Per Albin Hansson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Per Albin Hansson
Per Albin Hansson - Sveriges styresmän.jpg
Født 28. oktober 1885
Sverige Kulladal i Sverige
Død 6. oktober 1946 (60 år)
Sverige Stockholm i Sverige
Begravet Norra begravningsplatsen
Barn Anna Lisa Berkling
Parti Socialdemokraterna
Statsborger i Sverige
Sveriges statsminister
19321936, 19361946
Forgjenger Felix Hamrin, Axel Pehrsson-Bramstorp
Etterfølger Axel Pehrsson-Bramstorp, Tage Erlander

Per Albin Hansson (født 28. oktober 1885 i Kulladal i Hyllie nær Malmö, død 6. oktober 1946 i Stockholm) var en svensk politiker. Han var Sveriges statsminister 193236 og 193646. Han døde mens han ennå var i stillingen.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og ungdom[rediger | rediger kilde]

Per Albin Hansson ble født nær Malmö som sønn av mureren Carl Hansson og piken Kjersti Persdotter. Barnsdomshjemmet bestod av to små rom og et lite kjøkken. Lønnen var fem kroner om måneden. Fødehjemmet er i dag innrettet som museum. Per Albin hadde tre brødre, Sigfrid som var ett år eldre, den yngre Nils Edvin og så Johan, som var eldst.

Han startet i Stattenaskolan og var en dyktig elev. Etter fire år i folkeskole arbeidet han som bybud og senere som kommiss i den kooperative forening Pan.

Per Albin i sin ungdom.

Tidlig politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Hansson ble medlem av avholdsforeningen Verdandi omkring 1901. Selv om han kun var aktiv i foreningen i en kort periode, var han fortsatt avholdsmann da han ti år senere i motsetning til Hjalmar Branting gikk inn for at et krav om totalforbud mot alkohol skulle innskrives i partiprogrammet. I 1902 kom han med i den ungsosialistiske klubb i Malmø, og våren 1903 gikk han inn i det nystartede sosialdemokratiske ungdomsforbund. I 1904 ble Hansson distributør på Arbetet. I 1905 ble han ungdomsforbundets første funksjonær og redaktør av avisen Fram med sete i Malmø. Han var altså 20 år gammel da han fikk sin første ansettelse i «bevegelsen», i hvis tjeneste han skulle forbli hele livet. Samtidig med ansettelsen var han medlem av ungdomsforbundets sentralstyre 1903–1912 og dens ordførende 1908–1909.

Da Zäta Höglund kuppet Hansson vekk som ordførende, ble han i 1910 ansatt ved partiets avis Social-Demokraten i Stockholm. Trass i nederlaget satt han ikke bare tilbake i partiledelsen som han kom inn i i 1908 som ordførende for ungdomsforbundet, men han ble også i 1911 medlem av partiets mektige driftsutvalg. Han var dessuten sjefredaktør for Social-Demokraten 1917-1923.

Hansson medvirket til å tvinge den mer revolusjonære venstrefløy med Zäta Höglund i spissen til å forlate partiet i 1917. I 1917 holdt Per Albin Hansson en tale om viktigheten av å gjennomføre en valgreform for en stor forsamling i Stockholm. Situasjonen var kritisk, og Sverige var tett på en borgerkrig da den sittende regjering ikke ville godta kravet om at alle skulle ha stemmerett. Högerpartiets leder Lindman svart: «Å få stemmerett er ikke en rett for verken den ene eller den andre. Det eneste avgørende er om det tjener statens vel.»

Ved det følgende valg ble den nå 32-årige Hansson riksdagsmann, og sosialdemokratene inngikk for første gang i en regjering som ble ledet av den liberale Nils Edén. Dette hindret ikke Per Albin i fortsatt å kritisere regjeringen for ikke å være tilstrekkelig radikal. Blant annet krevde han at landet skulle være republikk. Sosialdemokratene ville gjennomføre reformer som 8-timers arbeidsdag og mer stillingstrygghet. Det kunne Edén ikke gå med på, og det kom til en regjeringskrise. Det var for en stor dels vedkommende Per Albin Hanssons handlinger som lå til grunn for regjeringskrisen, da han vegret seg mot å forhandle, selv om Hjalmar Branting ville det.

Til manges forferdelse, herunder kong Gustaf V.s, ble Per Albin Hansson, som i 1910-årene hadde profilert seg som antimilitarist, utnevnt til forsvarsminister. Dermed forlot han sin post som redaktør på avisen Social-demokraten. Under Brantings tre ministerier mellom 1920 og 1926 gjennemførte han også nedrustning med henblikk på å frigjøre ressurser til sosiale reformer. I 1920-årene var selv Per Albin Hansson innblandet i en sak om mishandling.[1]

Ved Brantings død i 1925 var den selvskrevne etterfølger Fredrik Thorsson alvorlig syk, og Per Albin ble av partiledelsen utsett til at bli dens ordfører. Hanssons stilling var dog omstridt, og Rickard Sandler ble utsett til å bli statsminister. Først i 1927 ble Hansson valgt til riksdagsgruppens ordfører, og i 1928 valgtes han på partikongressen til partiets ordfører.

Partileder[rediger | rediger kilde]

Per Albin Hanssons første regjering
Kabinettmøte 1938

Da soaialdemokratene hadde vunnet den langtrukne strid om alminnelig valgrett, gikk luften noe ut av partiet, og Hanssons første valg som partileder ble et stort nederlag. Partiets program, som i 1920 var blitt endret i en mer marxistisk retning, tiltalte ikke velgerne.

Statsminister[rediger | rediger kilde]

Med begrepet «folkhemmet» øket Per Albins støtte hos velgerne. Etter valget i 1932 fikk han til oppgave å danne en rent soaialdemokratisk regjering uten å ha rent flertall. Dermed ble innledet Sosialdemokratiets lange regjeringsperiode som varte i 44 år med et kort avbrudd under sommeren 1936.

Ved en kriselov, i dagligtale kalt «kohandeln» med Bondeförbundet i 1933, hvor han aksepterte en korporativ landbrukspolitikk med tollbeskyttelse for landbruksprodukter, fikk han et sterkere parlamentarisk grunnlag. Tre måneder før valget i 1936 valgte Hansson imidliertid å gå i opposisjon fordi Riksdagens borgerlige flertall krevde en for stor militær opprustning.

Etter valget i 1936 dannet Per Albin Hansson en koalisjonsregjering med Bondeförbundet, og lot bondeforbundsmedlemmet Janne Nilsson bli forsvarsminister og ansvarlig for den opprustning som den aktuelle verdenssituasjon ble ansett å kreve. Forøvrig innledet han en mer aktiv sosialpolitikk med henblikk på å virkeliggjøre «drömmen om det goda folkhemmet».

Annen verdenskrig og etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

1939-regjeringen

Hanssons statsmannskunst ble stilt på alvorlige prøver under annen verdenskrig. Utbruddet av krigen førte til borgfred. I lys av Sovjetunionens overfall på Finland ble det i desember 1939 dannet en samlingsregjering som hadde som mål å forhindre at Sverige ble forvandlet til en krigsskueplass. Under krigen fremstod han som en samlende figur i Sverige.

Ett av hans mindre kjente utsagn sies å være fremkommet i forbindelse med at forsvarets ledelse presenterte et forslag om hvordan en gruppe svenske tropper kunne innsettes på finsk side i Vinterkrigen. Han skal da ha sagt: «jävla skitprat», og dermed var diskusjonen avsluttet.

Død[rediger | rediger kilde]

Straks etter at samlingsregjeringen var blitt avløst av en ren sosialdemokratisk regjering, døde Per Albin Hansson den 6. oktober 1946 av et hjertealag som inntraff på vei til hjemmet i Ålsten. Aftenen før hasde han vært sammen med det besøkende norske statsråd, og tok trikken hjem kl. 01.02 på morgenen. Da han steg av ved Ålstensgatan falt han om på jorden. Vitner til hendelsen tilkalte politi og ambulanse, men da han ble innlevert på St. Görans sjukhus, var han død.

Arv[rediger | rediger kilde]

I sporvognen til Alvik

I løpet av sin karriere ble Per Albin Hansson forvandlet fra en ung rebell til en landsfader. Gjennom ideen om folkehjemmet skjulte han sin rolle som talsmann for klassekamp. Han bibeholdt sine enkle vaner, kjørte med sporvogn og opptrådte på sin 50 års fødselsdag i morgenkåpe. Privat hadde han sjeldent omgang med sine politiske kolleger, men tilbrakte lange aftener med kortspill og grogg, og det var tabu å snakke om politikk.

Den folkehjemstanke som han plantt fikk etter hans død en langt dypere forankring i de brede svenske folkelag. Den almene afgiftsfrie fødselspermisjon ble innført i 1938 for at gi alle børn lik rett til en sikker og jevnbyrdig fostertid og fødsel. Område etter område ble utstyrt med en livaktig forestilling om at hvert svensk individ eller familie har rett til at bo godt, ha en god helbred, en god utdannelse og trygghet i alderdommen, men de borgerlige partier var stadig motstandere av de sosiale reformer.

Etter avslutningen på annen verdenskrig i mai 1945 hadde det svenske samfunn som helher unngått de store forstyrrelser som krigen forårsaket i resten av verden. Dette betød også at han kunne virkeliggøre folkhemmet.

Per Albin Hansson hadde to familier, ettersom han ble skilt og giftet seg igjen, noe som var meget uhørt på det tidspunkt. Han forsørget begge sine familier og bodde i lange perioder hos begge familier. Mediene, som kjente til hans private familieforhold, skrev ikke om dem, men behandlet dem som en såkalt offentlig hemmelighet.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Waldemar Swahn: Per Albin Hansson. Springpojken som blev statsminister (1942)
  • John Lindgren: Per Albin Hansson, (1946)
  • Axel Pehrsson-Bramstorp: Per Albin: Vännen – Arbetskamraten – Hedersmannen, (1948)
  • John Lindgren: Per Albin i svensk demokrati, (1950)
  • Rickard Lindström: Per Albin Hansson, Folket i Bilds Förlag, i serien Banérförare Stockholm (1952).
  • Sigurd Klockare: Den unge Per Albin – marxisten, (1974) ISBN 91-550-1734-7
  • Anna Lisa Berkling: Per Albin i London, (1975)
  • Bengt Owe Birgersson, Stig Hadenius, Björn Molin, Hans Wieslander: Sverige efter 1900, En modern politisk historia, BonnierFakta bokförlag AB, Stockholm (1981), ISBN 91-34-48820-0
  • Alf W. Johansson: Per Albin och kriget, (1985) ISBN 91-7297-629-2
  • Anders Isaksson: Per Albin. Del 1: Vägen till folkhemmet, (1985) ISBN 91-46-15026-9
  • Anders Isaksson: Per Albin. Del 2: Revolutionären, (1990) ISBN 91-46-15295-4
  • Anders Isaksson: Per Albin. Del 3: Partiledaren, (1995) ISBN 91-46-16886-9
  • Anders Isaksson: Per Albin. Del 4: Landsfadern, (2000) ISBN 91-46-17683-7

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Per Albin Hansson – bilder, video eller lyd


Forgjenger:
 Felix Hamrin 
Sveriges statsminister
Etterfølger:
 Axel Pehrsson-Bramstorp 
Forgjenger:
 Axel Pehrsson-Bramstorp 
Sveriges statsminister
Etterfølger:
 Tage Erlander 
Forgjenger:
 Hjalmar Branting 
Partiledere for Socialdemokraterna
Etterfølger:
 Tage Erlander