og endelig Moderata samlingspartiet i 1969. De organisatoriske endringene gjenspeiler de ideologiske spenningene som partiet opplevde utover 1900-tallet. Det har beveget seg i demokratiserende og liberaliserende retning. Siden slutten av 1960-årene har partiet gjerne vært betegnet som liberalkonservativt. Noen merkesaker for partiet er valgfrihet, sysselsetting, det private initiativ og beskyttelse av eiendomsretten.[3]
Partiets statsministre i nyere tid er Carl Bildt (1991–1994), Fredrik Reinfeldt (2006–2014) og Ulf Kristersson (2022–dd). Moderaterna inngikk fra 2004 i det borgerlige programsamarbeidet Alliansen sammen med Centerpartiet, Liberalerna og Kristdemokraterna. Moderaternas medlemmer av Europaparlamentet er tilsluttet Det europeiske folkepartiets gruppe.
Politisk plattform
[rediger | rediger kilde]Moderaterna har en blanding av liberale og konservative synspunkter, og definerer liberalkonservatismen, en gren av konservatismen, som sin ideologi. Partiet ønsker større individuell frihet og en åpnere markedsøkonomi, og ønsker større økonomisk frihet gjennom skattelettelser, privatisering og avregulering. Muligheten til fritt valg av varer og tjenester er også viktig for partiet, og dette skal komme i kombinasjon med en redusert offentlig sektor og et redusert offentlig eierskap.
Moderaterna er imidlertid tilhenger av de fleste sosiale ytelser innført siden 1930-årene. Partiet har gått bort fra sitt ønske om flat skatt og det meste av sin kritikk mot arbeidslovgivningen. Partiet ønsker større innsats for bekjempelse av volds- og sedelighetskriminialitet, og har et uttalt mål om full sysselsetting. Moderaterna støtter en kjønnsnøytral ekteskapslovgivning i Sverige og et svensk medlemskap i EU og NATO. Sistnevnte standpunkt har blitt tonet ned de senere årene. Moderaterna støtter også bruken av euro som valuta i Sverige, men utfallet av folkeavstemningen i 2003 har fått partiet til å legge saken i bero.
Historie
[rediger | rediger kilde]Historiske røtter
[rediger | rediger kilde]
Moderata samlingspartiet kan føre sin historie tilbake til ulike konservative grupperinger, eller partier, som fantes i Riksdagens to kamre i siste halvdel av 1800-tallet, deriblant Lantmannapartiet i andrekammeret (det direktevalgte underhuset) og Protektionistiska partiet i førstekammeret (det indirekte valgte overhuset). Partiene var den gang sammenslutninger av enkeltstående riksdagsmenn, ikke landsomfattende medlemsorganisasjoner.
I førstekammeret fantes i årene 1888–1909 Protektionistiska partiet, som i 1910 ble Förenade högerpartiet, og i årene 1888–1904 Minoritetspartiet. Disse gikk under navnet Första kammarens moderata parti (eller bare Moderata partiet). I 1912 gikk de sammen til Första kammarens nationella parti, som gjerne ble forkortet til Förstakammarshögern. Denne grupperingen bestod til og med Riksdagens sesjon i 1934.
Lantmannapartiet ble dannet i andrekammeret allerede i begynnelsen av 1867, etter lovendringen som avskaffet standsriksdagen, selv om det i noen år var delt i Gamla lantmannapartiet og Nya lantmannapartiet. I 1903 ble De moderata reformvännernas grupp dannet, og fra og med 1906 ble denne avløst av Nationella framstegspartiet. I 1912 gikk dette partiet sammen med Lantmannapartiet og dannet Lantmanna- och Borgarepartiet, oftest kalt Andrakammarshögern, som bestod til og med Riksdagens sesjon i 1934.
Dannelsen av partiorganisasjonen
[rediger | rediger kilde]
Allmänna valmansförbundet ble stiftet den 17. oktober 1904 på Restaurang Runan i Hantverksföreningens hus i Stockholm. Hensikten var å skape en landsomfattende valgkamporganisasjon for de konservative partiene som allerede fantes i Riksdagens to kamre. I så måte kan Fosterländska förbundet, stiftet i 1893, anses som en forløper til den moderne partiorganisasjonen.
Forbundets hovedoppgave skal bli å alvorlig motsette seg de sosialistiske og radikale bestrebelser … hvorved forbundet vil rette sin oppmerksomhet på ønskverdigheten av en sådan løsning på stemmerettsspørsmålet, å derigjennom sikre alle samfunnsklassers berettigede innflytelse over Riksdagen, på viktigheten av lovfesting for bevarelse av arbeidsavtalens ukrenkelighet og beskyttelsen av den enkeltes rett til fritt få arbeide, … det direkte skattevesenets behørige ordning til trygghet og rettvishet for den enkelte samt andre spørsmål som har betydning for forbundets ovennevnte oppgave … [Forbundet skal] arbeide for at det til Riksdagens andre kammer velges menn … som fremmer fedrelandets forsiktige utvikling.
Fra Allmänna valmansförbundets programerklæring av 1904.[4]
Allmänna valmansförbundet var fra begynnelsen en rendyrket valgkamporganisasjon, som riksdagspartiene formelt sett var uavhengige av, men samarbeidet med.
Demokratiske reformer
[rediger | rediger kilde]I 1906 foreslo Karl Staaffs liberale regjering, med støtte fra sosialdemokrater, allmenn stemmerett, som blant annet innebar flertallsvalg i enmannskretser. Forslaget ble felt i Riksdagen av Allmänna valmansförbundet, som ønsket forholdstallsvalg med lik stemmerett til andrekammeret, men beholde den begrensede stemmeretten til førstekammeret. Førstekammeret hadde til da vært indirekte valgt gjennom gradert stemmerett, og bare stemmeberettigede var valgbare til kammeret, hvilket gjorde at Allmänna valmansförbundet var sterkest der.
Arvid Lindmans første regjering drev i 1909 gjennom en lovendring som innførte forholdstallsvalg til andrekammeret. Samtidig ble førstekammeret fortsatt valgt gjennom gradert stemmerett: Den rikeste velgeren hadde førti ganger flere stemmer enn den med lavest inntekt. I 1917 foreslo en koalisjonsregjering mellom de liberale og Socialdemokraterna almen og lik stemmerett for menn. Forslaget ble vedtatt i førstekammeret, men falt i andrekammeret, hvor Allmänna valmansförbundet hadde flertall. Under sterkt press med store protester og fare for revolusjon stemte partiet i 1918 for almen og stemmerett for skattebetalende menn og kvinner over 24 år som ikke mottok fattighjelp eller satt fengslet. Flere ledende representanter for Allmänna valmansförbundet beklaget under debatten i Riksdagen at de måtte treffe denne beslutningen.
Partiet forsvarte monarkiet, men ble presset av liberale og sosialdemokrater, som ville innføre republikk. Man kom frem til et kompromiss som reddet monarkiet, men som innskrenket kongens makt og fjernet de fleste av hans muligheter til å påvirke politikken. Først i 1974 ble den faktiske muligheten til å gjeninnføre en sterk personlig kongemakt fjernet, men kompromisset gjorde kongens rolle i hovedsak seremoniell allerede ved inngåelsen.
Konsolidering av partiet
[rediger | rediger kilde]
I 1933 og i begynnelsen av 1934 opplevde partiet en splittelse som følge av ulike oppfatninger om fascismen. Partiets frittstående ungdomsorganisasjon, Sveriges Nationella Ungdomsförbund, hadde en tid hatt dragninger mot denne ideologien. Man organiserte tillike uniformerte «kampgrupper», noe som vakte svært negative reaksjoner i moderpartiet. Partilederen Arvid Lindman tok samtidig sterk avstand fra nazismen i Tyskland og Sverige. Partiet brøt alt samarbeid med ungdomsorganisasjonen i 1934, og sørget samme år for å stifte en ny, Ungsvenskarna. Ungsvenskarna tok navnet Högerns ungdomsförbund (HUF) i 1946, senere sitt nåværende, Moderata ungdomsförbundet (MUF), i 1969.
De konservative gruppene i Riksdagen, Första kammarens nationella parti og Lantmanna- och Borgarepartiet, gikk formelt sammen til en gruppe fra og med Riksdagens sesjon i 1935, og tok navnet Högerns riksdagsgrupp. Noen år senere, i 1938, byttet Allmänna valmansförbundet navn til Högerns riksorganisation. Således ble partiet etterhvert konsolidert, idet de folkevalgte ble direkte knyttet til medlemsorganisasjonen, hvilket gjorde Högern til et moderne masseparti.
På grunn av det spente internasjonale klimaet under andre verdenskrig ble en samlingsregjering dannet i 1939. Regjeringen ble ledet av Per Albin Hansson fra Socialdemokraterna. Representanter fra Högern besatte blant andre poster som kommunikasjonsminister, kirkeminister og handelsminister.
Etterkrigstiden
[rediger | rediger kilde].JPG)
Etter oppløsningen av samlingsregjeringen skulle det gå drøye tredve år før Högern kom i regjeringsposisjon igjen. I 1950-årene ble partiet svekket, og var ikke lenger Socialdemokraternas selvsagte hovedmotstander. Högern tapte terreng til fordel for Folkpartiet og senere Centerpartiet. Högern talte tidlig for en tilnærming til Vest-Europa gjennom allerede i begynnelsen av 1960-årene, under partilederen Gunnar Heckscher, støtte et svensk medlemskap i EEC, forløperen til EU. I 1969, på den tiden Yngve Holmberg var partileder, byttet Högern navn til Moderaterna.
Med venstredreiningen som rådet i svensk politikk fra slutten av 1960-årene og gjennom det meste av 1970-årene, ble partiet marginalisert, og ble ansett som ekstremt av mange. Under partilederen Gösta Bohman greide man imidlertid å snu denne trenden, og partiet fikk økende velgertilslutning.
Fra midten av 1970-årene kom en høyredreining i svensk politikk, og ved valget i 1976 oppnådde de borgerlige flertall i Riksdagen for første gang på 44 år. Den daværende konstitusjonen krevde imidlertid et flertall for et mistillitsforslag mot den sittende statsministeren, Olof Palme, for å kreve hans avgang, noe som ikke fantes, og Palme fortsatte. Etter 1976 kom Moderaterna til å inngå i Thorbjörn Fälldins regjering. Regjeringen falt i 1978 på kjernekraftsaken, der Moderaterna og Folkpartiet støttet en fortsatt utbygging, mens Centerpartiet var imot. Folkpartiet dannet deretter regjering alene, i håp om at partiet var det som enklest kunne finne løsninger over blokkgrensene og en endelig løsning på energispørsmålet. Moderaterna så på Ola Ullstens regjering som et svik mot trepartiavtalen, og stemte mot regjeringens tiltredelse. Da de andre partiene la ned sine stemmer, innebar det dog et flertall for regjeringen.
Ledende borgerlig parti
[rediger | rediger kilde]I 1979 fikk de borgerlige igjen flertall, og Fälldin dannet en ny trepartiregjering. Moderaternas ministre trakk seg ut av regjeringen i 1981, da budsjettminister Rolf Wirtén fra Folkpartiet hadde inngått et kompromiss med Socialdemokraterna i skattepolitikken, noe Moderaterna ikke støttet. I 1980-årene stabiliserte Moderaterna seg som det ledende borgerlige partiet.
Etter valget i 1991 kunne partileder Carl Bildt bli statsminister i en ny borgerlig koalisjonsregjering, som imidlertid var avhengig av parlamentarisk støtte fra det høyrepopulistiske Ny demokrati. Moderaterna beholdt sin velgertilslutning ved neste valg, i 1994, men ettersom de øvrige koalisjonspartnerne fikk sin redusert, og Ny demokrati falt ut av Riksdagen, mistet man regjeringsmakten til Socialdemokraterna. I 1998 var oppslutningen fremdeles stabil, men det borgerlige flertallet uteble, så Bildt overlot ledelsen av partiet til Bo Lundgren året etter.
«Nya Moderaterna»
[rediger | rediger kilde].jpg)
Etter partiets svært dårlige riksdagsvalg i 2002 begynte man utarbeide nye og mer attraktive kjernesaker. Partilederen Bo Lundgren gikk av i 2003, og ble etterfulgt av Fredrik Reinfeldt samme år. Partiet lanserte de «Nya moderaterna» på partiets arbeidsmøte i 2005 i Örebro, og Moderaterna skulle fra da av fokusere på følgende saker:
- «Det skal lønne seg å arbeide.»
- «Satsing på velferden, primært skole, helse og eldreomsorg.»
- «Nulltoleranse mot kriminalitet.»
Foran riksdagsvalget i 2006 ledet Moderaterna et borgerlig samarbeid som var mer sammensveiset enn tidligere, og etablerte Allians för Sverige sammen med de tre andre borgerlige riksdagspartiene. Moderaterna fikk om lag 26 % av stemmene i valget, partiets beste valgresultat siden 1928. Allians för Sverige oppnådde flertall i Riksdagen, og Reinfeldt ble statsminister i en regjering der halvparten av ministrene kom fra Moderaterna. Allerede den første uken ble tre av Moderaternas ministre anklaget for unndragelse av SVT-lisens og bruk av svart arbeidskraft, og handelsminister Maria Borelius og kulturminister Cecilia Stegö Chilò gikk av.
Moderaterna gjorde et dårlig valg til Europaparlamentet i 2004 sammenlignet med riksdagsvalget i 2006, men dette tilsvarte en knapp økning fra forrige europaparlamentsvalg. Etter riksdagsvalget i 2006 falt Moderaterna kraftig på meningsmålingene, og frem til 2008 fikk partiet vanligvis 20–24 % i oppslutning. Fra 2009 gikk partiet derimot kraftig frem, tilsynelatende på bekostning av de øvrige borgerlige partiene, hvilket kulminerte sommeren 2010, da partiet på de fleste målinger oversteg 30 % i oppslutning. I riksdagsvalget 2010 fikk Moderaterna i overkant av 30 % av stemmene, partiets beste valgresultat siden innføringen av allmenn stemmerett i 1921. Til tross for de øvrige borgerlige partienes tilbakegang, forble Alliansen (tidligere Allians för Sverige) den største blokken i Riksdagen, men mistet flertallet. De rödgröna fikk 43 %, og det tapte borgerlige flertallet skyldtes først og fremst Sverigedemokraternas inntreden i Riksdagen. Reinfeldts regjering fortsatte etter valget som en mindretallsregjering.
Ledere
[rediger | rediger kilde]Valghistorikk
[rediger | rediger kilde]
|
|
Velgermasse
[rediger | rediger kilde]Tabellen til venstre viser Moderaternas oppslutning blant visse utvalgte velgergrupper i riksdagsvalget 2010, ifølge SVTs undersøkelse foretatt i valglokaler i alle valgkretser.[5] Noen av gruppene er mer generelle enn andre, og kan derfor overlappe. Tabellen til høyre viser partiets oppslutning i de ulike valgkretsene ved samme valg. De gruppene og valgkretsene der partiets oppslutning er høyere enn i befolkningen som helhet, er markert med grønt, mens tilsvarende grupper og valgkretser med lavere oppslutning er markert med rødt.
Slik som vist i tabellen, har Moderaterna høyest oppslutning blant gründere (40 %), tjenestemenn (34 %), ansatte i privat sektor (34 %), menn (32 %) og arbeidstagere (32 %).[5] I motsatt ende av skalaen finner man personer i sykepermisjon (14 %), LO-medlemmer (16 %), blåsnipparbeidere (19 %), personer oppvokst utenfor Sverige (20 %) og kommuneansatte (21 %).[5]
Moderaterna har sin høyeste oppslutning i urbane strøk i Stockholm-området og Vest- og Sør-Sverige, mens oppslutningen er lavere i tynt og spredt befolkede områder, spesielt i Norrland. De fem valgkretsene med høyst oppslutning er Stockholms län (39,96 %), Skåne län, sør (38,46 %), Hallands län (34,71 %), Stockholms kommun (34,29 %) og Skåne län, vest (33,80 %).[6] Lavest oppslutning har partiet i valgkretsene Norrbottens län (16,38 %), Västerbottens län (17,69 %), Västernorrlands län (21,60 %), Jämtlands län (22,20 %) og Gävleborgs län (23,14 %).[6]
Moderaternas velgere rangerte følgende politiske saker som de fem viktigste for sitt valg av parti i riksdagsvalget i 2010:[5]
- Sveriges økonomi
- Sysselsetting
- Privatøkonomi
- Skole og utdannelse
- Skatt
Moderaterna har den høyeste andelen av velgere som identifiserer seg som høyreorienterte, 83 %, mens 2 % av partiets velgere regner seg som venstreorienterte, og 14 % ikke føler tilhørighet til noen fløy.[5] Sammen med Centerpartiet har Moderaterna også den største andelen av velgere, 83 %, som har stor eller svært stor tiltro til svenske politikere (gjennomsnittet var 70 %).[5]
Historiske valgresultater
[rediger | rediger kilde]|
Riksdagsvalg, før 1970 til andrekammeret
|
| |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Europaparlamentsvalg
| Valg | Stemmer | Mandater | |
|---|---|---|---|
| # | % | ||
| 1995 | 621 568 | 23,1 | 5 / 22
|
| 1999 | 524 755 | 20,7 | 5 / 22
|
| 2004 | 458 398 | 18,2 | 4 / 19
|
| 2009 | 596 710 | 18,8 | 4 / 18
|
| 2014 | 507 488 | 13,7 | 3 / 20
|
| 2019 | 698 770 | 16,8 | 4 / 20
|
Fotnoter
[rediger | rediger kilde]- ^ Gruppeledere i den samlede Riksdagen siden 1971. Før 1971 hadde Riksdagen to kamre, hvor partiet hadde separate gruppeledere.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Moderaterna har en ny partiledare». Sveriges Radio. Besøkt 20. oktober 2017.
- ^ «Grafik: Medlemsras för partierna – SD går mot strömmen».
- ^ «Moderata samlingspartiet». Nationalencyklopedin (på svensk).
- ^ «1904:års partiprogram» (på svensk). Moderaterna. Arkivert fra originalen 12. oktober 2011. Besøkt 5. april 2012.
- ^ a b c d e f g Holmberg, Sören; Näsman, Per; Wänström, Kent (2010). «Riksdagsvalet 2010 Valu» (PDF) (på svensk). Sveriges Television. Besøkt 9. april 2012.[død lenke]
- ^ a b c «Val till riksdagen - Röster» (på svensk). Valmyndigheten. 23. september 2010. Besøkt 9. april 2012.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Hylén, Jan (1991). Fosterlandet främst? : konservatism och liberalism inom högerpartiet 1904-1985 (på svensk). Stockholm: Norstedt. ISBN 91-38-50086-8.
- Nilsson, Torbjörn (2010). «Partiernas historia: Moderaterna. Jakten på makten». Populär Historia (på svensk) (3): 36–39.
- Nilsson, Torbjörn (2004). Mellan arv och utopi : moderata vägval under hundra år, 1904-2004 (på svensk). Santérus Förlag. ISBN 91-89449-69-X.
- Nilsson, Torbjörn (2003). Moderaterna, marknaden och makten : svensk högerpolitik under avregleringens tid, 1976-1991 (på svensk). Södertörns högskola. ISBN 91-89615-06-9.
- Pihlblad, Anders (2012). Ett partis fall och uppgång: Berättelsen om de nya Moderaterna (på svensk). Natur & Kultur. ISBN 91-27-13264-1.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (sv) Offisielt nettsted
- (en) Moderata samlingspartiet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Moderaterna på Facebook
- Moderaterna på Flickr
- Moderaterna på Instagram
- Moderaterna på X (tidligere Twitter)
| Representert i Riksdagen |  | |
|---|---|---|
| Ikke representert | ||