Liberalerna

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Liberalerna
Erklært ideologi Liberalisme
Grunnlagt 5. august 1934
Leder Jan Björklund (2007)
Gruppeleder Johan Pehrson
Partisekretær Nina Larsson
Ungdomsorg. Liberala ungdomsförbundet
Hovedkontor Stora Nygatan 2 A,
Gamla stanStockholm
Tilknytning LI, ELDR, ALDE
Nettsted Nettsted
Medlemstall 18 100 (2011)
Representanter:
Riksdagen
19 / 349
(2015)
Europaparlamentet
2 / 20
(2015)
Landstingsfullmäktige
117 / 1 662
(2010)
Kommunfullmäktige
914 / 12 978
(2010)

Liberalerna (L), tidligere Folkpartiet og Folkpartiet liberalerna (fp), er et liberalt politisk parti i Sverige. Liberalerna er Sveriges sjuende største riksdagsparti. Partiet er en del av den borgerlige Alliansen, og satt fra 2006-2014 i regjering med Moderaterna, Centerpartiet og Kristdemokraterna. Liberalerna profilerer seg først og fremst innen utdannelses-, likestillings-, innvandrings- og EU-spørsmål. Partileder siden 2007 er Jan Björklund.

Dagens parti ble dannet i 1934, men sporer sine røtter tilbake til Frisinnade landsföreningen, grunnlagt i 1902, og ulike historiske forløpere, i første rekke stemmerettsbevegelsen. I striden om et alkoholforbud ble Frisinnade landsföreningens riksdagsgruppe, Liberala samlingspartiet, i 1923 delt i Sveriges liberala parti og Frisinnade folkpartiet, men fusjonerte til Folkpartiet i 1934. Fra 1940-årene og frem til slutten av 1970-årene hadde Folkpartiet rollen som landets største borgerlige parti. Man innsnevret partiets ideologi fra liberalisme til sosialliberalisme, og søkte å formulere et reformvennlig alternativ til Socialdemokraterna i svensk politikk. Etter hvert ble markedsliberalismen betonet sterkere, og man gikk tilbake til et bredere liberalt idégrunnlag og en tydeligere borgerlig profil fra midten av 1990-årene.[1] I 1990 ble «liberalerna» tilføyd partinavnet. I 2015 endret partiet navn fra Folkpartiet liberalerna til bare Liberalerna.

I riksdagsvalget i 2015 oppnådde Folkpartiet liberalarna en oppslutning på 5,4 prosent og vant 19 mandater, en nedgang på fem fra valget i 2010. Velgermessig står partiet sterkest blant storby- og forstadsfolk, men også blant akademikere og unge.[2] Liberalerna har generelt vanskelig for å beholde sine velgere, men utgjør samtidig nesten hver femte velgers andrevalg.[3]

Historie[rediger | rediger kilde]

Partiet Folkpartiet ble dannet i 1934 ved sammenslåingen av Frisinnade folkpartiet og Sveriges liberala parti. I 1990 ble ordet liberalerne lagt til.

Første regjeringsdeltagelse kom i 1939 på konsulativt nivå i den nasjonale samlingsregjeringen, og med Bertil Ohlin som handelsminister fra 1944. Fram til 1958 var partiet det største opposisjonspartiet.

I 1976 inngikk partiet i en borgerlig trepartiregjering under Thorbjörn Fälldin. Deretter var det flere borgerlige regjeringer, og en ettparti mindretallsregjering under Ola Ullsten 1978-1979.

Før valget i 2006 inngikk Folkpartiet liberalerna i den borgerlige koalisjonen Allians för Sverige, der målet var å få et maktskifte, som de også lyktes med. Folkpartiet liberalerna gikk dog tilbake, hvilket i stor grad skyldtes en politisk skandale angående dataspionasje, hvor flere partimedlemmer var innblandet, like før valget. Folkpartiet liberalerna fikk 7,5 prosent av stemme (en tilbakegang på hele 5,9 prosent). Moderaterna økte kraftig, og anses for å ha tatt tilbake mange av de velgerne de mistet til Folkpartiet liberalerna i 2002-valget.

Av de 349 mandatene som er i riksdagen, fikk alliansen 178, hvorav Folkpartiet liberalerna fikk 28.

Den 23. april 2007 meddelte Lars Leijonborg (partileder siden 1997) at han ikke ville stille opp som kandidat for partileder ved partiets landsmøte samme høst. Leijonborg hadde før sin avgang mistet støtte i mange valgdistrikt. Jan Björklund ble valgt til ny partileder.

Oppslutning ved riksdagsvalg[rediger | rediger kilde]

Ledere[rediger | rediger kilde]

Partiledere[n 1]

 

Partisekretærer

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fra 1934 til 1935 var Felix Hamrin og Ola Jeppsson formenn i henholdsvis forstanderskapet og arbeidsutvalget i partiet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nilsson, Torbjörn (27. april 2007). «Vem behöver folkpartiet?». Fokus (svensk). Besøkt 11. mai 2012. 
  2. ^ «Svensk liberalism år för år» (svensk). Folkpartiet. Besøkt 11. mai 2012. 
  3. ^ Oscarsson, Henrik (2006). «Alliansseger» (svensk). Göteborgs universitet. Besøkt 11. mai 2012. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hansson, Sven Ove; Pettersson, Lars-Olof, red. (1986). Folkpartiet : idéparti eller vindflöjel? : en antologi (svensk). Stockholm: Tiden. ISBN 91-550-3240-0. 
  • Nilsson, Torbjörn (2010). «Upp och ner i opinionen». Populär Historia (svensk) (5), s. 38–41. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]