Ole Evenrud

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
For oppfineren av påhengsmotoren. Se: Ole Evinrude
Ole Evenrud
Ole Jacob Evenrud
Ole1.jpg
Ole Evenrud
Født 17. november 1962 (53 år)
Yrke Låtskriver, artist, musikkprodusent
Nasjonalitet Norge Norsk
Utmerkelser Østfoldprisen
Sjanger Pop/Rock
Aktive år 1981 - idag
Plateselskap Notabene Records, RCA, Mercury Records, Arista Records, Hitsville
Tidligere band
Ole i'Dole, Evenrude

Ole Jacob Evenrud (født 17. november[1] 1962 i Halden) er en norsk musikkprodusent, låtskriver og artist.

Hans første utgivelse kom i 1981, på samleplaten Big Voice of New Noise, og ble gitt navnet Ole i'Dole. I 1982 kom debutsingelen «Det vakke min skyld», som kun solgte 156 eksemplarer de første 6 månedene. Gjennombruddet kom via radiolisten «Ti i Skuddet» i 1983. Påfølgende debutalbum Blond og billig, ble en formidabel suksess. Låten «Hvis Jeg Var Gud» ble forøvrig nektet på norsktoppen pga. teksten. I 1985 kom låten «Ayatollah» ut, som var et spark til radiopastor Hans Bratterud. Denne ble forbudt i NRK. Albumet Popaganda (1985), ble en kommersiell flopp, men etablerte Ole som norskspråklig låtskriver, med låter som blant annet Ayatollah og Ann Helen. I 1986 dro han til London for å lage et album med sine barndomshelter i Sweet, som ble hetende Idolator. «Det var seff veldig stort og moro, men karrieremessig som artist, den største tabben jeg har gjort» han har uttalt i senere tid. I 1987 inngikk han et samarbeide med Brian Lane (Yes, Asia, Buggles, m.m) som manager. De møttes i London via Geoff Downes (Yes, Asia, Buggles) og i løpet av kort tid hadde de sikret en kontrakt med Clive Davis' Arista Records i USA. Albumet This Ole Town kom kun i Norge, men inneholdt hit'en «This Town Ain't Big Enough For The Both Of Us», og er det mest selgede albumet til Evenrud.

Høsten 1987 flyttet han til New York for å satse alt på et internasjonalt gjennombrudd, og spilte inn albumet One Size Fits All, produsert av den internasjonale stjerneprodusenten Neil Kernon (Hall & Oates, Dokken, Queensryche). Musikken var nå engelskspråklig, og mer hard rock-orientert. Dessverre skjedde ingenting, bortsett fra i Norge, hvor albumet ble en suksess med låter som Desperado og Broken Heart. Albumet ble utgitt i 1989, men på grunn av manglende interesse internasjonalt valgte han å avslutte karrieren etter å spilt på Wembley Arena som oppvarmer for Status Quo på deres englandsturné.

Han oppgir Magnus Uggla, Jahn Teigen og Gasolin som sine største innspirasjonskilder som artist, men «vokste opp» med David Bowie, Mott The Hoople, Marc Bolan, Sweet og Slade. Han hevder når man ser på de lange linjene er det Tom Petty, Ian Hunter og Eagles som har betydd mest.

Låtskriver og produsent[rediger | rediger kilde]

I mars 1989 flyttet han til Stockholm, fast bestemt på finne opp seg selv på nytt, denne gang som låtskriver og musikkprodusent. Han hadde allerede gjort suksess i Sverige, i 1988 skrev han hit'en R.O.C.K. for Sha-Boom. I løpet av et par år etablerte han seg i toppsjiktet i Sverige innen pop-produksjon og låtskriving, og jobbet med artister som Izabella Scorupko, Swedish Erotica, Tone Norum, Boppers, osv. I 1993 ble han hentet hjem til Norge igjen av plateselskapet PolyGram, for å bygge opp deres norskavdeling. Dette skjedde i kjølevannet av at han produserte album med norske Trine Rein og Return. Finders Keepers med Trine Rein solgte utrolig 700 000 album, fordelt på Asia og Norge, og Return solgte til gull både i Norge og Sverige. Den første artisten han signerte til Polygram var norsk/svenske Clawfinger. I denne perioden jobbet han også med artister som Jan Werner Danielsen, Brothers, Diva, Stage Dolls, Tuesdays, Unni Wilhelmsen og Elisabeth Andreassen. Han har senere uttalt; «mitt mål var å kunne jobbe med folk som Clawfinger i den ene enden, til Jahn Teigen og Wenche Myhre i den andre enden. Og det har jeg gjort…»

I 1998 valgte Evenrud å trekke seg ut av Polygram for å jobbe som uavhengig produsent. Denne perioden førte til samarbeid med navn som Ace of Base, A-Teens og A-ha. Etter dette flyttet han hjem til Halden i 2000, og bygde Hitsville Studios og fortsatte å jobbe med både internasjonale og norske artister med stor suksess fram til 2005.

TV[rediger | rediger kilde]

I 2003 var han med i TV2s nysatsing Idol, som resulterte i at han produserte Kurt Nilsens debutalbum I, med hitsingelen «She's So High» som er den mest selgende norske singelen gjennom tidene med 11 ganger platina.[trenger referanse] Han deltok igjen i 2005-sesongen. I 2007 var han involvert i TV2-programmet Gyllene Tiders turné, samt var med i å starte Allsang På Grensen, som i 2016 feirer sitt 10 år jubileum. Høsten 2012 var Evenrud sammen med Mona B. Riise dommer i NRKs musikkonkurranse Stjernekamp.

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

  • Østfoldprisen 2008 - for Allsang På Grensen
  • Halden Sparebanks Ærespris i 2010
  • Spellemannsprisen for Årets Nykommer med Trine Rein i 1993
  • Spellemannsprisen for Årets Album og Årets Kvinnelige Artist med Unni Wilhelmsen i 1995
  • Spellemannsprisen for Årets Hit med Kurt Nilsen i 2003
  • Gullruten for Årets Underholdningsprogram med Idol i 2005
  • Haldenambassadør fra 2002

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Singler
  • Det va'kke min skyld/Hvis jeg var gud (1982)
  • Sayonara/I Love You Love Me Love (1984)
  • Ayatollah/Ann Helen (1985)
  • X-Ray Specs/This Land's Too Cold to Dress Rock'n'Roll (1986)
  • Nature/Kristina (1986)
  • Bad Times' Good for Writin' Songs/Jump in My Car (1986)
  • Take a Chance/Bad Times' Good for Writin' Songs (1987)
  • This Town Ain't Big Enough for Both of Us (1987)
  • Desperado (1989)
  • Broken Heart/I Wish I Had a Way With Woman (Like I Have with Wine) (1989)
  • I Natt Er Verden Vår (1990)
  • Min Skyld (2014), med Staysman & Lazz
  • Gud Med Oss (2016)

Deltar på[rediger | rediger kilde]

Singler[rediger | rediger kilde]

  • 1982 – «Det vakke min skyld»
  • 1984 – «Sayonara»
  • 1985 – «Ayatollah»
  • 1986 – «X-Ray Specs»
  • 1986 – «Nature»
  • 1986 – «Bad Times' Good for Writin' Songs»
  • 1987 – «Take a Chance»
  • 1987 – «This Town Ain't Big Enough for the Both of Us»
  • 1989 – «Desperado»
  • 1989 – «Broken Heart»
  • 1990 – «I natt er verden vår»

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ MICLEX: «MIC: Ole Evenrud», hentet 2007-09-15

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]