Lloyd Bentsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lloyd Bentsen
Født11. feb. 1921[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Mission (Texas)[5]
Død23. mai 2006[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (85 år)
Houston (Texas)[5]
BeskjeftigelsePolitiker, dommer (1946–1948), jurist (1945–), gründer Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversity of Texas School of Law (–1942) (akademisk grad: Juris Doctor)[5]
Sharyland High School
PartiDet demokratiske parti
NasjonalitetUSA
UtmerkelserDistinguished Flying Cross
Presidentens frihetsmedalje (1999)[6]
Air Medal
Distinguished Eagle Scout Award
USAs 69. finansminister
20. januar 1993–22. desember 1994
PresidentBill Clinton
ForgjengerNicholas F. Brady
EtterfølgerRobert Rubin
Senator
3. januar 1971–20. januar 1993
ValgkretsTexas
ForgjengerRalph Yarborough
EtterfølgerBob Krueger
Kongressrepresentant
4. desember 1948–3. januar 1955
ValgkretsTexas' 15. distrikt
ForgjengerMilton West
EtterfølgerJoe M. Kilgore

Lloyd Millard Bentsen jr. (1921–2006) var en amerikansk demokratisk politiker. Han var medlem av Representantenes hus 1948–1955 og senator for Texas 1971–1993. Bentsen var demokraten Michael Dukakis' visepresidentkandidat ved presidentvalget i 1988, men tapte for George H.W. Bush og Dan Quayle. Bentsen var senere finansminister i Bill Clintons regjering 1993–1994.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Lloyd Bentsen var barn av Lloyd Millard Bentsen sr. og Edna Ruth Colbath og var barnebarn av danske innvandrere.

Etter juridiske studier ved University of Texas School of Law tjenestegjorde han under andre verdenskrig i United States Army Air Forces.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Etter en kort utstasjonering som menig i etterretningstjenesten i Brasil ble han pilot, og begynte tidlig i 1944 å fly kampoppdrag i Boeing B-24er med 449th Bomb Group fra det sørlige Italia. Da han var 23 ble han forfremmet til major, og tildelt kommandoen over 600 mann, med ansvaret for 15 bombefly, deres besetninger og vedlikeholdsenheter. I løpet av femten måneder i kamp, fløy Bentsen 33 oppdrag mot ofte sterkt befestede mål, blant annet mot Ploieşti-oljefeltene i Romania, som var avgjørende for Tysklands krigsproduksjon. Den 15. luftstyrkeenhet (15th Air Force), under hvilken 449th Bomb Group hørte, er kreditert for å ha ødelagt all oljeproduksjon innenfor dens rekkevidde, hvilket representerte lik halvdelen av Tysklands brennstoffkilder på kontinentet.[trenger referanse] Major Bentsens enhet fløy også mod kommunikasjonssentre, flyfabrikker og industrimål i Tyskland, Italia, Østerrike, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania og Bulgaria. Bentsen deltok i bombetokter som støtte for Anzio-kampanjen og fløy bombere mot mål som forberedelse til invasjonen av Sør-Frankrike. Han fikk etterhvert grad som oberst.

Tidlig sivilt og offentlig virke[rediger | rediger kilde]

Etter krigen ble han advokat i McAllen og fra 1946 til 1948 var han dommer i Hidalgo County i Texas. Han var også politiker på delstats- og nasjonalt nivå.

Mens han var medlem av Representantenes hus argumenterte Bentsen mot å bruke atomvåpen mot nordkoreanske byer hvis de ikke trakk seg tilbake til nord for den 38. breddegrad.[trenger referanse] I 1954 avviste han å søke gjenvalg, og påbegynte det som skulle vise seg å bli en karriere i næringslivet.

I 16 år arbeidet Bentsen i Houstons finanssektor. Han ble meget velhavende.[trenger referanse] I 1970 var han blitt president for Lincoln Consolidated, en finansiell investeringsvirksomhet.

Tilbake til politikken[rediger | rediger kilde]

Etter en fremgangsrik primærvalgkamp som fjernet den sittende representant for Texas, den liberale Ralph Yarborough fra 1970s nominering av Texas' representant i Senatet, gav Bentsen avkall på alle sine direktør- og styreposter i næringslivet. Senere det året vant Bentsen over kongressmann og senere president George H.W. Bush.

Bentsen begynte i 1974 p føre kampanje for å bli nominert som Det demokratiske partis presidentkandidat til valget i 1976. I 1974 besøkte han 30 stater og fikk samlet 350.000 dollar ved bare ett enkelt arrangement i Texas. Bentsen kunngjorde offisielt at han var kandidat den 17. februar 1975, og tidlig samme år hadde han allerede fått inn over 1 mill. dollar i bidrag til sin valgkamp.[trenger referanse] Bare George Wallace fra Alabama og Henry M. "Scoop" Jackson fra Washington hadde fått samlet mer penger på det tidspunkt.[trenger referanse] Bentsen var ikke god til å organisere på nasjonalt nivå, og mange iakttagere mente at den uerfarne senator stilte opp uten noe egentlig håp om at vinne nomineringen, i det håp om i stedet åt sikre seg nomineringen som visepresident.[trenger referanse]

Wallace og Jackson ble betraktet som de største beilere for de moderat til konservative velgere som Bentsen appellert til.[trenger referanse] Tidlig i valgkampen var det få som forutså at Jimmy Carter fra Georgia også effektivt skulle være i stand til å appellere til denne gruppe.[trenger referanse]

I oktober 1975 trappet Bentsen sin kampanje ned til kun å omfatte 8-10 stater, i erkjennelse av at han kun genererte liten nasjonal oppmerksomhet i meningsmålingene.[trenger referanse] I stedet håpet han på et uavklart konvent.[trenger referanse] I Mississippi oppnådde han kun 1,6 % av stemmene. To uker senere satset Bentsen resten av sin kampanje og sine ressurser på å vinne i nabostaten Oklahoma, men ble nummer tre med kun 12 % av stemmene. Få dager senere stanset Bentsen sin nasjonale valgkampskamp og ble kun tilbake i kampen i Texas. Ved primærvalget den 1. mai 1976 vant Jimmy Carter 92 av Texas' 98 delegerte. Den senere nominerte og president, Carter, ble senere sitert på at han hadde forventet en meget sterkere innsats av Bentsen, men at Bentsens manglende nasjonale kampanje hadde gjort utslaget.[trenger referanse]

Bentsens mest berømte replikk kom fra presidentvalget i 1988, da han hadde en kampanje for å bli visepresident, sammen med Michael Dukakis som var demokratenes presidentkandidat, kom i en visepresidentdebatt mot George H.W. Bushs visepresidentkandidat Dan Quayle, som var kjent for sin ukarismatiske stil.[trenger referanse] I debatten ble Quayles erfaring et av hovedtemaene, og han svarte med å dra paralleller mellom seg selv og John F. Kennedy og videre spådde seg selv en lysende politisk karriere. Bentsens svarte deretter Quayle i debatten med: «Senator, I served with Jack Kennedy: I knew Jack Kennedy; Jack Kennedy was a friend of mine. Senator, you're no Jack Kennedy».[7] Valget ble senere vunnet av Bush og Quayle, men sistnevnte fikk ikke æren for dette og fikk senere lite handlingsrom i regjeringsposisjon.[trenger referanse]

Bentsen ble senere betegnet som en veteran innenfor Det demokratiske partiet i Senatet, og ble respektert både av partivenner og av politiske motstandere.[trenger referanse] I presidentvalget i USA 1992 tapte Bush og Quayle mot Bill Clinton og Al Gore, noe som førte til at Clinton gav Bentsen vervet som finansminister, et verv han holdt i to år før han avgikk med pensjon fra det politiske livet i 1994. Han er regnet som skaperen av begrepet kunstig grasrotbevegelse.[trenger referanse]

Bentsen ble i 1999 tildelt Presidentens frihetsmedalje.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Lloyd-Bentsen, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Lloyd Bentsen jr., Munzinger IBA 00000018573, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID bentsenl[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 16527004b[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c bioguide.congress.gov[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.senate.gov, besøkt 12. januar 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ NRK, USA-valg: Du er ingen Kennedy Arkivert 2008-10-02, hos Wayback Machine. (video)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Collins, Michael L. (1993). «Lloyd Bentsen». I Hendrickson, Kenneth E. jr.; Collins, Michael L. Profiles in Power: Twentieth-Century Texans in Washington (engelsk). Arlington Heights: Harlan Davidson. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]