Jack Kemp

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jack Kemp
Født13. juli 1935[1][2][3]Rediger på Wikidata
Los Angeles
Død2. mai 2009[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (73 år)
Bethesda
BeskjeftigelsePolitiker, American Football-spiller, skribent, Canadian football player, forretningsdrivende Rediger på Wikidata
Utdannet vedOccidental College
Fairfax High School
BarnJeff Kemp
Jimmy Kemp
PartiDet republikanske parti
NasjonalitetUSA
UtmerkelserPresidentens frihetsmedalje
Theodore Roosevelt Award (1992)
USAs bolig- og byutviklingsminister
13. februar 1989–19. januar 1993
PresidentGeorge H.W. Bush
ForgjengerSamuel Pierce
EtterfølgerHenry Cisneros
Kongressrepresentant
3. januar 1983–3. januar 1989
ValgkretsNew Yorks 31. distrikt
ForgjengerDonald J. Mitchell
EtterfølgerBill Paxon
3. januar 1973–3. januar 1983
ValgkretsNew Yorks 38. distrikt
ForgjengerJames F. Hastings
3. januar 1971–3. januar 1973
ValgkretsNew Yorks 39. distrikt
ForgjengerRichard D. McCarthy
EtterfølgerJames F. Hastings
Jack Kemp på Commons

Jack French Kemp (født 13. juli 1935 i Los Angeles i California, død 2. mai 2009 i Bethesda i Maryland) var en amerikansk republikansk politiker og en profesjonell utøver av amerikansk fotball i USAs nasjonale toppliga i 1960-årene.

Han tok collegeutdannelsen sin ved Occidental College i Los Angeles, hvor han spilte amerikansk fotball, studerte deretter økonomi, og tjenestegjorde i United States Army fra 1958 til 1962. Han engasjerte seg i Barry Goldwaters valgkamp ved presidentvalget i 1964 og i Ronald Reagans guvernørvalgkamp i California i 1966. Kemp ble valgt inn i Representantenes hus fra New York ved kongressvalgene i 1970. Kemp satt i Representantenes hus inntil 1989, deretter som byutviklings- og boligminister under present George H.W. Bush frem til 1993. Foran presidentvalget i 1996 ble Kemp nominert til republikanernes visepresidentkandidat, mens Bob Dole var presidentkandidat. Dole og Kemp tapte valget mot Bill Clinton og Al Gore.

Jack Kemp døde av kreft i 2009, 73 år gammel. Han etterlot seg ektefellen Joanne Kemp og fire barn, hvorav samtlige har navn som begynner på «J», slik som foreldrene.

Amerikansk fotball[rediger | rediger kilde]

Kemp i 1961

Etter å ha blitt plukket opp av Detroit Lions i 17. runde av NFL Draft 1957 ble Kemp kuttet fra laget før 1957-sesongen begynte.[5][6] Han tilbragte 1957 med Pittsburgh Steelers og 1958 i treningsstallen for San Francisco 49ers og New York Giants. Giants spilte på hjemmebane under NFL Championship Game 1958, kjent som "The Greatest Game Ever Played" og den første sluttspillkampen i NFLs historie til å nå overtid,[7][8][9] men som tredje quarterback fikk ikke Kemp spilletid.[10]

Etter sin tid i NFL tilbragte Kemp ett år som menig i United States Army Reserve.[11] I løpet av sin tjenestetid spilte han én kamp for Calgary Stampeders i Canadian Football League, som betydde at han ikke kunne spille i NFL i 1959. Ifølge hans storebror Tom hadde foreldrene kjørt ham fra California til Calgary, Alberta, for så e at han ble kuttet.[10] Kemp hadde til da blitt kuttet fra fire profesjonelle lag (Lions, Steelers, Giants, 49ers, og Stampeders)[5] og familien prøvde å få ham til å gå videre i livet.[10]

Den 9. og 11. februar 1960 ble det etablert en avtale mellom den nylig etablerte AFL, NFL og CFL for å beskytte de respektive ligaenes spillere. Spillere som Kemp, som hadde noe erfaring fra NFL, ble ofte signert av lag i AFL.[12] Kemp ble signert av AFLs Los Angeles Chargers som en free agent.

Sid Gillman-æraen (1960–1962)[rediger | rediger kilde]

I 1960 ledet Kemp Chargers til Wester Division Championship med et sesongresultat på 10–4.[13] Han avsluttet sesongen som nummer to i ligaen, bak Frank Tripucka, i pasningsforsøk, fullførte pasninger og pasningsyards (han og Tripucka ble ligaens første til å nå 3 000 pasningsyards.),[14] og ledet AFL i yards per fullførte pasning og antall ganger sacked, og var én touchdown på løp fra å lede ligaen også i den kategorien.[15] Under Kemp hadde Chargers' angrep i snitt 46 poeng i sine fire siste kamper, og scoret over 41 poeng i fem av sine ni siste kamper.[16] I AFL Championship-kampen ledet han laget til field goals på sine to første drives, men klarte ikke å lede laget til en seier etter en touchdown av Houston Oilers.[17]

I 1961 overtalte San Diego Unions redaktør Jack Murphy å overtale Barron Hilton om å flytte Chargers fra Los Angeles til San Diego.[18] Kemp ledet laget til 12–2 i sesongen og vant igjen Western Divison-tittelen.[19] Han var igjen nummer to i pasningsyards, denne gangen bak George Blanda.[20] I omkampen mot Oilers i AFL Championship-kampen tapte Chargers igjen, 10–3, hvor deres tre poeng kom på et field goal i fjerde kvarter.[19][21]

I august 1961 ble Berlinumren reist. Den 15. oktober 1961 aktiverte president John F. Kennedy Kemps San Diego-baserte 977th Transportation Company for aktiv tjeneste i respons. I september skadet den høyrehendte Kemp sin venstre skulder mens han spilte fotball. Rettsleger fant hevelser og muskelspasmer, og etter en avgjørelse som ble anerkjent av Surgeon General of the United States Army ble Kemp erklært som uegnet for tjeneste. Det året ledet han Chargers til en divisjonstittel med 2 686 pasningsyards og 15 touchdowns. Noen år senere fortalte Kemps romkamerat Ron Mix at Kemp hadde trengt "ten or so" skudd med smertestillende før hver kamp, og sa at "it sounds weird, but he could play football and not be fit to serve in the Army."[22]

I 1962 knakk Kemp langfingeren to kamper inn i sesongen og kunne ikke lenger spille. Legene overtalte han til å spjelke fingen rundt en fotball slik at grepet hans ikke ble påvirket etter at det ble leget. Chargers' hovedtrener Sid Gillman plasserte Kemp på waivers i et forsøk på "gjemme" ham.[23] Buffalo Bills' hovedtrener Lou Saban merket derimot at Kemp var tilgjengelig og plukket han opp for $100 25. september 1962,[24] i det sportsjournalistne Randy Schultz beskrev som ett av de største røverkjøpene i idrettens historie.[6] Dallas Texans og Denver Broncos prøvde også å plukke opp Kemp, men han ble tildelt Buffalo av AFLs kommissær Joe Foss.[25]

Lou Saban-æraen (1962–1965)[rediger | rediger kilde]

Ifølge Billy Shaw var Kemp løsningen på Bills' quarterbackproblem, men han var ikke personlig glad for å være i Buffalo. Ifølge Van Miller, "Jack's a skier, and he wanted to go to Denver and play for the Broncos. He hated the thought of coming to Buffalo."[26] I Buffalo ble han kjent for å være glad i lese forskjellige bøker, inkludert verk av Henry Thoreau, som førte til kjeft fra Saban.[27]

Skader, inkludert bruddet i fingeren,[24] holdt Kemp på benken is tore deler av 1962. Samme sesongen ble Kemp oppkalt til tvungen militærtjeneste i Vietnamkrigen, men ble fritatt på grunn av kneproblemer. Kemps skader ble eventuelt leget, og han debuterte for Buffalo 18. november 1962 hvor han ledet laget til den eneste touchdownen i en 10–6 seier over Oakland Raiders.[24] Han spilte bare fire kamper for Buffalo i 1962, men ble allikevel utvalgt til AFL All-Star-laget.[24] Bills vant tre av sine siste fire kamper for et sesongresultat på 7–6–1.[28]

Den 14. desember 1962 plukket Bills opp Notre Dame quarterback Daryle Lamonica.[24] I 1963 begynte en fire-årig quarterbackkamp som varte frem til Lamonica gikk til Raiders. Lamonica sa senere at han "... learned a lot from Jack about quarterbacking. And I truly believe that we were a great one-two punch at the position for the Bills."[6] I 1963 ledet Kemp laget fra en svak start til uavgjort for divisjonstittelen i AFL Eastern Division, med et sesongresultat på 7–6–1.[29] Kemp var igjen nummer to i pasningsforsøk, fullførte pasninger og pasningsyards, og var også nummer to bak lagkameraten Cookie Gilchrist i touchdowns på løp.[30] Bills møtte Boston Patriots i sluttspillet for å avgjøre divisjonsmesteren 28. desember i War Memorial Stadium i Buffalo, New York. I kampen ble Kemp erstattet med Lamonica da laget lå under 16–0, men Bills tapte kampen allikevel, 26–8.[31]

Kemp ble kalt for en "clubhosue lawyer" for Bills fordi han ofte spilte en rolle som megler i konflikter.[6] I 1964 måtte han holde styr på personer som Gilchrist, som gikk av banen når han ikke fikk spilletid, og Saban, som han overtalte til å beholde Gilchrist uken etter.[6] Han måtte også holde styr på den pågående kampen for starterrollen som quarterback med Lamonica, som styrte laget på fire touchdown drives i Bills' syv første kamper.[32] Kemp var den første og eneste spilleren til å kaste tre touchdownpasninger i første kvarter av en sesongåpningskamp, noe han gjorde mot Kansas City Chiefs i 1964, frem til rekorden ble tangert, men ikke slått, 47 år senere i 2011 av Aaron Rodgers.[33][34] Laget vant i 1964 sine ni første kamper og avsluttet sesongen 12–2, og vant divisjonstittelen med en seier over Patriots i Fenway Park. Kemp ledet ligaen i yards per forsøk og var en touchdown på løp fra å lege lidaen, bak Gilchrist og Sid Blanks.[35] I AFL Championship-kampen i 1964 scoret han den siste touchdownen i kampen med ni minutter spilletid igjen, da Bills vant 20–7.

the AFL championship game, he scored the final touchdown with just over nine minutes left in a 20–7 victory.[36]

Ifølge Lamonica hadde laget et nytt fokus i 1965: "In '64 we had depended a lot on Gilchrist and our running attack to carry us. . .But that all changed in '65. The Bills had traded Gilchrist in the off season to the Denver Broncos. So we went to a pass-oriented game more that season than we ever had before. We not only went to our receivers, but we threw a lot to our running backs. And I really think it brought out the best in Jack that year."[6] I 1965 avsluttet Bills sesongen 10–3–1.[37] Kemp var nummer to i ligaen i fullførte pasninger.[38] I AFL Championship-kampen i 1964 slo Buffalo Chargers 23–0; seieren var ekstra spesiell for Kemp, som spilte mot sitt gamle lag.[39] Kemps rolle i låede Bills to flere mesterskap uten Gilchrist og mens receiver Elbert Dubenion kun spilte i tre kamper tjente han en del av AFL MVP-prisen, som han delte med tidligere lagkamerat på Chargers, Paul Lowe.[35][40] Kemp vant også Associated Press-prisen og ble utpekt til Championship Game Most Valuable Player.[41][42]

Joe Collier- og John Rauch-æraene (1966–1969)[rediger | rediger kilde]

Etter mesterskapskampen trakk Saban seg til fordel for en trenerstilling ved University of Maryland, og defensive coordinator Joe Collier ble forfremmet til hovedtrener for 1966-sesongen.[43] Kemp ledet Bills til lagets tredje divisjonstittel på rad med et sesongresultat på 9–4–1. I AFL Championship-kampen, som skulle avgjøre hvilket lag som skulle representere AFL i Super Bowl I, tapte Bills 31–7 mot Kansas City Chiefs.[44] Kemp ble utpekt til AFL All-Star for sjette år på rad.[a][45] I 1967 avsluttet Bills sesongen 4–10, og det var første gang i Kemps karriere i AFL at han ikke ble utvalgt til All-Star-kampen.[45][46]

Den 23. august 1968 tapte Buffalo uten å score et mål mot Houston Oilers i sesongoppkjøringen. Den 26. august pådro Kemp seg en kneskade etter at Ron McDole falt oppå han, som førte til at Kemp var ute for resten av sesongen.[47] Uten Kemp gikk Bills 1–12–1.[48]

Til tross for at Kemp kom tilbake fra skaden og at running back O. J. Simpson ankom laget, klarte ikke Bills et bedre sesongresultat en 4–10 i 1969 under den nye hovedtreneren John Rauch.[49] Kemp ble allikevel utpekt til AFL All-Star i 1969, hans syvende i løpet av ligaens ti år.[45] I 1969 ble han kontaktet av republikanerne i Erie County om å stille til kongressvalg.[6] Etter All-Star-kampen 17. januar 1970 reiste Kemp hjem til sin kone, og kom eventuelt frem til at han skulle gå inn i politikken.[50] Kemp sa "I had a four-year no-cut contract with the Bills at the time. ... I figured that if I lost I could always come back and play. But the fans had their say and I was elected to Congress."[6]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Kemp ledet Buffalo til AFLs sluttspill fire år på rad (1963–66), divisjonstittelen i Eastern Division tre ganger (1964–66) og to AFL Championships på rad (1964–65).[51] Han ledet ligaen i pasningsforsøk, fullførte pasninger og pasningsyards i en spillers karriere.[14] Han spilte i fem av ligaens 10 tittelkamper, og holder karriererekorder i de samme kategoriene (pasningsforsøk, fullførte pasninger, og pasningsyards) i tittelkampen. Han er også nummer to i flere andre kategorier i tittelkampen, inkludert passer rating i en karriere og i én kamp.[14] Han er rangert som nummer tre i touchdowns på løp av en quarterback i AFL eller NFL med 40, bak Steve Youngs 52 og Otto Grahams 44.[52] Han var inkludert i Sporting News' All-League Team som quarterback i 1960 og 1965, og var AFL MVP i 1965. Han var den eneste quarterbacken i AFL som spilte som starter i alle ligaens ti år, og en av kun 20 spillere som spilte i ligaen i alle ti årene. Spillernummeret hans, #15, ble pensjonert av Bills i 1984.[53] I 2012 ble Kemp inkludert i Professional Football Researchers Associations PRFA Hall of Very Good Class of 2012.[54]

Til tross for sin suksess og rekorder er han også inkludert i NFLs rekordbok for mindre positive prestasjoner, inkludert sin tidligere rekord for flest quarterback sacks i én kamp.[55][56] Til tross for Kemps mange rekorder ble Joe Namath og Len Dawson valgt som quarterbacks for All-Time AFL Team.[14] Kemp er et medlem av Greater Buffalo Sports Hall of Fame samt Buffalo Bills' Wall of Fame.

Kemp var en av grunnleggerne av AFL Players Association med Boston Patriots' Tom Addison, og ble valgt til organisasjonens president fem ganger.[57]

Noter[rediger | rediger kilde]

Type nummerering
  1. ^ Det ble ikke spilt en All-Star-kamp i 1960.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Jack-Kemp, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Jack F. Kemp, Munzinger IBA 00000018104, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w64v8mtx, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.cnn.com[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Martinez, Michael (8. september 1996). «Kemp Success Began at Oxy». Los Angeles Daily News (engelsk). Farlex, Inc. Arkivert fra originalen 20. mai 2011. Besøkt 14. desember 2019. 
  6. ^ a b c d e f g h Schultz, Randy (2003). Legends of the Buffalo Bills. Sports Publishing LLC. ISBN 1-58261-687-6. 
  7. ^ «Greatest game ever played» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 14. desember 2019. 
  8. ^ Mosse, David (1. februar 2007). «What if the Colts-Giants game had not been such a classic?» (engelsk). ESPN Internet Ventures. Besøkt 14. desember 2019. 
  9. ^ Kemp, Jack (27. januar 2001). «A Giant in '58». The New York Times (engelsk). The New York Times Company. Besøkt 14. desember 2019. 
  10. ^ a b c Dowd, Maureen (28. juni 1987). «Is Jack Kemp Mr. Right?». The New York Times (engelsk). The New York Times Company. Besøkt 14. desember 2019. 
  11. ^ Rosenbaum, David E. (11. august 1996). «A Passion for Ideas: Jack French Kemp». The New York Times (engelsk). The New York Times Company. Besøkt 14. desember 2019. 
  12. ^ Gruver, Ed (1997). The American Football League: A Year-by-Year History, 1960–1969. McFarland & Company, Inc. s. 44. ISBN 0-7864-0399-3. 
  13. ^ Gruver, Ed (1997). The American Football League: A Year-by-Year History, 1960–1969. McFarland & Company, Inc. s. 55. ISBN 0-7864-0399-3. 
  14. ^ a b c d Rosenthal, Harold (samlet av Elias Sports Bureau), red. (1970). Official History American Football League – 1960–1969. The Sporting News. s. 68–69. 
  15. ^ «1960 AFL Leaders and Leaderboards». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Sports Reference, LLC. Besøkt 14. desember 2019. 
  16. ^ Gruver, Ed (1997). The American Football League: A Year-by-Year History, 1960–1969. McFarland & Company, Inc. s. 56. ISBN 0-7864-0399-3. 
  17. ^ Gruver, Ed (1997). The American Football League: A Year-by-Year History, 1960–1969. McFarland & Company, Inc. s. 58–59. ISBN 0-7864-0399-3. 
  18. ^ Gruver, Ed (1997). The American Football League: A Year-by-Year History, 1960–1969. McFarland & Company, Inc. s. 61. ISBN 0-7864-0399-3. 
  19. ^ a b Gruver, Ed (1997). The American Football League: A Year-by-Year History, 1960–1969. McFarland & Company, Inc. s. 71. ISBN 0-7864-0399-3. 
  20. ^ «1961 AFL Leaders and Leaderboards». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Sports Reference, LLC. Besøkt 14. desember 2019. 
  21. ^ Gruver, Ed (1997). The American Football League: A Year-by-Year History, 1960–1969. McFarland & Company, Inc. s. 266. ISBN 0-7864-0399-3. 
  22. ^ Frantz, Douglas (18. august 1996). «Army Allowed Kemp to Skip Army Call-Up For an Injury». The New York Times (engelsk). The New York Times Company. Besøkt 14. desember 2019. 
  23. ^ Gruver, Ed (1997). The American Football League: A Year-by-Year History, 1960–1969. McFarland & Company, Inc. s. 82–83. ISBN 0-7864-0399-3. 
  24. ^ a b c d e Maiorana, Sal (1994). Relentless: The Hard-hitting History of Buffalo Bills Football. Quality Sports Publications. s. 86. ISBN 1-885758-00-6. 
  25. ^ Gruver, Ed (1997). The American Football League: A Year-by-Year History, 1960–1969. McFarland & Company, Inc. s. 83. ISBN 0-7864-0399-3. 
  26. ^ Gruver, Ed (1997). The American Football League: A Year-by-Year History, 1960–1969. McFarland & Company, Inc., Publishers. 
  27. ^ Payton, Melissa (5. mai 1997). «114th Commencement Speaker and Honorary Degree Recipient Doctor of Laws, Honoris Causa». USC News. University of Southern California. Arkivert fra originalen 25. mai 2011. 
  28. ^ Maiorana, Sal (1994). Relentless: The Hard-hitting History of Buffalo Bills Football. Quality Sports Publications. s. 93–94. ISBN 1-885758-00-6. 
  29. ^ Maiorana, Sal (1994). Relentless: The Hard-hitting History of Buffalo Bills Football. Quality Sports Publications. s. 104. ISBN 1-885758-00-6. 
  30. ^ «1963 AFL Leaders and Leaderboards». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Sports Reference, LLC. Besøkt 14. desember 2019. 
  31. ^ Gruver, Ed (1997). The American Football League: A Year-by-Year History, 1960–1969. McFarland & Company, Inc. s. 115. ISBN 0-7864-0399-3. 
  32. ^ «Any Time, Any Place». Time (engelsk). Time Inc. 6. november 1964. Arkivert fra originalen 27. januar 2010. Besøkt 14. desember 2019. 
  33. ^ Reeves, Jeremy (9. september 2011). «Aaron Rodgers got off to sizzling start for Green Bay Packers». The Times-Picayune (engelsk). Besøkt 14. desember 2019. 
  34. ^ «NFL: Super Start for Green Bay». Sport360.com (engelsk). 10. september 2011. Arkivert fra originalen 28. mars 2012. Besøkt 14. desember 2019. 
  35. ^ a b «1964 AFL Leaders and Leaderboards». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Sports Reference, LLC. Besøkt 14. desember 2019. 
  36. ^ Maiorana, Sal (1994). Relentless: The Hard-hitting History of Buffalo Bills Football. Quality Sports Publications. s. 116. ISBN 1-885758-00-6. 
  37. ^ Maiorana, Sal (1994). Relentless: The Hard-hitting History of Buffalo Bills Football. Quality Sports Publications. s. 125. ISBN 1-885758-00-6. 
  38. ^ «1965 AFL Leaders and Leaderboards». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Sports Reference, LLC. Besøkt 14. desember 2019. 
  39. ^ «The Game Nobody Saw». Time (engelsk). Time Inc. 7. januar 1966. Arkivert fra originalen 23. juni 2008. Besøkt 14. desember 2019. 
  40. ^ «1965 Buffalo Bills». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Sports Reference, LLC. Besøkt 14. desember 2019. 
  41. ^ Maiorana, Sal (1994). Relentless: The Hard-hitting History of Buffalo Bills Football. Quality Sports Publications. s. 126. ISBN 1-885758-00-6. 
  42. ^ Gruver, Ed (1997). The American Football League: A Year-by-Year History, 1960–1969. McFarland & Company, Inc. s. 151. ISBN 0-7864-0399-3. 
  43. ^ Maiorana, Sal (1994). Relentless: The Hard-hitting History of Buffalo Bills Football. Quality Sports Publications. s. 127. ISBN 1-885758-00-6. 
  44. ^ Maiorana, Sal (1994). Relentless: The Hard-hitting History of Buffalo Bills Football. Quality Sports Publications. s. 136–37. ISBN 1-885758-00-6. 
  45. ^ a b c «Jack Kemp». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Sports Reference, LLC. Besøkt 15. desember 2019. 
  46. ^ Maiorana, Sal (1994). Relentless: The Hard-hitting History of Buffalo Bills Football. Quality Sports Publications. s. 147. ISBN 1-885758-00-6. 
  47. ^ Maiorana, Sal (1994). Relentless: The Hard-hitting History of Buffalo Bills Football. Quality Sports Publications. s. 148. ISBN 1-885758-00-6. 
  48. ^ Maiorana, Sal (1994). Relentless: The Hard-hitting History of Buffalo Bills Football. Quality Sports Publications. s. 157. ISBN 1-885758-00-6. 
  49. ^ Maiorana, Sal (1994). Relentless: The Hard-hitting History of Buffalo Bills Football. Quality Sports Publications. s. 158–66. ISBN 1-885758-00-6. 
  50. ^ Maiorana, Sal (1994). Relentless: The Hard-hitting History of Buffalo Bills Football. Quality Sports Publications. s. 174. ISBN 1-885758-00-6. 
  51. ^ «Jack Kemp To Chair USA Football» (engelsk). Green Bay Packers, Inc. Arkivert fra originalen 10. november 2005. Besøkt 15. desember 2019. 
  52. ^ Gaughan, Mark (16. juli 2012). «Jack Kemp records you may not know». The Buffalo News (engelsk). Arkivert fra originalen 11. mai 2013. Besøkt 15. desember 2019.  Merk at kilden viser at Young har 43 touchdowns på løp; han hadde også ni i USFL.
  53. ^ Garcia, Guy D. (30. desember 1984). «People: Dec. 3, 1984». Time (engelsk). Time Inc. Arkivert fra originalen 29. oktober 2010. Besøkt 15. desember 2019. 
  54. ^ «Hall of Very Good Class of 2012» (engelsk). Arkivert fra originalen 13. september 2016. Besøkt 15. desember 2019. 
  55. ^ «Individual Records: Passing». NFL Record & Fact Book (engelsk). NFL Enterprises LLC. Arkivert fra originalen 13. mai 2008. Besøkt 15. desember 2019. 
  56. ^ «Individual Records: Fumbles». NFL Record & Fact Book (engelsk). NFL Enterprises LLC. Arkivert fra originalen 5. november 2018. Besøkt 15. desember 2019. 
  57. ^ «Q&A With Jack Kemp» (engelsk). NFL Players Association. 23. oktober 2008. Arkivert fra originalen 3. januar 2010. Besøkt 15. desember 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jack_Kemp&oldid=23654999»