En langbeint film

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
En langbeint film
orig. A Goofy Movie
Generell informasjon
Sjanger Animasjon
Nasjonalitet USA USA
Utgitt 7. april 1995
Lengde 78 min.
Språk Engelsk
Bak kamera
Regissør Kevin Lima
Manus Jymn Magon
Chris Matheson
Brian Pimental
Produsent Dan Rounds
Musikk Carter Burwell
Foran kamera
Medvirkende Bill Farmer
Jason Marsden
Filmselskap Walt Disney Pictures
Buena Vista Pictures
Eksterne lenker
Offisielt nettsted Redigere på wikidata

En langbeint film (A Goofy Movie) er en amerikansk animasjonsfilm fra 1995 som ble produsert av Walt Disney Feature Animation og distribuert av Walt Disney Pictures og Buena Vista Distribution.

Filmen inneholder figurene fra TV-serien Langbein og sønn og handler om Langbein som prøver å styrke forholdet sitt med sønnen Max. En direkte oppfølger til video ble utgitt i 2000, med tittelen En ekstremt langbeint film.

Handling[rediger | rediger kilde]

Det er den siste skoledagen for Langbeins tenåringssønn Max, som har planer om å begeistre sin store kjærlighet, Roxanne. Max og vennene hans, Pelle og Bobby, entrer auditoriumsscenen midt under rektor Mazurs tale, og Max fremfører en liten konsert hvor han opptrer som en utkledd Powerline, en kjent superstjerne. Opptredenen blir en suksess, og Max blir dermed en skolekjendis. Men rektor Mazur setter en stopper for Max' popularitet, og sender vennetrioen til sitt kontor. Mens Max venter utenfor Mazurs kontor, snakker han med Roxanne, og de blir enige om å gå sammen til en fest. Roxannes venninne Stacey holder festen, hvor de skal se Powerlines seneste konsert på betalings-TV. Uten at Max vet det, ringer Mazur Langbein og forteller ham om Max' handlinger, som han sier kan føre ham til den elektriske stolen. Langbein bestemmer seg dermed for å ometablere sitt forhold med Max, som i de siste årene har blitt svekket.

Langbein bestemmer seg for å ta med Max på en biltur til Lake Destiny i Idaho, et rituale som Langbein en gang delte med sin far. Trass i Max' klager, insisterer Langbein på at bilturen finner sted. Max dropper innom huset til Roxanne for å fortelle henne om endringene i planene. Men når Roxanne skuffet foreslår at hun kan dra på festen med en annen, dikter Max opp en løgn om at han skal til Los Angeles for å se Powerline live, hvor han og Langbein skal opptre sammen med Powerline på scenen. Det første stoppet under bilturen er Lesters pungrottepark, hvor spenningen mellom Max og Langbein stiger. Senere, når de har campet i skogen, møter de på Storfot og de må låse seg selv inn i bilen for beskyttelse. De finner ut at bilnøklene er utenfor bilen og må dermed forbli i bilen. Om natten finner Max Langbeins kart i hanskerommet som markerer veien til Lake Destiny. Han bestemmer seg for å forandre destinasjonen til Los Angeles; stedet hvor Powerline-konserten skal holdes. Den neste dagen bestemmer Langbein seg for å stole på Max og utnevner ham til offisiell navigator for bilturen; det vil si at Max velger alle stoppestedene frem til Lake Destiny. Forholdet deres bedres, og Max velger ut steder han liker og steder Langbein liker. De treffer senere på Pelle og Petter på et sjøinspirert motell. Petter overhører Max når han forteller Pelle om det modifiserte kartet, og han rapporterer det til Langbein. Med det første nekter Langbein å tro på ham, men han oppdager det etterpå når han ser kartet i hanskerommet.

Mens de er i bilen den neste morgenen, er Langbein helt stille. Når skiltet som markerer skillet mellom veien til Los Angeles og veien til Lake Destiny dukker opp, ber Langbein Max om å velge hvilken vei de skal ta. Max bestemmer seg i siste sekund for å ta veien til venstre som fører til Los Angeles. Etter mange forsøk på å muntre opp en illsint far, parkerer Langbein på siden av veien og forlater bilen. De starter en intens krangel, som ender når Max ved et uhell får bilen til å trille ned bakken og ned i elven. Mens de sitter på biltaket og flyter bortover langs elven, forteller Max om at han ikke liker å bli behandlet som et barn, og Langbein forklarer at han frykter å miste Max. Etter at Max har forklart situasjonen om Roxanne, sier Langbein at det beste er å dra til Powerline-konserten og finne en måte å komme på scenen. Når de ankommer Los Angeles, klarer de å snike seg inn i konserthallen. De ender til slutt opp på scenen og danser med Powerline. Opptredenen deres blir iakttatt av alle på Staceys fest, inkludert Roxanne. På hjemreisen drar Max til Roxannes hus for å fortelle henne sannheten. Etter å ha tilstått, avtaler de å møtes dagen etter.

Rollebesetning[rediger | rediger kilde]

Rob Paulsen ga stemme til «Pelle» i den engelske versjonen.
Rolle Originalstemme Norsk stemme
Langbein Bill Farmer Kim Fangen
Max Jason Marsden Aksel Hennie
Petter Jim Cummings Nils Ole Oftebro
Pelle Rob Paulsen Thomas Stanghelle
Roxanne Kellie Martin Karin Annette Hansson
Robert «Bobby» Zimmeruski Pauly Shore (ukreditert) Christian Barmen
Stacey Jenna von Oÿ Benedikte Kruse
Rektor Mazur Wallace Shawn Anders Hatlo
Lester Kevin Lima Håkon Iversen
Powerline Tevin Campbell Tevin Campbell
Storfot Frank Welker Frank Welker

Soundtrack[rediger | rediger kilde]

  1. «I 2 I»
  2. «After Today»
  3. «Stand Out»
  4. «On the Open Road»
  5. «Lester's Possum Park»
  6. «Nobody Else But You»
  7. «Opening Fanfare»/«Max's Dream»
  8. «Deep Sludge»
  9. «Bigfoot»
  10. «Hi Dad Soup»
  11. «Runaway Car»
  12. «Junction»
  13. «The Waterfall!»/«The Truth»

Produksjon[rediger | rediger kilde]

En langbeint film ble hovedsakelig produsert i Paris i Frankrike, men noe av produksjonen fant også sted i Sydney i Australia, Burbank i USA og Toronto i Canada.

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

En langbeint film var en forholdsvist suksessfull film og ble nominert til «Best Animated Feature» innen produksjonskategoriene og «Best Production Design», «Best Storyboarding», «Best Music» og «Best Animation» innen de individuelle kategoriene under den 23. Annie Awards-utdelingen.[1] Filmens bruttoinntekt var på $35 348 597 ved det amerikanske billettkontoret.[2] Hos Rotten Tomatoes fikk filmen en gjennomsnittsanmeldelse på 60 % Fresh.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Legacy: 23rd Annual Annie Award Nominees and Winners (1995)». Annie Awards. Arkivert fra originalen 2007-09-28. Besøkt 9. september 2007. 
  2. ^ «A GOOFY MOVIE». Box Office Mojo. Besøkt 9. september 2007. 
  3. ^ «A Goofy Movie (1995)». Rotten Tomatoes. Besøkt 9. september 2007. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]