Kiritimati

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
For artikkelen om «Christmas Island» i Indiahavet, se Christmasøya.
Kiritimati
Linjeøyenes beliggenhet i det sentrale Stillehavet - Kiritimati (i øst) er blant de nordlige Linjeøyene.

Kiritimati (også kalt Christmas Island, «Juleøya») er ei øy i Polynesia og tilhører staten Kiribati i Stillehavet. Den ligger i øygruppa Linjeøyene, rundt 3 250 km øst for Kiribatis hovedøy Tarawa og 2 150 km sør for Hawaii. Navnet Kiritimati er Christmas uttalt på det lokale språket kiribatisk.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Kiritimati er verdens største korallatoll og Kiribatis største øy, med et landareal på 322 km². Øya er 44 km lang og 39 km bred. Det høyeste punktet er Joe's Hill på 12 meter over havet.

Ved folketellingen i 2015 var det 6 447 innbyggere på Kiritimati,[1] fordelt på fire byer: Hovedbyen London, Banana, Poland og Tabwakea. Ved Banana ligger Kiritimatis lufthavn Cassidy International Airport (IATA-flyplasskode: CXI).

Historie[rediger | rediger kilde]

Arkeologiske spor etter polynesiske passasjer mellom Marquesasøyene og sannsynligvis Hawaii, er blitt funnet på Kiritimati. Øyas tidligeste befolkning var polynesiere. Radiometrisk datering fra funn der belegger menneskers nærvær til mellom 1250 og 1450 e.Kr.[2][3] Men det var sannsynlig vis da aldri noen permanent bosetnig der. Stratigrafiske lag undersøkt fra ildgroper tyder på at det var lange tider da de ikke var benyttet i det hele tatt. Dette får forskere til å formode at det dreide seg om mellomstasjoner under sjøreiser (sannsynligvis fortrinnsvis folk fra Tabuaeran - Fanning Island -mot nord) der man sikret seg ressurser som fugler og skilpadder på lignende vis som den etnografisk dokumenterte bruk av de fem første atoller i Karolinene.[2]

Arkeologiske funnsteder på Kiritimati er konsentrert langs østsiden av øya; der har det vært i kortere eller lengre tid overnattinger i marae, kanoer er blitt trukket inn i skur, og det er funnet navigasjonshjelpemidler der.[3]

Det dreier seg uten tvil om den største og eldste atollen i verden etter landareal, selv om koblingen mellom størrelse og alder, ansett som åpenbar av 1800-tallets forskere, bare er en teori. Den er nevnt av Charles Darwin i hans studie om koraller.[4].

I følge blant annet H. E. Maude[5][6][7][8] er atollen den samme som den som kalles Acea av spanjolen Hernando de Grijalvas mytteristmannskap på skipet San Juan og som ble angitt å ligge på på to grader nordlig bredde. Navnet minner om Asia (og i Ternate-guvernør António Galvanos portugisiske beretning fra noe senere, Tratado dos Descubrimientos av 1563,[9] er det et foranstilt et o, det portugisiske språks bestemte artikkel. Den franske kongelige geograf Jean-Nicolas Buaches verk Mémoires sur les découvertes à faire dans le Grand Océan (1797–1798) identifiserte den også med Acea.

Øya ble (gjen)oppdaget av britiske kaptein James Cook på julaften, 24. desember 1777, og herav fikk den sitt navn Christmas Island.

USA gjorde krav på øya i 1856. Den ble imidlertid annektert av Storbritannia i 1889, og ble en del av kolonien Gilbert- og Elliceøyene i 1919. Kiritimati ble i 1979 innlemmet i den nyopprettede staten Kiribati.

Den britiske hydrogenbombetest Operation Grapple X over Kiritimati

Den 15. mai 1957 utførte Storbritannia sin første prøvesprengning av en hydrogenbombe lengst sørøst på øya. Både Storbritannia og USA gjennomførte senere flere prøvesprengninger på eller nær øya.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Paul Wallin, Helene Martinsson-Wallin: Archaeological Excavations on Christmas Island, the Republic of Kiribati, Central Pacific, August – September 1999. (= Kon-Tiki Field Report Series; 3). The Kon-Tiki Museum Institute for Pacific Archaeology and Cultural History, 2000. (Online, PDF; 1,09 MB)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ 2015 Population and Housing Census. Preliminary Report, National Statistics Office, 2016.
  2. ^ a b DiPiazzi, Anne (Juni 2001). «An Island for Gardens, an Island for Birds and Voyaging: A Settlement Pattern for Kiritimati and Tabuaeran, Two "Mystery Islands" in the Northern Lines, Republic of Kiribati». The Journal of the Polynesian Society. 110 (2): 149–170. JSTOR 20706989 – via JSTOR. 
  3. ^ a b Anderson, Atholl (2000). «TOWARDS A FIRST PREHISTORY OF KIRITIMATI (CHRISTMAS) ISLAND, REPUBLIC OF KIRIBATI». Journal of the Polynesian Society. 109 (3): 273–294. Arkivert fra originalen 13. februar 2018. Besøkt 24. desember 2023. 
  4. ^ Se side 22 i The structure and distribution of coral reefs: being the first part of the geology of the voyage of the Beagle, under the command of Capt. Fitzroy, R.N. during the years 1832 to 1836, Charles Darwin & Joseph William Williamsby Smith, Elder and Co., 1842
  5. ^ Burney, James (1803). A Chronological History of the Discoveries in the South Sea or Pacific Ocean. 1. Luke Hansard. s. 181–182. 
  6. ^ Spate, Oskar Hermann Khristian (Oktober 2008). «Chapter 4. Magellan's Successors: Loaysa to Urdaneta – two failures: Grijalva and Villalobos». The Spanish Lake: The Pacific since Magellan. I. ANU Press. ISBN 978-1-920942-17-5. doi:10.22459/SL.11.2004. Arkivert fra originalen 17. juli 2014. Besøkt 28. april 2015. 
  7. ^ Maude, H.E. (1959). «Spanish discoveries in the Pacific». Journal of the Polynesian Society. Wellington, New Zealand. 68 (4): 296. 
  8. ^ Brand, Donald D. (1967). The Pacific Basin: A history of its geographical explorations. New York, NY: The American Geographical Society. s. 122. 
  9. ^ Galvão, António (1865). The Discoveries of the World, from their First Original unto the Year of our Lord 1555. Series I. 30. London, UK: Hakluyt Society. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]