William Barr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
William Barr
William Barr.jpg
Født23. mai 1950[1][2]Rediger på Wikidata (72 år)
New YorkRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, advokat, statsviterRediger på Wikidata
Utdannet ved Columbia University, George Washington University, Horace Mann SchoolRediger på Wikidata
Far Donald BarrRediger på Wikidata
Parti Det republikanske partiRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
USAs 85. justisminister
14. februar 2019–
PresidentDonald Trump
ForgjengerJeff Sessions
USAs 77. justisminister
26. november 1991–20. januar 1993
PresidentGeorge H.W. Bush
ForgjengerDick Thornburgh
EtterfølgerJanet Reno
Signatur
William Barrs signatur

William Pelham Barr (født 23. mai 1950 i New York) er en amerikansk forretningsadvokat og republikansk politiker. Han var USAs justisminister fra februar 2019 til 23. desember 2020, utnevnt av president Donald Trump. Barr var også justisminister under president George H.W. Bush fra november 1991 til januar 1993.

Familie og yrkesliv[rediger | rediger kilde]

Han kommer fra en katolsk akademikerfamilie av irsk og jødisk herkomst som sønn av Mary (født Ahern) og Donald Barr fra New York. Han vokste opp på Upper West Side på Manhattan. Han giftet seg i 1973 med Christine Moynihan. De har tre døtre.

Barr har bachelorgrad i offentlig politikk fra Columbia University fra 1971, mastergrad i offentlig politikk og sinologi fra samme universitet fra 1973 samt kandidatutdannelse i jus med summa cum laude fra George Washington University fra 1977. Han var analytiker for etterretningstjenesten CIA 1973–1977, assistent for dommer Malcolm Wilkey ved U.S. Court of Appeals for the District of Columbia Circuit 1977–1978 og advokat i advokatfirmaet Shaw, Pittman, Potts & Trowbridge LLP 1978–1989, unntatt tiden som innenrikspolitisk rådgiver i president Ronald Reagans stab 1982–1983.[3][4]

USAs justisminister 1991–1993[rediger | rediger kilde]

I 1989 ble han utnevnt til assisterende justisminister (administrativ leder) i Justisdepartementet under president George H.W. Bush, og fikk etter sigende anerkjennelse for sin profesjonelle ledelse av administrasjonen.[5][6][7] Videre ble Barr forfremmet til visejustisminister i 1990, og etterfulgte Dick Thornburgh som justisminister i 1991. Thornburgh trakk seg for å stille til Senatet, og Barr ble konstituert som justisminister. Barrs håndtering av en gisselsituasjon i et føderalt fengsel skal ha imponert presidenten, som nominerte ham til justisminister og fikk Senatets godkjennelse noen uker etter.[8]

Visepresident Quayle og justisminister Barr bivåner at president Bush signerer en borgerrettighetslov i 1991.

Som justisminister var Barr en sterk tilhenger av vide fullmakter for presidenten, og forsvarte USAs invasjon av Panama og arrestasjonen av Manuel Noriega, og fremholdt at FBI kunne operere på utenlandsk territorium uten samtykke fra vertslandet for å arrestere mistenkte terrorister og narkotikasmuglere.[9] Barr ble beskrevet som en konsekvent, konservativ politiker,[10][11] og som elskverdig med en tørr og selvironisk humor.[12][13] Han arbeidet særlig med bekjempelse av voldskriminalitet, regulering av finansinstitusjoner, borgerrettigheter og antitrustlovgivning.[14]

Barr gikk av samtidig med resten av Bushs regjeringsapparat i 1993, etter at Bush hadde tapt mot Bill Clinton i presidentvalget.

Tilbake til næringslivet[rediger | rediger kilde]

Etter tiden som justisminister innehadde han toppstillinger i næringslivet i over 14 år. Han var viseadministrerende direktør og juridisk rådgiver i GTE Corporation fra 1994 til selskapet fusjonerte med Bell Atlantic og dannet telekommunikasjonsselskapet Verizon Communications i 2000. Barr ledet blant annet et vellykket arbeid for deregulering av bransjen, og førte selv flere saker for føderale appelldomstoler og USAs høyesterett.[15][16] Han var viseadministerende direktør i Verizon 2000–2008, deretter advokat i advokatfirmaet Kirkland & Ellis LLP i Washington, D.C. og frittstående konsulent.[14]

Barr var styremedlem i mediekonsernet Time Warner fra 2009 til 2018.[17]

USAs justisminister 2019–2020[rediger | rediger kilde]

Barr ble i desember 2018 nominert av president Donald Trump som ny justisminister.[18] Barr markerte seg som en entusiastisk støttespiller for president Donald Trump, og mente at Barrack Omamas helsereform, «Affordable Care Act», var i strid med grunnloven. [19] Barr markerte seg også da spesialetterforsker Robert Mueller la frem sin rapport, og offentliggjorde et kort memo i forkant som tok litt av brodden av de mer alvorlige punktene i rapporten. [20] Donald Trump tapte over 50 saker om påstått valgfusk etter at han tapte valget i 2020, [21] og Barr uttalte offentlig at det ikke forekom valgfusk av et slik omfang at valget ville fått et annet resultat. [22]

15. desember 2020 ble det offentlig at Barr ville fratre sin stilling 23. desember, [20] mindre enn en måned før han uansett måtte ha sluttet fordi Trumps presidentperiode var over.

I sin memorarer publisert i 2022 fremstiller Barr seg som bolverk mot Trump.[23][24]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Munzinger Personen, oppført som William P. Barr, Munzinger IBA 00000031601, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID barrwilliam[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ «Attorney General: William Pelham Barr» (engelsk). U.S. Department of Justice. Besøkt 25. januar 2019. 
  4. ^ «William P. Barr (1991–1993)» (engelsk). Miller Center of Public Affairs. Besøkt 25. januar 2019. 
  5. ^ Johnston, David (30. august 1990). «Political Lifeguard at the Department of Justice». The New York Times. 
  6. ^ Santini, Maureen (17. oktober 1991). «New Yorker Tapped». Daily News. 
  7. ^ Jehl, Douglas (17. oktober 1991). «Acting Justice Dept. Chief Named Attorney General». Los Angeles Times. 
  8. ^ Barrett, Paul (17. oktober 1991). «Bush Picks Barr for Attorney General Post». The Wall Street Journal. 
  9. ^ LaFraniere, Sharon (12. november 1991). «For Nominee Barr, an Unusual Path to Attorney General's Office». The Washington Post. 
  10. ^ Johnston, David (3. mars 1992). «New Attorney General Shifts Department's Focus». The New York Times. 
  11. ^ LaFraniere, Sharon (5. mars 1992). «Barr Takes Center Stage at Justice Department With New Script». The Washington Post. 
  12. ^ Ostrow, Ron (17. oktober 1991). «Barr: Conservative With 'Political Savvy' Is on Fast Track». Los Angeles Times. 
  13. ^ Barrett, Paul (11. juni 1990). «At Justice Department, New No. 2 Man Brings Humor, Humility to Difficult Job». The Wall Street Journal. 
  14. ^ a b «Former Attorney General and Verizon General Counsel Joins Kirkland & Ellis LLP». Kirkland & Ellis LLP. 7. januar 2009. Arkivert fra originalen 13. mai 2012. Besøkt 6. august 2012. 
  15. ^ Landler, Mark (20. januar 1997). «The Lawyer Leading the Charge Against the FCC's Regulations». The New York Times. 
  16. ^ Barrett, Paul (5. desember 1996). «GTE Lawyer Shapes Strategy for Telecommunications». The Wall Street Journal. 
  17. ^ Laird, Lorelei (7. desember 2018). «Who is William Barr, Trump's pick to replace Sessions as AG?». ABA Journal (engelsk). Besøkt 10. mars 2020. 
  18. ^ Pletten, Christina (16. januar 2019). «Han skulle begynne et luksuriøst pensjonistliv. Så ba Trump ham ta en av USAs vanskeligste jobber». Aftenposten. Besøkt 25. januar 2019. 
  19. ^ CNN, Kaitlan Collins, Joan Biskupic, Evan Perez and Tami Luhby. «Barr urges Trump administration to back off call to fully strike down Obamacare». CNN. Besøkt 15. desember 2020. 
  20. ^ a b «William Barr: US attorney general to leave post by Christmas». BBC News (engelsk). 15. desember 2020. Besøkt 15. desember 2020. 
  21. ^ «Trump And His Allies Have Lost Nearly 60 Election Fights In Court (And Counting)». BuzzFeed News (engelsk). Besøkt 15. desember 2020. 
  22. ^ «US election 2020: What legal challenges remain for Trump?». BBC News (engelsk). 14. desember 2020. Besøkt 15. desember 2020. 
  23. ^ https://www.theguardian.com/books/2022/mar/03/william-barr-attorney-general-trump-book
  24. ^ «William Barr uses new book to outline case against Trump White House run». the Guardian (engelsk). 28. februar 2022. Besøkt 22. mai 2022. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]