Enghauk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Enghauk
Enghaukhann, -hunn og -ungfugl
Enghaukhann, -hunn og -ungfugl
Vitenskapelig(e)
navn
:
Circus pygargus
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: enghauk
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Haukefugler
Familie: Haukefamilien
Slekt: Circus
IUCNs rødliste: [1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig

Habitat: hede, dyrket mark
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for enghauk
     = hekking,        = overvintring,        = både hekking og overvintring
Circus pygargus

Enghauk (Circus pygargus) er en rovfugl. Den ligner på myrhauken, men er mindre og slankere.

Kjennetegn[rediger | rediger kilde]

Størrelse: 39 – 45 cm. (omtrent som en kråke). Vingespennet er opptil 110 cm. Hunnen er større enn hannen. Vekt: ca. 240g (♂), ca. 325g (♀). Hannen er lys blågrå, vingespissene er svarte. Hannen har også en svart stripe på oversiden av vingen. Hunnen er brungrå, liksom ungfuglene, og begge kjønn har grå overgump. Undersiden er lysere, hos hunner og ungfugler med brune streker. Hannen har hvit underside med røde spetter.

Flukten er urolig og flagrende, omtrent som en forvokst terne. Under glideflukt har den høytstilte vinger.

Stemme[rediger | rediger kilde]

Stemme fra https://web.archive.org/web/20070927224957/http://www.cserkesz.hu/~szazs/egyeb/madarhang/Circus.pygargus.mp3

Utbredelse og bestandsstatus[rediger | rediger kilde]

Enghauken hekker ikke i Norge, men det er noen få enkeltobservasjoner på Sørlandet og på Jæren. Arten hekker i Sverige (først og fremst på Øland) og Danmark, men bestanden har gått tilbake i begge land, til ca. 20 par i Danmark (2010), ca. 30 par på Øland og 10-20 par i resten av Sverige inkludert Gotland[2]. I Finland hekker noen få par i den sørvestre delen[2]. Forøvrig finnes den sparsomt i midtre og sørlige Europa og i vestre deler av Asia. Den er en trekkfugl som overvintrer i midtre- og østlige deler av Afrika og i India. Bestanden er noe minkende, da moderne landbruk ødelegger dens naturlige hekkeområde.[1]

Arten finnes opprinnelig i: Afghanistan, Albania, Algerie, Andorra, Armenia, Østerrike, Aserbajdsjan, Hviterussland, Belgia, Benin, Bosnia-Hercegovina, Botswana, Bulgaria, Burkina Faso, Burundi, Kamerun, Den sentralafrikanske republikk, Tsjad, Kina, Den demokratiske republikken Kongo, Elfenbenskysten, Kroatia, Kypros, Tsjekkia, Danmark, Djibouti, Egypt, Eritrea, Estland, Etiopia, Finland, Frankrike, ,Gambia, Georgia, Tyskland, Ghana, Gibraltar, Hellas, Guinea, Guinea-Bissau, Ungarn, India, Iran, Irak, Israel, Italia, Jordan, Kasakhstan, Kenya, Kuwait, Kirgisistan, Latvia, Libanon, Lesotho, Liberia, Libya, Liechtenstein, Litauen, Luxembourg, Malawi, Maldivene, Mali, Malta, Mauritania, Moldova, Montenegro, Marokko, Mosambik, Namibia, Nepal, Nederland, Niger, Nigeria, Nord-Makedonia, Oman, Pakistan, Palestina, Polen, Portugal, Qatar, Romania, Russland, Rwanda, Saudi-Arabia, Senegal, Serbia, Sierra Leone, Slovakia, Slovenia, Somalia, Sør-Afrika, Sør-Sudan, Spania, Sri Lanka, Sudan, Swaziland, Sverige, Sveits, Syria, Tadsjikistan, Tanzania, Togo, Tunisia, Tyrkia, Turkmenistan, Uganda, Ukraina, De forente arabiske emirater, Storbritannia, Usbekistan, Vest-Sahara, Jemen, Zambia og Zimbabwe.[1]

Biotop[rediger | rediger kilde]

Enghauken er avhengig av heder og dyrket mark.

Hekking[rediger | rediger kilde]

Enghauken legger redet på bakken i gress og gresshøy vegetasjon, der den legger 4-5 nesten hvite egg i mai. Rugetiden er 27-30 dager. Redetiden er 35-40 dager.

Føde[rediger | rediger kilde]

Føden er vesentlig smågnagere, småfugl, krypdyr, insekter og fugleegg.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c BirdLife International. 2016. Circus pygargus. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22695405A93507030. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22695405A93507030.en. Downloaded on 24 June 2018.
  2. ^ a b «Artfakta från SLU Artdatabanken». artfakta.se. Besøkt 25. september 2020. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]