Lactantius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Begynnelsen av Lactantius’ Divinae institutiones i et renessansemanuskript skrevet i Firenze ca. 1420–1430 av Guglielmino Tanaglia

Lactantius eller Lucius Caelius (eller Caecilius?) Firmianus Lactantius (ca. 240 – ca. 320) var en tidlig kristen forfatter, elev av Arnobius den eldre, først retoriker og språklærer i Bitynia og etter 317 lærer for keiser Konstantin den stores sønn Crispus. Lactantius forfattet flere skrifter, Divinæ institutiones (i syv bøker) og andre med den hensikt å utlegge og spre den kristne lære. Lactantius utmerket gjennom en klar og redelig fremstilling i et nesten klassisk latin språk som minner sterkt om Cicero, noe som også var grunnen for at han ble karakterisert som «den kristne Cicero».

Biografi[rediger | rediger kilde]

Lactantius var en latintalende innfødt fra Nord-Afrika som i henhold til kirkefaderen Hieronymus var en elev av retorikeren Arnobius, skjønt Lactantius refererte aldri til sin tidligere lærer i sine skrifter[1] og lærte retorikk i flere byer i Østromerriket før han endte opp i Konstantinopel. Han skrev apologetiske (unnskyldende) verker som forklarte kristendommen i begreper som var akseptable for hedninger og ikke-kristne samtidig som han forsvarte kristendommen mot hedenske filosofer. Hans Divinæ Institutiones (De himmelske institusjoner) er et tidlig eksempel på en systematisk presentasjon av kristne tanker. Han ble betraktet som kjettersk etter sin død, men renessansens humanister leste ham med fornyet interesse, skjønt mer for hans kunstferdige retoriske latinske stil enn for hans teologi.

Lactantius ble født som ikke-kristen og han lærte tidlig retorikk på sitt fødested som kan ha vært Cirta i Numidia hvor det er en inskripsjonen som nevner en bestemt «L. Caecilius Firmianus».

Lactantius hadde en offentlig karriere som i begynnelsen var suksessfull. Ved gjenerobringen ved den romerske keiseren Diokletian ble han offisiell professor i retorikk i Nikomedia (i dagens Tyrkia), som Diokletian gjorde til Østromerrikets hovedstad. Reisen fra Afrika er beskrevet i hans dikt Hodoeporicum. Etter å ha konvertert til kristendommen ville han ha blitt avskjediget etter Diocletians første forordning mot kristne den 24. februar 303. Som en latinsk retoriker levde han i henhold til Hieronymus i fattigdom og forsøkte å skaffe seg et levebrød som forfatter inntil Konstantin den store ble hans patron, den første kristne keiseren i Romerriket. Den nye keiseren utpekte den aldrende lærde i år 311 eller 313. Vennskapet med keiseren gjorde at han ble forfremmet og ble til slutt latinlærer for keiserens sønn Crispus som han hadde med frillen Minervina. Lactantius kan ha fulgt til Trier i Tyskland i 316 da Crispus ble gjort til cæsar (mindreårig samkeiser) og sendt til byen. Crispus ble tatt av dage av faren selv, giftmyrdet i 326, og et epigram i samtidens Roma ble Konstantins drap på sine nærmeste sidestilt med Neros drap på sine slektninger. Da Crispus ble drept var Lactantius allerede død, men omstendighetene er ikke klare, skjønt det kan ha vært naturlige årsaker som alderdom.

Som så mange tidlige kristne forfattere var Lactantius avhengig av klassiske modeller. De tidlige humanister kalte ham for «Cicero Christianus», Den kristne Cicero.

Dømt som kjetter[rediger | rediger kilde]

Lactantius, som ble kristen i tiden under Diocletians kristdomsforfølgelser, fastholdt at ingen kristen burde delta i krig eller voldshandlinger, og at dødsdom ikke burde utøves for å bekjempe kjetteri. Den pasifistiske holdningen talte ikke til hans fordel da den kristne kirke senere kom i maktposisjon og startet først en voldelig og brutal forfølgelse av ikke-kristne og deretter andre kristne med avvikende tro. Lactantius fulgte den tidlige kirkefaderen Origenes i at Gud, faderen, hadde en skikkelse, og Lactantius ble således anklaget for også å avvise Den hellige ånd. Verkene til Lactantius ble likt og ulikt fordømt på et kirkemøte presidert av pave Gelasius I400-tallet.[2]

Hvis jorda er flat...[rediger | rediger kilde]

Lactantius’ verker har blitt knyttet til oppfatningen om at de tidlige kirkeledere mente at jorda er flat. Grunnen er at Lactantius avviste tanken på antipoder, det vil si eksistensen av et sted eller land på motsatte side av jorda, noe som ble knyttet til oppfatningen om jorda er rund eller ikke.[3]

Astronomen Nikolaus Kopernikus håner Lactantius i hans De revolutionibus orbium coelestium fra 1543:

«Kanskje det vil bli bablere som hevder å være dommere av astronomi som er fullstendig uvitende om emnet og, som forvrenger grovt noen sitater fra Bibelen til deres formål, vil våge å finne feil med mitt foretakende og sensurere det. Jeg forakter dem selv til den grad å forakte deres kritikk som ubegrunnet. For det er ikke ukjent at Lactantius, ellers en utmerket forfatter men knapt en astronom, taler ganske barnslig om jordens form, når han håner de som erklærer at jorden har form som en kule. Derav trenger ikke lærde å bli overrasket om en hvilken som helst person vil likeledes håne meg. Astronomi er skrevet for astronomer.»

I det tyske fjernsynsdokumentaren «Verdens syv største løgner»[4] hevder at middelalderens lærde viste meget godt at jorden var rund. Kopernikus ble anklaget for å omgå at det faktum at Lactantius var heller unntaket enn regelen.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • De Opificio Dei (Guds verker), et apologetisk verk, skrevet i 303 eller 304 i løpet av Diocletians forfølgelse av kristne, og dedikert til en tidligere elev, en rik kristen ved navn Demetrianius. De apologetiske eller unnskyldende prinsipper som var underliggende alle verkene til Lactantius er godt fremført i denne avhandlingen.
  • Divinarum Institutionum Libri VII (De himmelske institusjoner), skrevet mellom 303 og 311. Dette er det mest betydningsfulle av Lactantius’ skrifter. Som en apologetisk avhandling var det ment å peke ut unyttigheten i hedenske trossystemer og etablere kristen tro og fornuft som et svar på hedensk eller ikke-kristen filosofisk kritikk. Det er også det første forsøket på en systematisk kristen teologi på latin, påtenkt for å gjøre motstanderne tause. Inkludert i denne avhandlingen er et sitat fra Salomos oder, ikke til å forveksle med Salomos salmer, den ene av kun to kjente tekster av odene inntil tidlig på 1900-tallet[5]
  • Et sammendrag av Divinæ institutiones som er en forkortet behandling av emnet.
  • De Ira Dei (Om Guds vrede), rettet mot stoikerne og epikureerne, og som handlet om antropomorfistisk guder[6]
  • De Mortibus Persecutorum har en apologetisk karakter, men har blitt behandlet som et historieverk av kristne forfattere. Hensikten med verket var å beskrive døden til de som forfulgte kristne: Nero, Domitian, Decius, Valerian, Aurelian og samtidige med Lactantius selv: Diocletian, Maximian, Galerius, og Maximus av Tyr. Dette verket er blitt betraktet som en krønike over de siste og mektigste av kristenforfølgerne til tross for det moralske poenget som hver anekdote er arrangert til å fortelle. Lactantius bevarer her Konstantin den stores visjon om «Labarum» før hans konvertering til kristendommen. Den komplette teksten finnes i kun et eneste dokument som bærer tittelen Lucii Caecilii liber ad Donatum Confessorem de Mortibus Persecutorium.
  • Tilskrevet Lactantius, skjønt det viser intet åpenlyst preg av kristendom, er diktet de Ave Phoenice (Sfinksen) som forteller om døden og gjenfødelsen av den mytiske fuglen. At dette diktet i sin tur synes å ha vært hovedkilden for det berømte angelsaksiske diktet som har fått den moderne tittelen Sfinksen er opplagt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Early African Apologists
  2. ^ Was Lactantius an Arian?
  3. ^ Earlychurch: Lactantius (c. 250 -c. 325)
  4. ^ Dokumentation: Die sieben größten Lügen der Geschichte
  5. ^ Charlesworth, James Hamilton: The Odes of Solomon. Oxford: Oxford UP, 1973, sidene 1, 82
  6. ^ Antropomorfi = tilskrive menneskelig form eller attributter til et vesen eller ting som ikke er menneskelig

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]