Hopp til innhold

Sverigedemokraterna

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sverigedemokraterna
LandSverige
Leder(e)Jimmie Åkesson (7. mai 2005–)
PartisekretærRichard Jomshof (2015)
GruppelederHenrik Vinge (2019)
Grunnlagt6. februar 1988
HovedkvarterStockholm
Ungdomsorg.Ungsvenskarna SDU (1. oktober 2015–)
KvinnefløySD-kvinnor
Antall medlemmer33 207 (2020)[1]
IdeologiSosialkonservatisme og nasjonalisme[2]
Europeisk tilknytningEuropæisk Frihed og Direkte Demokrati (2014–2018) Gruppen af Europæiske Konservative og Reformister (2018–)
EuropaparlamentetECR (2018–),[3] EFDD (2014–2018)[4]
Nettstedsd.se (sv)
sd.se (en)
Riksdagen
73 / 349
(2022)
Europaparlamentet
3 / 20
(2019)
Landstingsfullmäktige
224 / 1 696
(2018)
Kommunfullmäktige
1 806 / 12 700
(2018)

Sverigedemokraterna (SD) er et nasjonalistisk og sosialkonservativt politisk parti i Sverige.[2] Partiet mener å være inspirert av den sosialdemokratiske tanken om «folkhemmet».[2][5] Jimmie Åkesson er partileder, Mattias Karlsson er gruppeleder i Riksdagen, mens Richard Jomshof er partisekretær.[6]

Sverigedemokraterna er motstandere av multikulturalisme, og profilerer seg på ønsket om en restriktiv flyktning- og innvandringspolitikk, bekjempelse av kriminalitet og EU-skepsis. Partiet er sosiokulturelt sterkt høyreorientert, men sosioøkonomisk snarere sentrums- eller sentrum–venstreorientert.[7][8][9]

Sverigedemokraterna har sin sterkeste støtte i mange tradisjonelt sosialdemokratisk styrte kommuner, spesielt i Sør-Sverige og fremfor alt i Skåne. Partiet står svakest i Västerbotten, som også er tradisjonelt sosialdemokratisk styrt.

Sverigedemokraterna ble dannet i 1988, og hadde marginal oppslutning frem til 2005, da kretsen rundt Jimmie Åkesson tok kontrollen i partiet, og foretok organisatoriske endringer og en viss politisk moderasjon.[10] Ved valget i 2006 ble partiet representert i omkring halvparten av Sveriges kommuner, og ble landets største parti utenfor Riksdagen.[11] Sverigedemokraterna kom over sperregrensen ved valget i 2010 og fikk 20 representanter i Riksdagen. I 2014 fikk partiet 2 representanter i Europaparlamentet, hvor det har sluttet seg til den EU-skeptiske høyresiden. Ved riksdagsvalgene i september 2014 og 2018 ble Sverigedemokraterna tredje største parti med 49 og 62 representanter.

Politisk ståsted

[rediger | rediger kilde]
Sverigedemokraternas partisymbol siden mai 2006 er en blåveis, som «vekker en hel nasjon ut av vinterdvale, leger det som er såret, og overlever århundre etter århundre.»[12]

I sitt prinsipprogram fra 2011 betegner Sverigedemokraterna seg selv som «et sosialkonservativt parti med et nasjonalistisk grunnsyn».[2] Partiet hevder å være inspirert av tanken om «folkhemmet», som har stått sentralt i den svenske sosialdemokratiske bevegelsen på midten av 1900-tallet. Sverigedemokraterna uttaler at den felles, svenske identiteten har vært «grunnlaget for fremveksten av velferdsstaten og vårt lands fredelige og demokratiske utvikling.»[2] Partiets grunnholdning beskrives som nativisme etter Cas Muddes definisjon.[13]

Sosioøkononomisk er Sverigedemokraterna sentrums- eller sentrum–venstreorientert, og tilskriver staten en viktig rolle i samfunnsøkonomien. Mens det er mulig å anse svensk politikk siden tidlig på 1900-tallet som dominert av sosioøkonomiske skillelinjer, som økonomisk vekst og fordelingspolitikk, er den sosiokulturelle dimensjonen viktigst for Sverigedemokraterna. Partiet er kritisk til hva de anser som en kulturradikal tendens i den politiske og kulturelle eliten, og forsvarer et mer tradisjonelt syn på blant annet kultur, kriminalitet, kjønn og seksualitet.[14] Sverigedemokraterna holder kjernefamilien i en særstilling.[15]

Cas Mudde skriver i den britiske avisen The Guardian at de har analysert partiets stemmegivning i saker som vedrører arbeidstakeres rettigheter. Mudde og medarbeidere konkluderer med at SD er blant de mest negative til forslag om å styrke arbeidernes rettigheter. Ifølge The Guardian står stemmegivningen i kontrast til at partiet støtter vanlige folk.[16]

Sverigedemokraternas mener at den multikulturalistiske holdningen til innvandring splitter det svenske, nasjonale fellesskapet og truer velferdsstatens kulturelle og økonomiske grunnlag. Partiet taler for assimilering fremfor integrering av innvandrere.[17] Sverigedemokraterna foreslår å bevilge mer til FNs høykommissær for flyktninger istedenfor å øke innvandringen til Sverige.[18] Sverigedemokraterna er tilhengere av generøse velferdsordninger, men betoner at staten har begrensede ressurser, og baserer sin kritikk av de økonomiske aspektene ved innvandringspolitikken på dette.[7][8][9][14] Debatten om Sverigedemokraternas innvandringspolitikk er sterkt polarisert.[19][20][21]

I kriminalpolitikken går Sverigedemokraterna inn for økte bevilgninger, sterkere grensekontroll og videre fullmakter til politiet, for eksempel til å benytte politiprovokasjon og «hemmelig avlyttings- og overvåkningsteknikk mot grove forbrytelser.»[22] Partiet ønsker å skjerpe strafferammen for en rekke grove forbrytelser, innføre livsvarig fengsel, gi adgang til bruk av elektronisk fotlenke etter endt soning, utvide adgangen til kameraovervåkning, opprette et offentlig register over grove seksualforbrytere, forby tigging for utenlandske statsborgere, og lagre biometriske opplysninger om utvisningsklare, utenlandske kriminelle.[23]

EU-kritikken bunner i et ønske om å tilbakeføre myndighet til nasjonalstatene. Partiet ønsker å reforhandle Sveriges forhold til EU, og la det fremtidige forholdet bli avgjort ved en folkeavstemning. Partiet er tilhengere av svensk adgang til EUs indre marked gjennom medlemskap i EØS.[24] Forsvars- og sikkerhetspolitisk er Sverigedemokraterna tilhengere av opprustning og prinsippene om alliansefrihet og nøytralitet.[25]

Jimmie Åkesson taler under Almedalsuken i 2013. Partisymbolet blåveisen og slagordet «Hela Sveriges parti» i bakgrunnen.

Sverigedemokraterna ble dannet i 1988 med bakgrunn i det tidligere Sverigepartiet som igjen hadde opprinnelse i blant annet den «nasjonalrevolusjonære» kampanjeorganisasjonen Bevara Sverige Svenskt (BSS), begge høyreekstreme nasjonalistbevegelser.[26][27][28][29] Anders Klarström ble valgt til partiets leder på det første årsmøtet i 1989. Klarström hadde bakgrunn fra det nynazistiske partiet Nordiska Rikspartiet og hadde flere straffedommer blant annet for trusler og tyveri av ammunisjon. Noen i partitoppen hadde bakgrunn fra det voldelige høyreekstreme Vitt Ariskt Motstånd eller fra hvit makt musikk. Deres allianser internasjonalt ble oppgitt å være Front National og det nynazistiske tidsskriftet Spearhead i Storbritannia[30]

I 1994 fikk partiet sitt første politiske mandat i kommunestyrene i Dals-Ed, Höör og Ekerö. Jan Bengtsson kom i 2013 med partiets ledelse i Höör; Bengtsson er kjent for at han på 1990-tallet brent jødiske bøker iført naziuniform.[31] I 1998 fikk partiet mandat i ytterligere tre svenske kommuner.

Gustaf Ekström (1907-1995) var en svensk frontkjemper blant annet i 11. SS Pansergrenaderdivisjon «Nordland». På slutten av andre verdenskrig ble han med de hvite bussene tilbake til Sverige. I 1988 var Ekström med da partiet ble stiftet og var senere blant annet revisor for partiledelsen. På partiets første årsmøte var han en av 23 delegater.[32][33][34][35]

I november 1993 arrangerte partiet en markering av Karl 12 der det nazistiske flagget vaiet sammen med det svenske. Omtrent 1000 personer deltok og det ble ropt Sieg Heil i gatene.[30] Fra rundt 1995 har partiet tatt avstand fra nazismen.[36]

Trollfabrikker

[rediger | rediger kilde]

I 2024 kom det frem at partiet har drevet såkalte trollfabrikker i form av 23 anonyme kontoer på sosiale medier som TikTok og Facebook. Ifølge TV4, som i flere måneder arbeidet undercover, ble disse kontoene drevet av partiets kommunikasjonsavdeling og brukt til å hylle partiet og manipulere velgerne. Partiets kommunikasjonsfolk skjulte seg bak navn som «Hvite krenkede kvinner» og «Politisk inkorrekt». Kontoene har blant annet vært brukt til angrep på navngitte politikere (også i samarbeidspartier i regjeringen) og til å spre fremmedfiendtlige fremstillinger.[37][38][39]



Internasjonal tilknytning

[rediger | rediger kilde]

Sverigedemokraterna hadde det franske partiet Front national som sitt fremste, utenlandske forbilde frem til tidlig på 2000-tallet, og mottok donasjoner fra dem i flere valgkamper. Siden har Sverigedemokraterna distansert seg fra partier som Front national, British National Party og Vlaams Belang, og orientert seg mot Dansk Folkeparti.[40] Etter at Sverigedemokraterna ble representert i Riksdagen i 2010, ble samarbeidet med Dansk Folkeparti tettere. Sverigedemokraterna har også stilt seg positive til samarbeid med Sannfinnene og UKIP, men ikke med det norske Fremskrittspartiet.[41][42]

Sverigedemokraterna har hatt en løs forbindelse til Den europeiske alliansen for frihet (EAF), som kun tillater individuelt medlemskap, og som ikke har klart å danne noen gruppe i Europaparlamentet.[43][44] Sverigedemokraternas representanter i Europaparlamentet, Kristina Winberg og Peter Lundgren, er tilsluttet gruppen Europa for frihet og direkte demokrati (EFDD), som blir anført av Nigel Farage fra UKIP.[4] Ingen andre nordiske partier er tilsluttet EFDD. Morten Messerschmidt fra Dansk Folkeparti har vært tilsluttet EFDDs forløper, men har kritisert Sverigedemokraternas forbindelser til EAF.[45]

Partiledere[46]

[rediger | rediger kilde]

Partisekretærer

[rediger | rediger kilde]

Ledere i riksdagsgruppen

[rediger | rediger kilde]

Valghistorikk

[rediger | rediger kilde]
Riksdagsvalg
Valg Stemmer Mandater
# %
1988 1 118 0,0
0 / 349
1991 4 887 0,1
0 / 349
1994 13 954 0,3
0 / 349
1998 19 624 0,4
0 / 349
2002 76 300 1,4
0 / 349
2006 162 463 2,9
0 / 349
2010 339 610 5,7
20 / 349
2014 801 178 12,9
49 / 349
2018 1 135 627 17,5
62 / 349
2022 1 330 325 20,5
73 / 349
Europaparlamentsvalg
Valg Stemmer Mandater
# %
1999 8 568 0,3
0 / 22
2004 28 303 1,1
0 / 19
2009 103 584 3,3
0 / 19
2014 359 248 9,7
2 / 20
2019 636 877 15,3
3 / 20
Kommunevalg
Valg Stemmer Mandater
# %
1988
0 / 13 564
1991
2 / 13 526
1994
5 / 13 550
1998
8 / 13 388
2002 47 704 0,9
49 / 13 274
2006 159 105 2,9
281 / 13 092
2010 290 782 4,9
612 / 12 978
2014 581 475 9,3
1 324 / 12 780
2018 830 946 12,7
1 796 / 12 628

Velgerdemografi

[rediger | rediger kilde]

Sverigedemokratene (SD) har en sterkere oppslutning blant menn enn blant kvinner. Det er ingen merkbar forskjell i støtte til partiet blant ulike aldersgrupper. Støtten for SD er større blant innfødte enn blant utenlandsfødte. Sympatiene er større for partiet hos dem med grunnskole og videregående opplæring enn blant de med høyere utdannelse.[49]

SYMPATIER FOR SD 2014 2017
Alle velgere 6,0 % 13,5 %
Menn 8,7 % 17,9 %
Kvinner 3,4 % 9,2 %
Innenlandsfødte 6,5 % 13,9 %
Utenlandsfødte 1,8 % 10,7 %
Svensk bakgrunn 6,7 % 13,7 %
Utenlandsk bakgrunn 2,0 % 12,8 %
Kilde:

[49]

SYMPATIER FOR SD OG UTDANNING 2014 2017
Alle velgere 6,0 % 13,5 %
Grunnskole 9,6 % 17,5 %
Videregående opplæring 7,7 % 17,5 %
Høyere utdannelse mindre enn tre år 2,5 % 10,4 %
Høyere utdannelse minst tre år 1,7 % 4,8 %
Kilde: [49]
SYMPATIER FOR SD OG INNTEKTER 2014 2017
Alle velgere 6,0 % 13,5 %
Laveste kvintil 7,2 % 11,9 %
Andre kvintil 7,2 % 16,1 %
Tredje kvintil 6,2 % 15,3 %
Fjerde kvintil 6,0 % 13,5 %
Høyeste kvintil 4,7 % 11,6 %
Kilde: [49]
SYMPATIER FOR SD OG SOSIOØKONOMISK GRUPPE 2014 2017
Alle velgere 6,0 % 13,5 %
Ufaglærte arbeidere 8,9 % 16,3 %
Faglærte arbeidere 9,5 % 22,6 %
Lavere funksjonærer 6,3 % 12,2 %
Funksjonærer på mellomnivå 2,9 % 8,7 %
Høyere funksjonærer 2,3 % 7,2 %
Selvstendige næringsdrivende [b] 6,2 % 16,3 %
Andre næringsdrivende [c] 12,2 % 21,8 %
Studenter 3,3 % 6,7 %
Kilde: [49]
  1. ^ Mattias Karlsson var fungerende partileder under Jimmie Åkessons sykepermisjon fra oktober 2014 til mars 2015.[47][48]
  2. ^ inkluderer bønder.
  3. ^ inkluderer bønder.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Grafik: Medlemsras för partierna – SD går mot strömmen». 
  2. ^ a b c d e «Inledning». Sverigedemokraternas principprogram 2011 (PDF) (på svensk). Sverigedemokraterna. 2014. Arkivert fra originalen (PDF) 20. oktober 2017. Besøkt 3. september 2014. 
  3. ^ «Sweden Democrats join ECR group in European parliament». EUobserver (på engelsk). 5. juli 2018. Besøkt 28. mars 2019. 
  4. ^ a b Dickson, Staffan (18. juni 2014). «SD upptagna i EFD». Aftonbladet (på svensk). Besøkt 3. september 2014. 
  5. ^ Olsson, Tobias (26. november 2011). «Partiledningen vann strid om principprogrammet». Svenska Dagbladet (på svensk). Besøkt 3. september 2014. 
  6. ^ «Sverigedemokraterna» (på svensk). Sveriges riksdag. Besøkt 3. november 2014. 
  7. ^ a b Sainsbury, Diane (2012). Welfare States and Immigrant Rights: The Politics of Inclusion and Exclusion (på engelsk). Oxford University Press. s. 226–227. 
  8. ^ a b Finseraas, Henning (2012). «Anti-immigration attitudes, support for redistribution and party choice in Europe». Changing Social Equality: The Nordic Welfare Model in the 21st Century (på engelsk). Policy Press. s. 23. 
  9. ^ a b Krishna Chaitanya Vadlamannati og Indra de Soysa (2013). «‘Welfare Chauvinism’ versus ‘Race to the Bottom’: Immigration and Far Right Populism in Industrial Democracies, 1990-2009» (PDF). Gemini (på engelsk). NTNU. Besøkt 18. september 2014. 
  10. ^ Hermansen, Bård (2007). Sverigedemokratene. Ideologisk og politisk utvikling 1988-2006 (på norsk). Universitetet i Oslo. s. 69–71.  [Masteroppgave i historie]
  11. ^ Fryklund, Björn (2013). «Populism - Changes Over Time and Space: a comparative and retrospective analysis of populist parties in the Nordic countries from 1965 to 2012». I Wodak, Ruth m.fl. Media of Right-Wing Populism in Europe (PDF) (på engelsk). Bloomsbury Academic. ISBN 978-1-780-93232-3. Arkivert fra originalen (PDF) 13. mai 2019. Besøkt 3. september 2014. 
  12. ^ «Blåsippan – Sverigedemokraternas partisymbol» (på svensk). Sverigedemokraterna. 2010. Arkivert fra originalen 2. mai 2010. Besøkt 12. desember 2014. 
  13. ^ Hellström, A. (2013). Varför vi älskar att hata Sverigedemokraterna. Arkiv. Tidskrift för samhällsanalys, (2), 69-99.
  14. ^ a b Rydgren, Jens (2005). Från skattemissnöje till etnisk nationalism. Högerpopulism och parlamentarisk högerextremism i Sverige (på svensk). Lund: Studentlitteratur. s. 118–119. ISBN 91-44-04307-4. 
  15. ^ Sverigedemokraternas principprogram 2011 (PDF) (på svensk). Sverigedemokraterna. 2014. s. 24–25. Arkivert fra originalen (PDF) 20. oktober 2017. Besøkt 3. september 2014. 
  16. ^ Mudde, Cas; Greilinger, Gabriela (12. september 2024). «Europe’s far-right parties are anti-worker – the evidence clearly proves it». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 14. september 2024. 
  17. ^ Sverigedemokraternas principprogram 2011 (PDF) (på svensk). Sverigedemokraterna. 2014. s. 21–23. Arkivert fra originalen (PDF) 20. oktober 2017. Besøkt 3. september 2014. 
  18. ^ «Flyktningpolitik» (på svensk). Sverigedemokraterna. Besøkt 11. desember 2014. 
  19. ^ TT (13. mars 2014). «Så många gillar SD:s invandringspolitik». Expressen (på svensk). Besøkt 11. desember 2014. 
  20. ^ Demker, Marie (2013). «Framgång för Sverigedemokraterna trots en allt mer flyktinggenerös opinion». Svensk migrationspolitisk opinion 1991–2012 (PDF) (på svensk). Göteborg: SOM-institutet. s. 39. ISBN 978-91-89673-28-1. Arkivert fra originalen (PDF) 21. august 2014. Besøkt 11. desember 2014. 
  21. ^ Andreassen, Tor Arne (8. desember 2014). «Fakta om innvandring til Sverige, som svenskene ikke vil snakke om». Aftenposten. Besøkt 12. desember 2014. 
  22. ^ Sverigedemokratiskt inriktningsprogram för kriminalpolitik (PDF) (på svensk) (2 utg.). Sverigedemokraterna. 2014. s. 13. Arkivert fra originalen (PDF) 13. september 2014. Besøkt 12. desember 2014. 
  23. ^ Sverigedemokratiskt inriktningsprogram för kriminalpolitik (PDF) (på svensk) (2 utg.). Sverigedemokraterna. 2014. s. 5 og 8. Arkivert fra originalen (PDF) 13. september 2014. Besøkt 12. desember 2014. 
  24. ^ «EU-politik» (på svensk). Sverigedemokraterna. Arkivert fra originalen 13. desember 2014. Besøkt 11. desember 2014. 
  25. ^ Sverigedemokraternas principprogram 2011 (PDF) (på svensk). Sverigedemokraterna. 2014. s. 39. Arkivert fra originalen (PDF) 20. oktober 2017. Besøkt 3. september 2014. 
  26. ^ Forum för levande historia: En antidemokratisk rörelses framväxt Arkivert 13. november 2011 hos Wayback Machine. «1988 bildades istället Sverigedemokraterna av dem som hade sin bakgrund i Bevara Sverige Svenskt.»
  27. ^ Expo: Researchpaket Sverigedemokraterna Arkivert 2. juli 2007 hos Wayback Machine.
  28. ^ Andersson, Hans (2007). Från Bevara Sverige svenskt BSS 1979 till Sverigedemokraterna 2006 (på svensk). Malmö: Skrivareförlaget i Skåne. ISBN 91-86794-69-8. 
  29. ^ Bergling, Mikael & Nejman, Fredrik: «Extremhögerns nya ansikte i politiken», Dagens Arbete, NR 10, 2002 Arkivert 13. desember 2014 hos Wayback Machine.
  30. ^ a b Hellström, A., & Nilsson, T. (2010). ‘We Are the Good Guys’ Ideological positioning of the nationalist party Sverigedemokraterna in contemporary Swedish politics. Ethnicities, 10(1), 55-76.
  31. ^ «Då bokbål – nu i SD-styrelse». Expo.se (på svensk). 18. april 2013. Besøkt 18. februar 2023. 
  32. ^ https://www.svd.se/a/or7nK/nazist-arbetade-for-ss-var-med-och-grundade-sd
  33. ^ https://www.etc.se/inrikes/nazisterna-som-skapade-sverigedemokraterna
  34. ^ Larsson, Anders , Matti Palm, Johan Ulvenlöv (2020). Utan ånger: Gustaf Ekström, SS-veteranen som grundade Sverigedemokraterna. Lindhardt og Ringhof. 
  35. ^ «Nazisten som grundade SD». www.aftonbladet.se (på svensk). 5. juni 2017. Besøkt 18. februar 2023. 
  36. ^ Bolin, N., & Aylott, N. (2019). Right-Wing Populist Party Leadership in Sweden: One of a Kind or one of the Crowd? Polish Political Science Review, 7(1), 24-40.
  37. ^ Torkelsen, Einar (14. mai 2024). «TV4: Sverige­demokraterna står bak 23 troll­fabrikker med 260.000 følgere». NRK. Besøkt 25. mai 2024.  soft hyphen-tegn i |tittel= på plass 13 (hjelp)
  38. ^ «Svensk krisemøte etter avsløringer om trollfabrikker i Sverigedemokraterna». www.aftenposten.no. 20. mai 2024. Besøkt 25. mai 2024. 
  39. ^ «Åkessons fabrikk: Trollet som sprakk». www.aftenposten.no. 22. mai 2024. Besøkt 25. mai 2024. 
  40. ^ Bolin, Niklas (2012). Målsättning riksdagen. Ett aktörsperspektiv på nya partiers inträde i det nationella parlamentet (PDF) (på svensk). Umeå universitet. s. 253–254. ISBN 978-91-7459-407-2.  [Doktorgradsavhandling i statsvitenskap]
  41. ^ Olsson, Lova (13. november 2010). «Nu får SD mer danskt stöd». Svenska Dagbladet (på svensk). Besøkt 14. desember 2014. 
  42. ^ TT (27. mai 2014). «SD svänger om Nationella fronten». Svenska Dagbladet (på svensk). Besøkt 14. desember 2014. 
  43. ^ Mudde, Cas (11. februar 2014). «The Le Pen-Wilders alliance and the European Parliament: Plus ça change, plus la meme chose». The Washington Post (på engelsk). Besøkt 10. desember 2014. 
  44. ^ Bremner, Charles (29. mai 2014). «Le Pen party steals Farage’s Italian allies». The Times (på engelsk). Besøkt 10. desember 2014. 
  45. ^ Mattsson, Pontus (13. november 2013). «SD kritiseras för samarbete med Nationella Fronten» (på svensk). Sveriges Radio. Besøkt 10. desember 2014. 
  46. ^ a b «Partiets historik i kronologisk ordning» (på svensk). Sverigedemokraterna. 2010. Arkivert fra originalen 1. mai 2010. Besøkt 10. desember 2014. 
  47. ^ Röstlund, Lisa (17. oktober 2014). «Det här är Mattias Karlsson». Aftonbladet (på svensk). Besøkt 10. desember 2014. 
  48. ^ Lisinski, Lars Aden (23. mars 2015). «Åkesson tillbaka som partiledare för SD» (på svensk). SVT. Besøkt 24. september 2018. 
  49. ^ a b c d e "Partisympatiundersökningen maj 2017." Statistiska Centralbyrån. 2017-06-08.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Andersson, Dan (2014). Så fick Sverigedemokraterna makt (på svensk). Stockholm: Hjalmarson & Högberg. ISBN 91-7224-193-4. 
  • Bengtsson, Håkan A. (2009). Högerpopulismen. En antologi om Sverigedemokraterna (på svensk). Stockholm: Premiss. ISBN 978-91-85343-79-9. 
  • Baas, David (2014). Bevara Sverige svenskt. Ett reportage om Sverigedemokraterna (på svensk). Stockholm: Albert Bonniers förlag. ISBN 91-0-014104-6. 
  • Hermansen, Bård (2009). «Sverigedemokraternas lange vei mot Riksdagen». I Simonsen, Tor Espen, Kjøstvedt, Anders Granås og Randin, Katrine. Høyrepopulisme i Vest-Europa (på norsk). Oslo: Unipub. s. 109–135. ISBN 978-82-7477-450-6. 
  • Hermansen, Bård (2007). Sverigedemokratene. Ideologisk og politisk utvikling 1988–2006 (masteroppgave i historie) (på norsk). Universitetet i Oslo. 
  • Hellström, Anders (2010). Vi är de goda. Den offentliga debatten om Sverigedemokraterna og deras politik (på svensk). Hägersten: Tankekraft förlag. ISBN 978-91-86273-14-9. 
  • Jupskås, Anders Ravik (2012). Ekstreme Europa. Ideologi, årsaker og konsekvenser (på norsk). Oslo: Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-37618-5. 
  • Kiiskinen, Jenny og Saveljeff, Sigrid (2010). Att dansa i otakt med väljarna. Socialdemokraternas och Moderaternas strategiska bemötande av Sverigedemokraterna (doktorgradsavhandling i samfunnsvitenskap) (på svensk). Linköpings universitet og Malmö högskola. ISBN 978-91-7104-090-9. 
  • Leandersson, Jens (red.) (2008). 20 röster om 20 år. Sverigedemokraterna 1988–2008 (på svensk). Helsingborg: Blåsippans förlag. ISBN 91-977376-0-7. 
  • Slätt, Richard (red.) (2004). Sverigedemokraterna från insidan. Berättelsen om Sveriges största parti utanför riksdagen (på svensk). Stockholm: Hjalmarson & Högberg. ISBN 91-89660-69-2. 
  • Uvell, Markus og Carlsen, Erik Meier (2010). Folkhemspopulismen. Berättelsen om Sverigedemokraternas väljare (på svensk). Stockholm: Timbro förlag. ISBN 978-91-7566-752-2. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]