Konstantinske dynasti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Konstantinske dynasti har navn etter Konstantin den store, som holder en modell av sin nye hovedstad, Konstantinopel, i hendene. Mosaikk i Hagia Sofia, ca. 1000

Konstantinske dynasti er det uformelle betegnelsen på den herskende familien i Romerriket fra Konstantius Klorus (død 305) til Julianus II døde i 363. Det har navn etter den meste kjente, Konstantin den store (sønn av Konstantius Klorus) som ble enehersker av imperiet i 324. Dette dynastiet ble tidvis også kalt for den andre eller det ny-flaviske dynasti ettersom hver konstantinske keiser hadde navnet Flavius, tilsvarende til herskerne av de første flaviske dynasti100-tallet.

Tidsalderen til det konstantinske dynasti er preget av gjennomgripende endringer innenfor Romerriket. Den viktigste endringen var at Konstantin den store introduserte skiftet mot kristendommen som samlede religion for riket, selv om den senere Julianus II forsøkte å tilbakestille denne politikken. Konstantin plasserte ikke korset på sine krigsbannere for å vinne de kristnes lojalitet, kristne utgjorde kun en tiendedel av befolkningen, eller for at han brått fant Jesus. Han fortsatte å ære Sol Invictus («den ubeseirede sol»), men for at han så kristendommen som en modell for samfunnet. Kristendommen kunne eksistere ved siden av andre identiteter: en kristen kunne være greker eller romer, fri eller slave, og ved å ta til seg kristendommen, forente Konstantin det urolige romerske samfunnet til et samlet, kristent rike.[1]

Straks kristendommen kunne nyte religiøs toleranse begynte indre stridigheter innenfor den kristne kirken, noe Konstantin forsøkte å bilegge ved selv å innkalle til kirkemøter, det viktigste var konsilet i Nikea i 325 hvor det fremste stridsemnet var arianismen og definisjonen av Jesus' guddommelighet. Å avgjøre religiøse stridsspørsmål ved kirkemøter var ikke noe nytt for kristendommen, men aldri før hadde en keiser, selv en tolerant, sammenkalt kirkemøte i egen autoritet.[2] Hvorfor en keiser som ikke hadde problem med forene sin tro på Apollon med Jesus, skulle bry seg med den nøyaktige definisjonen av Jesus' guddommelighet hadde ikke sin årsak i teologi, men i det praktiske: forhindre at den kristne kirken ble splintret i to eller flere deler, på samme vis som han hadde kjempet for å kvitte seg med andre keisere inntil han sto igjen som enehersker.[3] Også senere herskere, Konstantins sønner, måtte forholde seg til kirkepolitikken.

En annen viktig reform var at Konstantin flyttet hovedstaden i Romerriket fra Roma og til en ny by, Bysants, som senere ble oppkalt etter ham, Konstantinopel. Til tross for protester fra romerne, fraktet han store monumenter fra andre byer til den nye hovedstaden. Han beordret «menn av rang» til å flytte til den nye byen med deres husholdning, besittelser og titler. Han gjenskapte Roma slik han mente den burde være, under skyggen av det kristne korset. Ved 330 hadde Konstantin lyktes å etablere et imperium, en keiserlig familie og en kirke.[4]

Stamtre[rediger | rediger kilde]

She-wolf suckles Romulus and Remus.jpg
Keiserdynasti
etter perioder

I kursiv augusti (keisere) og augustæ (keiserinner)

 
 
 
 
 
 
Theodora
 
 
 
Konstantius Kloros
250-305-306
 
 
 
Helena av Konstantinopel
250–330
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Julius Constantius
d. 337
 
Licinius
250-308-324-325
 
Konstantia
293–330
 
Fausta
289–326
 
Konstantin den store
272-313-337
 
Minervina
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Julianus II
331-360-363
 
Helena
d. 360
 
Konstantin II
316-337-340
 
Konstantius II
317-337-361
 
Konstans
320-337-350
 
Crispus
d. 326
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Jovianus
331-363-364
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Konstantia
361–383
 
Gratianus
359-367-383
 
 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bauer, Susan Wise (2010): The History of The Medieval World. From The Conversion of Constantine to The First Crusade, New York/London: W. W. Norton, s. 7
  2. ^ Bauer, Susan Wise (2010): The History of The Medieval World. From The Conversion of Constantine to The First Crusade, s. 9
  3. ^ Bauer, Susan Wise (2010): The History of The Medieval World. From The Conversion of Constantine to The First Crusade, s. 10
  4. ^ Bauer, Susan Wise (2010): The History of The Medieval World. From The Conversion of Constantine to The First Crusade, s. 11-12
  5. ^ Julianus II, Epistula ad SPQ Atheniarum 270 D, Roman-emperors.org

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bauer, Susan Wise (2010): The History of The Medieval World. From The Conversion of Constantine to The First Crusade, New York/London: W. W. Norton
  • Lenski, Noel, red. (2005): The Cambridge Companion to the Age of Constantine. Cambridge University Press, Cambridge, ISBN 0-521-52157-2.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]