Arvid Lindman

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Arvid Lindman
Arvid Lindman.jpg
Født 19. september 1862
Österby i Sverige
Død 9. desember 1936 (74 år)
London i Storbritannia
Gravlagt Norra begravningsplatsen
Ektefelle Annie Almström
Far Achates Lindman
Barn Rolf Lindman, Eva Lindman, Karin Lindman
Parti Allmänna valmansförbundet
Nasjonalitet Sverige
Medlem av Kungliga Krigsvetenskapsakademien
Utmerkelser Serafimerordenen, Trestjerneordenen
Sveriges statsminister
2. oktober 1928–7. juni 1930
Forgjenger Carl Gustaf Ekman
Etterfølger Carl Gustaf Ekman
29. mai 1906–7. oktober 1911
Forgjenger Karl Staaff
Etterfølger Karl Staaff

Salomon Arvid Achates Lindman (født 19. september 1862 i Österby i Uppsala län, død 9. desember 1936 i London) var en svensk sjøoffiser, industrileder og konservativ politiker. Han var Sveriges statsminister 1906–1911 og 1928–1930 samt leder i Allmänna valmansförbundet (nå Moderaterna) 1912–1935.

Etter en kort sjømilitær karrière fikk han tilnavnet «Admiralen». Han var administrerende direktør ved to jernverk og gruveselskapet LKAB, generaldirektør i Telegrafverket og styreformann i Telefonaktiebolaget L.M. Ericsson.

Lindman ble valgt til Riksdagens førstekammer i 1904 og tilsluttet seg Protektionistiska majoritetspartiet. Under unionsoppløsningen høsten 1905 var Lindman sjøforsvarsminister i Christian Lundebergs samlingsregjering. Våren 1906 søkte Karl Staaffs regjering avskjed, etter å blitt felt i stemmerettsspørsmålet. Lindman dannet regjering og drev gjennom et kompromiss med allmenn stemmerett og forholdstallsvalg til Riksdagens andrekammer og gradert stemmerett til førstekammeret. Den allmenne stemmeretten gjorde at høyresiden mistet riksdagsflertallet og regjeringsmakten i 1911.

I 1912 ble Lindman innvalgt i andrekammeret. Gjennom sin ledelse av riksorganisasjonen Allmänna valmansförbundet og andrekammerets Lantmanna- och borgarparti, regnes Lindman som opphavsmannen til det moderne svenske partivesenet. I løpet av tyve år skapte Lindman en moderne valgkamporganisasjon med en sterk, sentralisert ledelse og kontroll over nominasjonene. I 1935 ble riksdagsgruppene slått sammen til Högern, som også ble navn på riksorganisasjonen. Lindman var pragmatisk og samarbeidsvillig, og henvendte seg veltalende og energisk til velgerne.

Lindman var utenriksminister i Carl Swartz' regjering i 1917. Kosakkvalget i 1928 lot Lindman danne en for ettertiden lite påaktet mindretallsregjering, som ble felt på korntollen av frisinnede og sosialdemokrater i 1930. Han sørget for at Högern holdt avstand fra fascismen og nazismen. I 1936 omkom Lindman i en flyulykke i London.

Familie[rediger | rediger kilde]

Arvid Lindman ble født i Österby som sønn av bruksdisponent Achates Lindman og hustru Ebba Carolina Dahlgren. Han vokste opp i en velstående familie som den yngste av fem søsken. Faren skulle bli offiser som farfaren, men sykdom gjorde at han gikk inn i industrien som disponent ved jernverkene i Österby og Iggesund.[1] Offiserslekten Lindman stammer fra det sørvestlige Sverige, hvor Arvid Lindsmans tippoldefar med samme navn var sogneprest i Mjöbäck ved Svenljunga.[2]

Arvid Lindman giftet seg i 1888 med Anna Lovisa «Annie» Almström, datter av bruksdisponent og riksdagsmann Robert Almström og hustru Eva Påhlman. Ekteparet fikk en sønn og to døtre sammen.[1]

Utdannelse og yrkesliv[rediger | rediger kilde]

Etter gymnaset i Hudiksvall ble han i 1876 innskrevet ved sjøkrigsskolen i Stockholm, hvor han avla sjøoffiserseksamen i 1882. Lindman ble straks sekondløytnant i flåten og deltok i HMS «Vanadis»' verdensomseiling 1883–1885. Han ble løytnant i 1887 og søkte avskjed for tre år fra 1889. Deretter ble han forfremmet til kaptein og overflyttet til flåtereserven. Med dette trådte han i virkeligheten ut av aktiv tjeneste.[3]

Lindman ble funksjonær ved Iggesunds bruk i 1889 og overtok etter faren som administrerende direktør i 1892.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Svenske[4]

Utenlandske[4]

Utenlandske (forts.)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Thyselius (1912), s. 111.
  2. ^ Thyselius (1912), s. 107–108.
  3. ^ Westrin (1912), s. 640.
  4. ^ a b Statskalenderen (1935), s. 372.

Litteratur[rediger | rediger kilde]