Gulerle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Gulerle
Juvenile
Juvenile
Vitenskapelig(e)
navn
:
Motacilla flava
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: gulerle
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Spurvefugler
Familie: Erlefamilien
Slekt: Motacilla
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: åpent land nær vann
Utbredelse: Europa, Asia, noen bestander trekker til Afrika
Cuculus canorus canorus + Motacilla flava

Gulerle (vitenskapelig navn Motacilla flava) er en trekkfugl i erlefamilien [1]som tilbringer hekketiden og sommeren i Europa og de tempererte delene av Asia og vintersesongen i Afrika, Midtøsten eller Det indiske subkontinent. IUCN anslår at bestanden er gulerle er mellom 60 og 110 millioner fugler[2].

Utseende[rediger | rediger kilde]

Gulerle har ganske lik form som linerle[1], og som andre erler vipper den på den lange stjerten. Stjerten er likevel litt kortere enn på de andre europeiske artene i erleslekten. Den voksne fuglen har i en olivenfarget overside og gul underside og har ellers mye gult i drakten. Ryggen, kantene på svingfjærene, underkroppen og stjertdekkfjærene på undersiden er gule. Styrefjærene er svarte og svingfjærene olivenfarget. Hunnen har mattere farger og ryggen er mer grå enn hos hannene. På høsten blir hannen mørkere i drakten. Fuglen har en totallengde på 15-16 cm og et vingespenn på 23-27 cm[3]. Hodetegningene på hekkende hanner er ulik på de ulike underartene.

Trekking[rediger | rediger kilde]

Fuglene ankommer sine nordlige områder om våren vanligvis i mai, de hekker i de nordlige områdene[1]. Om høsten, somregel i september drar de sørover. Arten overvintrer hovedsakelig i gressområder.

Utbredelseskart, lysegrønn er hekkeområdet, blå er overvintringsområder, mørkegrønn er begge deler.

Hekking[rediger | rediger kilde]

Fuglene setter i gang med hekking kort tid etter ankomst i hekkeområdene. Hunnen legger 4-8 egg i et reir på bakken, disse bruker å være gjemt i en busk eller gresstue. Eggene har spraglete mønster. Rugetiden er 11-13 døgn, og ungene kan fly og forlater redet etter ca to uker. De blir likevel matet en stund etter at de har forlatt redet.

Diet[rediger | rediger kilde]

Fuglene spiser hovedsaklig insekter.

Underarter[rediger | rediger kilde]

Gulerle deles inn i 12 underarter. Av disse er tre kjent i Norge[1].

Såerle (M. f. thunbergi) er den klart vanligste av de tre underartene som finnes i Norge. Denne hekker i midtre og nordlige Skandinavia og i nordøstre Sibir. Mens den tilbringer vintrene i øst-Afrika og det indiske subkontinent. I Norge finnes den i indre og høyereliggende trakter på Østlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge, og helst i bjørkebeltet til fjells. Den finnes også i barskogområde nordpå og dessuten i høyereliggende, åpen barskog, ofte i myrområder, både i Trøndelag og på Østlandet. På mestearten av Vestlandet og Sørlandet er såerle fraværende.

Sørlig gulerle (M. f. flava) finnes i det sørlige Skandinavia, i fjellene i Frankrike og sentral-Europa helt til Uralfjellene. I Norge finnes de fleste av disse fuglene fra Lista til Jæren, dessuten har ytre deler av Østfold en livskraftig bestand. De trives i åpent landskap, gjerne dyrket mark og beiteområde nær våtmarker. De krever også småbusker, gjerde og lignende ved reiret.

Engelsk gulerle (M. f. flavissima) finnes i Storbritannia, og langs kysten av Frankrike fra den engelske kanal og nordover, langs kysten av Belgia, Nederland, Tyskland og Danmark samt langs kysten av det sørlige Norge Fra Østfold til Rogaland. De trives i samme type områder som sørlig gulerle.

De andre underartene som ikke er kjent i Norge er:

Iberisk gulerle (M. f. iberiae)

Gråhodet gulerle (M. f. cinereocapilla)

Egyptisk gulerle (M. f. pygmaea)

Svarthodet gulerle (M. f. feldegg)

Gulhodet gulerle (M. f. lutea)

Vestlig gulerle (M. f. beema)

Turkmensk gulerle (M. f. melanogrisea)

Sibirsk gulerle (M. f. plexa)

Hvithodet gulerle (M. f. leucocephala)


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Gjershaug, Jan Ove (1994). Norsk fugleatlas hekkefuglenes utbredelse og bestandsstatus i Norge. Norsk ornitologisk forening. ISBN 9788299086820. 
  2. ^ IUCN. «Western Yellow Wagtail». 
  3. ^ del Hoyo, Josep (2020). All the Birds of the World. ISBN 978-8416728374. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]