Linerle
| Linerle | |
|---|---|
.jpg) Nominatformen (M. a. alba) «Årets fugl 2000» | |
| Vitenskapelig(e) navn: |
Motacilla alba Linnaeus, 1758 |
| Norsk(e) navn: | linerle[1][2][3] |
| Biologisk klassifikasjon: | |
| Rike: | Dyreriket |
| Rekke: | Ryggstrengdyr |
| Klasse: | Fugler |
| Orden: | Spurvefugler |
| Familie: | Erlefamilien |
| Slekt: | Erler |
| IUCNs rødliste: | |
ver 3.1  LC — Livskraftig[4] | |
| Norsk rødliste for arter: | |
 LC — Livskraftig[5] | |
| Habitat: | terrestrisk, åpent landskap, ofte nær bebyggelse og vann |
| Utbredelse: | Eurasia og såvidt Afrika og Nord-Amerika |
| |
Linerle (Motacilla alba) er en trekkfugl i erlefamilien (Motacillidae) og inngår i gruppen erler (Motacilla), som teller 13 arter. Linerla består som ti underarter,[6] hvorav nominatformen (M. a. alba) er mest vanlig i Norge. Den britiske underarten svartryggerle[3] (M. a. yarrellii) hekker imidlertid uregelmessig på Sørlandet- og Vestlandet.
Linerle ble kåret til «Årets fugl 2000» av BirdLife Norge. Arten finnes over hele landet, og den er også fylkesfugl i tidligere Telemark fylke.
Den globale bestanden av linerle ble av BirdLife International i 2016 estimert til cirka 130–230 millioner individer.[6] Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til 0,8–1,2 millioner individer og vurdert som relativt stabil.[7] Arten er livskraftig både nasjonalt og internasjonelt.[5][4]
Etymologi[rediger | rediger kilde]
I Norge går også linerla under en lang rekke lokale navn, som vippestjert (av eng. wagtail), igde (av norr. igða, egentlig løvmeis, men også brukt om erle og linerle),[8] erle (av norr. ertla),[9] og møkkerdongsiri[10] med mer. Det siste fordi linerla ofte jakter på insekter og lignende i nærheten av møkkadunger.[10]
Biologi[rediger | rediger kilde]
Linerle blir 16,5–18 cm lang og hannen blir normalt litt større enn hunnen.[6] Hannen veier typisk 20–24,6 g, mens hunnen veier 17,6–21,9 g.[6] Fjærdrakten er i hovedsak sort, grå og hvit og stjerten lang.[6] Andelen av sort, grått og hvitt varierer mellom underartene. Arten kjennetegnes ellers av den karakteristiske vippingen med stjerten, når den går eller løper langs bakken.
Linerla foretrekker et svært bredt utvalg av ikke-skogkledde våte og tørre habitater, inkludert strender langs kysten, steinete eller sandete elver i høylandet og sakteflytende elver i lavlandet, innsjøer, jordbruksland, hager, parker, kortvokste gressletter som finnes i nærheten av fabrikker i tettsteder og byer; ofte rundt menneskelige boliger i byer og landsbyer. Under migrasjon og i vintermånedene, også langs kanter av reservoarer, innsjøer, dammer og kloakkanlegg, brønner i ørkener, irrigerte åkre og rismarker, samt i et bredt utvalg av åpne kortvokste gressletter og andre steder i byer og landsbyer, på campingplasser og på strender.[6] Arten hekker fra havnivået og opp til 5 000 moh i Himalaya.[6] Under migrasjon er linerler observert i høyder opp mot 5 700 moh i det sørlig Xizang i Kina.[6]
Linerla er både standfugl, kortdistansetrekker og langdistansetrekker, avhengig av både underarten og utbredelsen. Nominatformen hekker i Norge og regnes som en kortdistansetrekker, mens den lenger sør i Europa er kan være standfugl. De nordlige asiatiske underartene er stort sett langdistansetrekkere.[6] Fugler som hekker i Sør-Norge overvintrer i all hovedsak i Sør-Europa og Nord-Afrika, mens fugler som hekker i Nord-Norge drar østover mot Tyrkia og Midtøsten, og trolig ned til Etiopia og Sudan.[5]
Arten nærer seg hovedsakelig av små terrestriske og akvatiske virvelløse dyr; av og til også frø og bær. Om vinteren kan nominatformen av og til spise bygg og brødsmuler.[6]
Linerla ankommer hekkeplassene i mars-april og returnerer til overvintringsplassene igjen i september-oktober. Redet bygges i hulrom i bergvegger eller i forlatte bygninger og lignende menneskelagde strukturer, som broer, forlatte maskiner og i grøftekanter.[6] Hunnen legger normalt 4–6 (3–8) egg som begge foreldrene ruger (om enn hannen i mindre grad enn hunnen) i 12–15 dager. Klekkingen skjer i løpet av 12–48 timer. Etter klekking er det bare hunnen som beskytter ungene i reiret, mens begge mater ungene. Ungene forlater normalt reiret etter 13–14 (11–16) dager, hvoretter foreldrene fortsetter å mate avkommet i ytterligere 14–18 dager. Da er ungene for lengst flygedyktige.[6]
Inndeling[rediger | rediger kilde]
Inndelingen og underartenes utbredelse følger Birds of the World.[11] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl.[1][2][3]
- Passeriformes, spurvefugler
- Passeri, sangfugler
- Passerida
- Passeroidea
- Motacillidae, erlefamilien
- Dendronanthus, skogerle, monotypisk
- Motacilla, erler, 13 arter
- M. capensis, askeerle
- M. clara, bergerle
- M. bocagii, kortstjert
- M. flaviventris, gulbukerle
- M. cinerea, vintererle
- M. flava, gulerle
- M. tschutschensis, østgulerle
- M. citreola, sitronerle
- M. maderaspatensis, skjæreerle
- M. samveasnae, mekongerle
- M. grandis, japanerle
- M. aguimp, afrikaerle
- M. alba, linerle
- M. a. alba, nominatformen hekker fra sørøst Grønland (irregulært), Island og Færøyene gjennom Skandinavia og det kontinentale Europa østover til Uralfjellene, Tyrkia og Levanten. Overvintrer sør for hekkeområdene. Danner klade med dukhunensis og inkluderer forwoodi og av og til persica, men sistnevne er en hybrid mellom nominatformen og personata.
- M. a. dukhunensis, hekker fra Uralfjellene til Tajmyrhalvøya og sørover til Kaukasus, Nordvest-Iran, steppene i Kirgisistan og foten av Altajfjellene. Overvintrer fra Midtøsten til Det indiske subkontinent. Danner klade med nominatformen.
- M. a. yarrellii, svartryggerle hekker på De britiske øyer og irregulært langs kysten av det kontinentale Europa.
- M. a. ocularis, hekker i det nordlige og nordøstre Sibir østover til vestkysten av Alaska. Overvintrer i sør, til Sørøst-Asia.
- M. a. subpersonata, standfugl i Nordvest-Marokko.
- M. a. personata, hekker i det sør-sentrale Asia sørover til Persia. Overvintrer i Iran og Afghanistan østover til Bangladesh og Sør-Nepal.
- M. a. baicalensis, hekker i det sentrale Sibir, Nord-Mongolia og Nordvest-Kina. Overvintrer fra Nord-India og østerover til Sør-Kina.
- M. a. lugens, hvitvingeerle hekker på Kamtsjatkahalvøya, i Ussuriland, Sakhalin og Nord-Japan. Overvintrer i Japan og Øst-Asia.
- M. a. leucopsis, hekker fra Sørøst-Russland og Nordøst-Kina østover til Koreahalvøya, Sørvest-Japan, Taiwan, og Sørøst-Kina. Overvintrer i Sør-Kina og gjennom Indokina vestover til India og Nepal, samt på Taiwan og sjelden også i Japan.
- M. a. alboides, for det meste standfugl i Sør-Kina og det nordlige Laos vestover til Myanmar og det nordøstre Pakistan. Noen fugler overvintrer sørover til Nord-India, Bangladesh, Nord-Thailand og det nordlige Vietnam.
- Madanga, madanga, monotypisk
- Anthus, piplerker, 42 arter
- Tmetothylacus, gullpiplerke, monotypisk
- Hemimacronyx, sitronpiplerker, 2 arter
- Macronyx, savannepiplerker, 7 arter
- Motacillidae, erlefamilien
- Passeroidea
- Passerida
- Passeri, sangfugler
Galleri[rediger | rediger kilde]
Film av linerle
M. a. alba
Umoden ungfugl
Reir med egg
M. alba egg
_(cropped).jpg)
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
- ^ a b Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
- ^ a b c Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/
- ^ a b BirdLife International. 2019. Motacilla alba. The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T22718348A137417893. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T22718348A137417893.en. Accessed on 13 February 2022.
- ^ a b c Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24.11.2021). Fugler: Vurdering av linerle Motacilla alba for Norge. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/28195
- ^ a b c d e f g h i j k l Badyaev, A. V., D. D. Gibson, B. Kessel, P. Pyle, and M. A. Patten (2020). White Wagtail (Motacilla alba), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.whiwag.01
- ^ Shimmings, P. & Øien, I.J. (2015). Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-Rapport 2015-2. https://www.birdlife.no/prosjekter/rapporter/2015_02_NOF.pdf
- ^ «igde». I: Bokmålsordboka. Språkrådet og Universitetet i Bergen. <https://ordbokene.no/bm/25673/igde> (hentet 14.02.2022).
- ^ «erle». I: Bokmålsordboka. Språkrådet og Universitetet i Bergen. <https://ordbokene.no/bm/13035/erle> (hentet 14.02.2022).
- ^ a b Larsen, J.O. (15. februar 2016). «Lokale fuglenavn forsvinner: Har du hørt om rævagauken?». NRK.no. Besøkt 16. februar 2016.
- ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Wagtails and Pipits (Motacillidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.motaci1.01
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) linerle – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) linerle i Encyclopedia of Life
- (en) linerle i Global Biodiversity Information Facility
- (no) linerle hos Artsdatabanken
- (sv) linerle hos Dyntaxa
- (en) linerle hos Fauna Europaea
- (en) linerle hos Fossilworks
- (en) linerle hos ITIS
- (en) linerle hos NCBI
- (en) Kategori:Motacilla alba – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Motacilla alba – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
