AC Milan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «A.C. Milan»)
Milan
Associazione Calcio Milan S.p.A.
Milan
Stiftet16. desember 1899; 124 år siden (1899-12-16)
Nettsidehttps://www.acmilan.com/
Idrettsgren(er)Fotball
KallenavnRossoneri («rød-sorte»)
Il Diavolo («djevelen»)
HjemmebaneSan Siro
Kapasitet80 018
LigaSerie A (2023–2024)
GrunnleggerAlfred Edwards, Herbert Kilpin
LandItalia
StedMilano
Oppkalt etterMilano
EierElliott Management Corporation
Annet4.-plass i Serie A 2022–2023
Administrasjon
StyrelederItalias flagg Paolo Scaroni
HovedtrenerItalias flagg Stefano Pioli
Hjemmedrakt
Bortedrakt
Infoboks sist oppdatert:
7. oktober 2022

Associazione Calcio Milan er en italiensk fotballklubb fra Milano som spiller i Serie A. Milan er en av verdens mest suksessfulle klubber. De har vunnet Mesterligaen hele syv ganger – sist i 2007 –, og har 19 Serie A-titler så langt i klubbens historie. Bare Real Madrid har flere mesterligatroféer, mens Juventus er den eneste klubben i Italia som har vunnet flere scudetti (italienske ligamesterskap). Laget spiller sine hjemmekamper på San Siro, et stadion de deler med byrivalene Inter.

Historie[rediger | rediger kilde]

Opprinnelse og tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Milan ble stiftet i 1899 av engelskmannen Alfred Edwards, og som en anerkjennelse av klubbens opprinnelse har laget beholdt den engelske stavemåten av navnet, altså «Milan» i stedet for «Milano».

I de tidligste årene var klubben kjent som Milan Cricket and Football Club, et navn som i 1919 ble forandret til Milan Football Club. I 1938 tvang Mussolinis fascistregime gjennom nok et navnebytte, til Associazione Calcio Milano, et navn som igjen ble forandret rett etter annen verdenskrig, selv om den første delen av navnet ble beholdt. I dag er derfor klubbens fulle navn Associazione Calcio Milan.

På tiden da Milan ble stiftet var ikke fotball en spesielt populær idrett i Italia, og klubben ble derfor også skapt for å promotere fotballsporten i landet, samtidig som stifternes hovedfokus på den tiden var cricket.

Den nye klubben registrerte seg hos det italienske fotballforbundet, og for å ta del i det nasjonale mesterskapet var det nødvendig å finne en bane for hjemmekamper. Stedet ble funnet, og er samme sted som Stazione Centrale di Milano, Milanos imponerende jernbanestasjon, ligger i dag.

Milan vant sitt første trofé allerede året etter stiftelsen, Medaglia del Re (Kongens medalje). Flere gode år fulgte, og Milan vant det italienske mesterskapet i 1901, 1906 og 1907. Dermed ble Milan også laget som brøt Genoa CFCs seiersrekke, ettersom genoveserne hadde vunnet alle de italienske mesterskapene fram til 1901.

I 1908 førte uenighet mellom klubbens medlemmer angående det store antallet italienere i Milan til stiftelsen av F.C. Internazionale, en ny klubb som var mer åpen for utenlandske spillere.

Etter den tidlige suksessen gikk Milan inn i en tørkeperiode, og vant bare ett trofé mellom 1916, da de vant la Coppa Federale (den føderale cupen) i Italia, et slags nasjonalt mesterskap som ble spilt i årene under første verdenskrig, og 1951. Seieren i Coppa Federale har dog aldri blitt anerkjent som et fullverdig italiensk mesterskap.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

I etterkrigstiden var Milan blant de absolutte topplagene i Italia, og vant sitt fjerde Scudetto i 1951, det første siden 1907. Dette Milan-laget, også kjent som Il Grande Milan, hadde spillere som den kjente svenske trioen Gre-No-Li (bestående av Gunnar Gren, Gunnar Nordahl og Nils Liedholm), i tillegg til spillere som Lorenzo Buffon – en slektning av Gianluigi Buffon, Cesare Maldini og Carlo Annovazzi.

Etter Scudettoet i 1951 vant Milan Serie A tre ganger til i løpet av 50-tallet; 1955, 1957 og 1959. Lagets laveste plassering mellom 1948 og 1957 var en tredjeplass i Serie A.

Forøvrig kom den mest imponerende enkeltseieren i denne tidsperioden i en kamp mot Juventus i 1950, da Milan slo rivalene fra Torino 7-1 etter blant annet et hat trick av Gunnar Nordahl.

50-tallet var også en god periode for klubben, som da ble trent av legenden Nereo Rocco, også kjent som skaperen av det beryktede catenaccio-systemet. Milan vant Serie A i 1961/62, og ble året etter det første italienske laget som vant serievinnercupen, senere kjent som Mesterligaen, etter å ha slått Benfica 2-1 på Wembley Stadium i London. Kaptein på dette laget var Cesare Maldini, far til den senere Milan-legenden Paolo Maldini, og laget besto ellers av berømte spillere som f.eks. José Altafini og Gianni Rivera.

Allikevel vant Milan færre troféer på 60-tallet enn man skulle tro, mye grunnet byrivalene Inters sterke lag på samme tid. Det neste ligamesterskapet ble vunnet i 1967/68 takket være Pierino Parti, som var toppscorer i Serie A den sesongen, og i 1968 vant laget også Cupvinnercupen for første gang, etter to scoringer av Kurt Hamrin i finalen mot Hamburger SV.

Den følgende sesongen vant Milan nok en mesterligatittel, denne gangen etter å ha slått AFC Ajax 4-1 i finalen, og samme år vant de den interkontinentale cupen ved å slå Estudiantes de la Plata over to dramatiske finalekamper som endte 3-0 og 1-2.

1970-1986: Den første stjernen, og Serie B[rediger | rediger kilde]

På 70-tallet vant Milan tre italienske cupmesterskap og klubbens andre Cupvinnercup; dog var klubbens egentlige mål det tiende scudettoet, hvilket ville gi laget sin første Stella (stjerne) over klubblogoen på de rød-svarte trøyene. Dette målet ble nesten nådd i 1972/73, men håpet endte med et nederlag for Hellas Verona FC på sesongens siste dag.

Milan måtte vente så lenge som til 1978/79 på det tiende scudettoet, da et lag ledet av kaptein Gianni Rivera ledet klubben til nok en ligatriumf. Rivera la opp etter denne sesongen, til stor sorg for Milans supportere.

Etter 1979/80-sesongen ble Milan tvangsflyttet ned til Serie B sammen med S.S. Lazio etter en kampfiksingsskandale som involverte to spillere og klubbpresident Felice Colombo. Milan rykket rett opp igjen sesongen etter, men slet kraftig i Serie A den påfølgende sesongen, og nok et nedrykk var et faktum. Dråpen som nesten fikk begeret til å renne over, og Milan til å gå konkurs, var at Giuseppe Farina, som var president i klubben fra 1982 til 1986, rømte til Sør-Afrika med store deler av klubbens pengebeholdning etter å ha kommet i vanskeligheter med Italias påtalemyndigheter.

Berlusconi-æraen[rediger | rediger kilde]

I 1986 ble Milan kjøpt opp av den milanesiske forretningsmannen Silvio Berlusconi, som hadde det mål for øye å gjøre Milan til verdens beste lag. Han hentet inn treneren Arrigo Sacchi, sammen med de nederlandske stjernespillerne Marco van Basten, Frank Rijkaard og Ruud Gullit, i tillegg til italienske spillere som Roberto Donadoni, Carlo Ancelotti og Giovanni Galli. Milan hadde fra før av spillere som Franco Baresi og det unge forsvarstalentet Paolo Maldini i klubben, og grunnlaget ble lagt for det som skulle bli klubbens mest suksessfulle æra gjennom alle tider.

Fansen måtte ikke vente lenge på suksess: Allerede i 1987/88 vant Milan Serie A igjen, og den følgende sesongen vant klubben sin tredje Serievinnercup-tittel etter å ha slått Steaua București 4-0 i finalen i Barcelona, i tillegg til en ny seier i den Interkontinentale cupen etter en 1-0-seier mot National de Medellin i finalen.

Laget vant Serievinnercupen igjen den følgende sesongen med en 1-0-seier mot Benfica i finalen, og var i perioden mellom 1988 og 1996 sannsynligvis det beste fotballaget i verden, først under Sacchi og deretter under Fabio Capello. Capellos Milan ble kjent som Gli Invincibili (de uovervinnelige), og satt en nærmest uslåelig rekord da de mellom 1991 og 1992 spilte 58 kamper på rad uten å tape. Mye av grunnen til dette var den fantastiske backrekka, anført av Franco Baresi, Alessandro Costacurta og Paolo Maldini.

Milan vant i denne perioden Serie A tre ganger på rad mellom 1992 og 1994, og spilte i Mesterligafinalen tre år på rad, fra 1993 til 1995. I 1993 ble de slått av Olympique Marseille i en omstridt finale, i 1994 vant Milan 4-0 mot Barcelona i det som kanskje er klubbens beste kamp gjennom alle tider, før laget tapte nok en finale 0-1 mot Ajax i 1995. nok et ligamesterskap ble vunnet i 1995/96, da laget hadde stjernespillere som Roberto Baggio og Zvonimir Boban.

Fabio Capello forlot Milan i 1996, og klubben hentet da inn Oscar Washington Tabarez som ny trener. Laget slet med å spille under den nye treneren, og klubbledelsen hentet til slutt tilbake Arrigo Sacchi som trener. Dette ble ikke noen større suksess, og Milan endte til slutt på en sjokkerende ellevteplass i Serie A. Det ble ikke noe bedre sesongen etter, selv om ledelsen da byttet ut Sacchi med Capello. Laget ble slått 1-6 av Juventus på hjemmebane og kom på tiendeplass i Serie A. Dette var uakseptabelt for en klubb som Milan, og Capello måtte forlate Milan for andre gang i karrieren.

Neste sesong kom treneren Alberto Zaccheroni til klubben, sammen med spillere som Oliver Bierhoff og Thomas Helveg. Zaccheroni førte Milan til et sekstende ligamesterskap i 1998/99, kanskje det mest overraskende i klubbens historie, ettersom de lå bak Lazio på tabellen inntil det bare var et par kamper igjen på tabellen, og aldri var regnet blant favorittene til ligatittelen.

Ancelotti-årene[rediger | rediger kilde]

Resten av årene med Zaccheroni var uten de store suksessene, og det var ikke før i 2002/03, med lagets nye trener Carlo Ancelotti ved roret, at Milan fikk smake suksess igjen. Laget var kraftig forsterket de senere årene med blant annet spillere som Filippo Inzaghi, Alessandro Nesta, Rui Costa, Andrea Pirlo og Clarence Seedorf, og denne sesongen vant Milan Mesterligaen for sjette gang, etter å ha slått erkerivalene Juventus på straffespark i finalen. Denne finalen ble forøvrig spilt på Old Trafford i Manchester, og Paolo Maldini var kaptein for laget, 40 år etter at hans far Cesare løftet det samme troféet på Wembley i London. Samme sesong vant Milan den italienske cupen, og laget kom også på tredjeplass i Serie A.

Fansen feirer ligamesterskapet våren 2004

Den neste sommeren kjøpte Milan inn et ukjent brasiliansk stjerneskudd ved navn Kaká, en spiller som skulle vise seg å bli særdeles viktig den kommende sesongen, da Milan vant klubbens søttende Serie A-tittel. Alt var allikevel ikke bra denne sesongen, for etter først å ha slått Deportivo de La Coruña 4-1 på San Siro, klarte laget å tape 0-4 i returoppgjøret i Spania og dermed ryke ut av Mesterligaen allerede i kvartfinalen.

Neste sesong ble en gedigen skuffelse for Milan, som mistet både Serie A- og Mesterligatitlene på målstreken. I Serie A lå de likt med Juventus bare et par kamper før sesongen var slutt, bare for å gå på et ydmykende 0-1-tap på hjemmebane mot nettopp Juventus i en av de siste kampene det året. Enda verre skulle det bli i Mesterligafinalen den samme våren, da Milan ledet 3-0 til pause mot Liverpool, bare for å miste hele ledelsen i andreomgang. Kampen gikk til slutt til straffesparkkonkurranse, hvor Milan tapte 3-2.

Den følgende sesongen ble nok en skuffelse, selv om Milan bekreftet sin posisjon som det sterkeste laget i Europa etter årtusenskiftet ved å slå Bayern München i 16-delsfinalene i Mesterligaen. Dermed var Milan den eneste klubben i Europa som deltok i kvartfinalene i turneringen i hver sesong mellom 2002/03 og 2005/06. Allikevel ble laget slått ut av FC Barcelona i semifinalene, og kom igjen på andreplass i Serie A.

Calciopoli og Mesterligatriumf[rediger | rediger kilde]

Milans startoppstilling mot Liverpool i Mesterligafinalen 23. mai 2007

Milan var en av klubbene involvert i Calciopoli-skandalen i 2006, men slapp i motsetning til rivalene Juventus unna tvangsnedrykk til Serie B. Milans straff var i utgangspunktet 44 poeng trukket fra lagets samlede poengsum i Serie A 2005/06, hvilket ville bety at klubben ikke fikk delta i Mesterligaen, og at laget måtte starte Serie A 2006/07 med −15 poeng. Gjennom anker ble denne straffen redusert til 30 poeng trukket fra for sesongen 2005/06, og at laget startet 2006/07-sesongen med −8 poeng. Visepresident Adriano Galliani ble i utgangspunktet utestengt fra all fotball i et år, men denne straffen ble senere redusert, og han kunne derfor ta opp igjen sine offisielle aktiviteter i Milan 23. desember 2006.

Hovedårsaken til Milans straff var påstander om at Galliani ved et par anledninger skulle ha instruert en klubbansatt til å gjøre avtaler med dommerforeningens sekretær Manfredi Martino om utvelgelsen av dommere til Milans kamper. Bevisene som forelå for dette var relativt tynne, og i motsetning til de andre involverte klubbene var det snakk om et par enkeltkamper, ikke et organisert system. Dermed var Milans straff også den mildeste.

Rent sportslig slet laget lenge med formen i 2006/7-sesongen, og den endelige plasseringen i Serie A ble en skuffende fjerdeplass, 36 poeng bak Inter, som ble ligamestere. Spillet i Mesterligaen var desto bedre, og etter en imponerende vårsesong som inkluderte seiere over blant annet Bayern München og Manchester United, vant Milan den gjeveste europacupen for syvende gang i klubbens historie. I finalen slo de Liverpool 2-1, og fikk dermed revansje for det forsmedelige nederlaget i Istanbul to år tidligere.

Milan gjorde få nevneverdige innkjøp sommeren 2007, og det var bare to kvalitetsspillere som kom til klubben: Den tidligere Juventus-spilleren Emerson, som kom fra Real Madrid, og stortalentet Alexandre Pato, som grunnet aldersbestemmelser for spillere fra land utenfor EU ikke var klar for spill før i januar. Klubben fikk en hel del kritikk for sin labre innsats på overgangsmarkedet, men den 31. august befestet Milan sin posisjon som Europas beste lag ved å slå UEFA-cupvinnerne Sevilla 3-1 i finalen i den europeiske supercupen.

I desember 2007 vant Milan FIFAs VM for klubblag i Japan, etter først å ha slått Urawa Reds fra Japan 1-0 i semifinalen, og deretter argentinske Boca Juniors 4-2 i finalen. Milan ble dermed den første europeiske klubben til å vinne VM for klubblag, selv om de også har vunnet turneringens forgjenger, den interkontinentale cupen, tre ganger på i alt sju forsøk.

Skuffelse og UEFA-cup[rediger | rediger kilde]

2007/2008 sesongen ble en stor skuffelse for Milan i Serie A, laget havnet på 5.-plass bak Fiorentina, og fikk dermed ikke Mesterligaplass for det kommende året. Milan tapte mot Arsenal i åttedelsfinalen i Mesterligaen, etter 0-0, borte på Emirates Stadium i London, og et 2-0 tap hjemme på San Siro.

Målet for 2008-09-sesongen ble å vinne klubbens 18. scudetto, samt UEFA-cupen. Milans president, Adriano Galliani uttalte at noen spillere ville forsvinne, og at klubben ville hente inn 7-8 nye spillere.

Foran sesongen hentet Milan inn: Mathieu Flamini, Gianluca Zambrotta, Marco Borriello, Christian Abbiati, Luca Antonini,Ignazio Abate og Ronaldinho. Samtidig forsvant Yoann Gourcuff på utlån til Bordeaux.
Alberto Gilardino gikk til Fiorentina for rund 140 millioner kroner.

Det ble allikevel nok en skuffende sesong for Milan, da de røk ut i kvartfinalen av UEFA-cupen mot de senere vinnerne Werder Bremen, og havnet langt bak mesterne Inter i ligaen. Milan-legenden Paolo Maldini la også opp etter sesongen, mens trener Carlo Ancelotti fikk sparken.

I limbo[rediger | rediger kilde]

På grunn av et stort budsjettunderskuff ble Milan sommeren 2009 nødt til å selge den brasilianske superstjernen Kaká til Real Madrid for 64.5 millioner euro. Leonardo, som hadde hatt en administrativ rolle i klubben fram til da, ble ansatt som trener, og det ble ikke gjort noen større investeringer i en spillertropp som på dette tidspunktet var preget av høy snittalder.

Laget presterte lenge dårlig i Serie A, men kom i form utover på senvinteren, og lå på ett tidspunkt bare to poeng bak Inter, som til slutt vant ligaen det året, 12 poeng foran Milan. Milan slo Real Madrid borte i gruppespillet i Mesterligaen, men røk ut i første utslagsrunde etter to tap mot Manchester United. Resultatene var ikke gode nok for klubbeier Silvio Berlusconi, som var i en åpen mediakonflikt med trener Leonardo. Leonardo valgte til slutt å gå av som trener.

Italienske mestere igjen[rediger | rediger kilde]

Sommeren 2010 var bekymringen stor blant Milans fans, som så en klubb i forfall, samtidig som byrivalene Inter nettopp hadde blitt trippelmestere ved å vinne Serie A, Coppa Italia og Mesterligaen. Milan og Berlusconi svarte på disse bekymringene ved å gjøre en rekke forandringer i laget. Massimiliano Allegri, en dyktig ung trener som overraskende hadde fått sparken av Cagliari tidligere samme år for å ha snakket med andre klubber, ble etter litt om og men ansatt. Milan gjorde også flere investeringer på overgangsmarkedet, der de viktigste signeringene var Zlatan Ibrahimovic fra FC Barcelona, Robinho fra Manchester City og Kevin-Prince Boateng fra Portsmouth via Genoa CFC. Dette var viktige signeringer som ga fansen og resten av spillerne troen på at det dette året skulle være mulig å utfordre Inter om Serie A-kronen.

Etter en litt vanskelig start fikk Milan utpå høsten opp tempoet i Serie A, anført av en ustoppelig Zlatan Ibrahimovic. Ved halvspilt sesong ledet de ligaen, og valgte i tillegg å hente inn spillerne Mark van Bommel og Antonio Cassano for å forsterke troppen ytterligere. Milan gikk også greit videre fra gruppespillet i Mesterligaen, men røk ut i første utslagsrunde med 0-1 sammenlagt mot Tottenham Hotspurs i to kamper som var preget av skadekrisen Milan gjennomgikk på dette tidspunktet. Utover våren ledet Milan fremdeles serien, men sto i fare for å bli tatt igjen av et Inter som virkelig hadde fått opp dampen etter avsettelsen av trener Rafael Benitez og ansettelsen av Milans trener fra forrige sesong, Leonardo. Da lagene møttes til kamp 2. april 2011, lå Inter bare fem poeng bak Milan (ved halvspilt sesong lå de 16 poeng bak), og hadde bare tapt én kamp i ligaen siden jul, samtidig som Milan hadde avgitt fire poeng på sine siste to kamper, mot antatt svakere motstand.

Til tross for at mange mente Inter var favoritter i denne kampen, var det Milan som gikk ut og tok føringen i kampen gjennom en tidlig scoring av Alexandre Pato. Et stykke ut i andreomgang ble Inters Christian Chivu utvist etter å ha felt Pato, som hadde klar bane mot målet til Inter. Etter dette var det Milans kamp, og sluttresultatet ble 3-0, etter nok en scoring av Pato og et straffemål av Antonio Cassano.

Denne kampen skulle vise seg å bli avgjørende for Milans sesong, som vant fem kamper på rad etter dette, og kronet denne rekken med å spille 0-0 i en bortekamp mot Roma, noe som sikret dem klubbens 18. ligamesterskap, to runder før slutt. Dette var Milans første ligamesterskap siden 2003/04. Sommeren 2011 har klubbeier Berlusconi til tross for nok et budsjettunderskudd lovet store investeringer i laget, med mål om å bygge et Milan som igjen kan vinne Mesterligaen.

Krønike[rediger | rediger kilde]

Milans historie fremstilt kronologisk, fra starten i 1899 og foreløpig fram til 2007/2008.

Se også: AC Milans resultater sesong for sesong fra og med sesongen 1987/88.

AC Milan: Kronologisk rekkefølge av ulike plasseringer gjennom historien
  • 1899 – Milan Cricket and Football Club blir grunnlagt den 16. desember
  • 1899-1900 – Taper semifinalen i serien – Vinner av Medaglia del Re
  • 1900-01 – Italia Campione d'Italia(Seriemester) – Vinner av Medaglia del Re
  • 1901-02 – Taper finalen i serien mot Genoa – Vinner av Medaglia del Re
  • 1902-03 – Taper semifinalen i serien
  • 1903-04 – Taper semifinalen i serien – Vinner av Coppa della Federazione Ginnasitica Italiana
  • 1904-05 – Nr. 2 i Girone Eliminatorio Lombardo – Vinner av Palla Dapples
  • 1905-06 – Italia Campione d'Italia(Seriemester) – Vinner av Palla Dapples
  • 1906-07 – Italia Campione d'Italia(Seriemester) – Vinner av Palla Dapples
  • 1907-08 – Deltok ikke i serien – Vinner av Palla Dapples og Coppa Spensley
  • 1908-09 – Nr. 2 i Girone Eliminatorio Lombardo
  • 1909-10 – Nr. 6 i Campionato a Girone Unico
  • 1910-11 – Nr. 2 i Campionato Ligure-Lombardo-Piemontese
  • 1911-12 – Nr. 2 i Campionato Ligure-Lombardo-Piemontese – Vinner av Scarpa Radice
  • 1912-13 – Nr. 3 i Girone Finale del Campionato del Nord Italia
  • 1913-14 – Nr. 3 i Girone Eliminatorio Lombardo
  • 1914-15 – Nr. 4 i Girone Finale del Campionato del Nord Italia – Vinner av Scarpa Radice
  • 1915-16 – Vinner av Coppa Federale
  • 1917 – Vinner av Coppa Regionale Lombarda, troféet ble aldri gitt
  • 1918 – Vinner av Coppa Mauro, den lombardiske serien
  • 1919 – Andre sesong i Coppa Mauro – Når første verdenskrig sluttet, endret de navn til Milan Football Club
  • 1919-20 – Nr. 4 i Gruppo A del Girone Semifinale Interregionale
  • 1920-21 – Nr. 4 i Gruppo A del Girone Semifinale Interregionale
  • 1921-22 – Nr. 9 i Girone A di Prima Divisione Confederazione Calcistica Italiana – Vinner av Scarpa Radice
  • 1922-23 – Nr. 4 i Girone B di Prima Divisione
  • 1923-24 – Nr. 9 i Girone B di Prima Divisione
  • 1924-25 – Nr. 8 i Girone B di Prima Divisione
  • 1925-26 – Nr. 8 i Girone B di Prima Divisione
  • 1926-27 – Nr. 6 i Girone Finale di Divisione Nazionale – Deltar i Coppa Italia (slått ut i fjerde runde)
  • 1927-28 – Nr. 6 i Girone Finale di Divisione Nazionale
  • 1928-29 – Nr. 2 i Girone A di Divisione Nazionale – Vinner kampen mot Genoa i playoff for kvalifisering til den sentraleuropeiske cupen
  • 1929-30 – Nr. 11 i Serie A
  • 1930-31 – Nr. 12 i Serie A
  • 1931-32 – Nr. 4 i Serie A
  • 1932-33 – Nr. 11 i Serie A
  • 1933-34 – Nr. 9 i Serie A
  • 1934-35 – Nr. 10 i Serie A
  • 1935-36 – Nr. 8 i Serie A – Semifinalist i Coppa Italia – skifter navn til Milan Associazione Sportiva
  • 1936-37 – Nr. 4 i Serie A – Semifinalist i Coppa Italia
  • 1937-38 – Nr. 3 i Serie A – Semifinalist i Coppa Italia – Eliminert i åttedelsfinalen i den sentraleuropeiske cupen
  • 1938-39 – Nr. 9 i Serie A – Semifinalist i Coppa Italia – Skifter navn til Associazione Calcio Milano
 
  • 1939-40 – Nr. 8 i Serie A – Taper åttedelsfinalen i Coppa Italia
  • 1940-41 – Nr. 3 i Serie A – Taper åttedelsfinalen i Coppa Italia
  • 1941-42 – Nr. 9 i Serie A – Taper finalen i Coppa Italia mot Juventus
  • 1942-43 – Nr. 6 i Serie A – Taper kvartfinalen i Coppa Italia
  • 1944 – Nr. 5 i Campionato di Guerra Lombardo
  • 1945 – Nr. 6 i torneo Benefico Lombardo – Etter andre verdenskrig blir navnet endret til Associazione Calcio Milan
  • 1945-46 – Nr. 3 i Girone Finale di Divisione Nazionale
  • 1946-47 – Nr. 4 i Serie A
  • 1947-48 – Nr. 2 i Serie A
  • 1948-49 – Nr. 3 i Serie A
  • 1949-50 – Nr. 2 i Serie A
  • 1950-51 – Italia Campione d'Italia(Seriemester) – Vinner den latinske cupen
  • 1951-52 – Nr. 2 i Serie A
  • 1952-53 – Nr. 3 i Serie A – Taper finalen i den latinske cupen mot Stade de Reims
  • 1953-54 – Nr. 3 i Serie A
  • 1954-55 – Italia Campione d'Italia(Seriemester) – Tredje runde i den latinske cupen
  • 1955-56 – Nr. 2 i Serie A – Vinner av den latinske cupen- Semifinalist i Cupvinnercupen
  • 1956-57 – Italia Campione d'Italia(Seriemester) – tredje runde i den latinske cupen
  • 1957-58 – Nr. 9 i Serie A – Taper finalen i Cupvinnercupen mot Real Madrid – Deltar i Coppa Italia
  • 1958-59 – Italia Campione d'Italia(Seriemester) – Taper åttnedelsfinalen i Coppa Italia
  • 1959-60 – Nr. 3 i Serie A – Taper åttenedelfinalen i Cupvinnercupen og første runde i Coppa Italia
  • 1960-61 – Nr. 2 i Serie A – Taper åttnedelsfinalen i Coppa Italia
  • 1961-62 – Italia Campione d'Italia(Seriemester) – Taper andre runde i Coppa Italia og første runde i Messebycupen
  • 1962-63 – Campione d'Europa(Europamester) – Nr. 3 i Serie A – Slått ut av Coppa Italia – Taper finalen i Coppa dell'Amicizia mot Genoa
  • 1963-64 – Nr. 3 i Serie A – Slått ut i kvartfinalen i Coppa Italia og Cupvinnercupen – Taper den inerkontinentale cupen mot Santos etter ekstraomganger
  • 1964-65 – Nr. 2 i Serie A – Slått ut i første runde av Coppa Italia og i Messebycupen
  • 1965-66 – Nr. 7 i Serie A – Taper kvartfinalen i Coppa Italia og i åttedelsfinalen i Messebycupen, etter trekning
  • 1966-67 – Nr. 8 i Serie A – Vinner av Coppa Italia Coppa Italia – Eliminert i åttnedelsfinalen av Mitropa Cup
  • 1967-68 – Italia Campione d'Italia(Seriemester) – Vinner av Cupvinnercupen Cupvinnercupen – Taper finalen i Coppa Italia mot Torino (to runders finale)
  • 1968-69 – Campione d'Europa(Europamester) – Nr. 2 i Serie A – Taper kvartfinalen i Coppa Italia
  • 1969-70 –Campione del Mondo(Verdensmester) – Nr. 4 i Serie A – Slått ut av Coppa Italia og i åttedelsfinalen i Cupvinnercupen
  • 1970-71 – Nr. 2 i Serie A – Taper finalen i Coppa Italia mot Torino
  • 1971-72 – Nr. 2 i Serie A – Vinner av Coppa Italia Coppa Italia – Semifinalist i UEFA-cupen
  • 1972-73 – Nr. 2 i Serie A – Vinner av Cupvinnercupen Cupvinnerencupen og Coppa Italia Coppa Italia
  • 1973-74 – Nr. 7 i Serie A – Eliminert i semifinalen i Coppa Italia – Taper finalen i UEFA Super Cup mot Ajax og finalen i Cupvinnercupen mot Magdeburg
  • 1974-75 – Nr. 5 i Serie A – Taper finalen i Coppa Italia mot Fiorentina
  • 1975-76 – Nr. 3 i Serie A – Eliminert i semifinalen i Coppa Italia og i kvartfinalen av UEFA-cupen
  • 1976-77 – Nr. 10 i Serie A – Vinner av Coppa Italia Coppa Italia – Eliminert i åttnedelsfinalen av UEFA-cupen
 
  • 1977-78 – Nr. 4 i Serie A – Taper semifinalen i Coppa Italia og i sekstenedelsfinalen i Cupvinnercupen
  • 1978-79 – * Italia Campione d'Italia(Seriemester) – Eliminert i første runde av Coppa Italia og i åttedelsfinalen i UEFA-cupen
  • 1979-80 – Nr. 3 i Serie A, rykker ned til Serie B på grunn av Totonero-skandalen – Taper kvartfinalen i Coppa Italia og i sekstenedelsfinalen av Cupvinnercupen
  • 1980-81 – Nr. 1 i Serie B, Opprykk til Serie A – Utslått i første runde av Coppa Italia
  • 1981-82 – Nr. 14 i Serie A, rykker ned til Serie B – Vinner av Mitropa Cup – Utslått i første runde av Coppa Italia
  • 1982-83 – Nr. 1 i Serie B, promosso in Serie A – Taper kvartfinalen i Coppa Italia
  • 1983-84 – Nr. 6 i Serie A – Taper kvartfinalen i Coppa Italia
  • 1984-85 – Nr. 5 i Serie A – Taper finalen i Coppa Italia mot Sampdoria
  • 1985-86 – Nr. 7 i Serie A – Eliminert i åttedelsfinalen i Coppa Italia og i UEFA-cupen
  • 1986-87 – Nr. 5 i Serie A – Eliminert i åttedelsfinalen i Coppa Italia
  • 1987-88 – Italia Campione d'Italia(Seriemester) – Taper åttedelsfinalen i Coppa Italia og i sekstenedelsfinalen i UEFA-cupen
  • 1988-89 – Campione d'Europa(Europamester) – Nr. 3 i Serie A – Vinner av Supercoppa Italiana Supercoppa Italiana – Eliminert i andre runde av Coppa Italia
  • 1989-90Campione d'Europa(Europamester) ogCampione del Mondo(Verdensmester) – Nr. 2 i Serie A – Vinner av UEFA Super Cup – Taper finalen i Coppa Italia mot Juventus
  • 1990-91 – Nr. 2 i Serie A -Campione del Mondo(Verdenmester) – Vinner av UEFA Super Cup – Semifinalist i Coppa Italia – Taper kvartfinalen i Cupvinnercupen
  • 1991-92Italia Campione d'Italia(Seriemester) – Semifinalist i Coppa Italia
  • 1992-93Italia Campione d'Italia(Seriemester) – Vinner av Supercoppa Italiana Supercoppa Italiana – Semifinalist i Coppa Italia – Taper finalen i Mesterligaen mot Marseille
  • 1993-94Italia Campione d'Italia(Seriemester) og Campione d'Europa(Europamester) – Vinner av Supercoppa Italiana Supercoppa Italiana – Taper åttedelsfinalen i Coppa Italia – Taper finalen i UEFA Super Cup mot Parma – Taper finalen i Inerkontinental cupen mot San Paolo
  • 1994-95 – Nr. 4 i Serie A – Vinner av UEFA Super Cup – Vinner av Supercoppa Italiana Supercoppa Italiana – Taper åttedelsfinalen i Coppa Italia – Taper finalen i Intercontinental cupen mot Velez Sarsfield – Taper finalen i Mesterligaen Ajax
  • 1995-96Italia Campione d'Italia(Seriemester) – Taper kvartfinalen i Coppa Italia og i UEFA-cupen
  • 1996-97 – Nr. 11 i Serie A – Taper finalen i Supercoppa Italiana mot Fiorentina – Taper kvartfinalen i Coppa Italia og andre runde av Mesterligaen mot Rosenborg BK
  • 1997-98 – Nr. 10 i Serie A – Taper finalen i Coppa Italia mot Lazio
  • 1998-99Italia Campione d'Italia(Seriemester) – Eliminert i åttedelsfinalen av Coppa Italia – Hundreårsjubileum (Il CentoMilan)
  • 1999-2000 – Nr. 3 i Serie A – Taper finalen i Supercoppa Italiana Parma – Eliminert i kvartfinalen av Coppa Italia og utslagsrunden av Mesterligaen
  • 2000-01 – 6 i Serie A – Semifinalist i Coppa Italia – Eliminert i andre runde i Mesterligaen
  • 2001-02 – Nr. 4 i Serie A – Semifinalist i Coppa Italia og i UEFA-cupen
  • 2002-03Campione d'Europa(Europamester) – Nr. 3 i Serie A – Vinner av Coppa Italia Coppa Italia
  • 2003-04Italia Campione d'Italia(Seriemester) – Vinner av UEFA Super Cup – Taper finalen i Supercoppa Italiana mot Juventus – Semifinalist i Coppa Italia – Taper finalen i Intercontinental cupen mot Boca Juniors – Eliminert i kvartfinalen av Mesterligaen
  • 2004-05 – Nr. 2 i Serie A – Vinner av Supercoppa Italiana Supercoppa Italiana – Eliminert i kvartfinalen i Coppa Italia – Taper finalen di Mesterligaen mot Liverpool
  • 2005-06 – Nr. 3 i Serie A etter å ha blitt trukket 8 poeng etter Calciopoli – Eliminert i kvartfinalen av Coppa Italia – Semifinalist i Mesterligaen
  • 2006-07Campione d'Europa(Europamester) – Nr. 4 i Serie A – Semifinalist i Coppa Italia
  • 2007-08 – Nr. 5 i Serie A –Campione del Mondo(Verdensmester) – Vinner av UEFA Super Cup – Eliminert i åttedelsfinalen av Coppa Italia – Eliminert i åttedelsfinalen av Mesterligaen


Klubbfarger og drakter[rediger | rediger kilde]

Siden Milan ble stiftet har klubbfargene vært rødt og svart. Rødt fordi det er djevelens farge (ergo kallenavnet 'Diavolo'), og svart for å skremme motstanderne. Klubblogoen inneholder klubbfargene og flagget til byen Milano.

Hjemmedrakten har røde og svarte striper, mens bortedraktene alltid har vært helhvite. Dagens drakter blir laget av sportsutstyrprodusenten Puma, og klubbens trøyesponsor er flyselskapet Fly Emirates fra De forente arabiske emirater.

Draktprodusent[rediger | rediger kilde]

  • 1899-?: ?
  • ?-1979: Adidas
  • 1979-1980: Adidas – Linea Milan
  • 1980-1982: Linea Milan
  • 1982-1984: NR
  • 1984-1985: Rolly Go
  • 1985-1986: Gianni Rivera
  • 1986-1990: Kappa
  • 1990-1993: Adidas
  • 1993-1998: Lotto
  • 1998-2017: Adidas
  • 2017-: Puma (selskap)

Draktsponsor[rediger | rediger kilde]

Hjemmebanen[rediger | rediger kilde]

Lagets nåværende stadion heter San Siro, en bygning som tar opptil 85 000 tilskuere. Hjemmebanen deles med byrivalene Inter, og dens offisielle navn er Stadio Giuseppe Meazza, etter Inter-legenden Giuseppe Meazza. Generelt brukes navnet San Siro av Milan-fansen, mens Inter-supporterne foretrekker Giuseppe Meazza. San Siro er kjent for å ha en spesiell atmosfære, ettersom tribunene befinner seg svært nært banen. Allikevel har Milan annonsert at klubben har konkrete planer om å bygge en ny hjemmebane for laget, basert på Arena AufSchalke i Tyskland, ettersom San Siro er i ferd med å bli foreldet og klubben gjerne vil ha eierskap i sin egen hjemmebane. Giuseppe Meazza er eid av byen Milano, og dette vanskeliggjør modernisering av anlegget.

Derby della Madonnina[rediger | rediger kilde]

La Derby della Madonnina, bedre kjent som Milano-derbyet, er når AC Milan møter Inter til kamp. Derbyet er et av de mest kjente i verden, og er stort sett utsolgt.

Kampen blir kalt Derby della Madonnina til ære for en av hovedattraksjonene i Milano, statuen av jomfru Maria på toppen av katedralen, som ofte blir kalt Madonnina.

Meritter[rediger | rediger kilde]

Offisielle[rediger | rediger kilde]

Andre troféer[rediger | rediger kilde]

Uoffisielle[rediger | rediger kilde]

  • Den latinske cupen: (2)
    • 1951 – 1956
  • Medaglie del Re: (2)
    • 1900 – 1901
  • Mundialito Clubs: (1)
    • 1987
  • Trofeo Luigi Berlusconi: (9)
    • 1992 – 1993 – 1994 – 1996 – 1997 – 2002 – 2005 – 2006 – 2007
  • Trofeo TIM: 3
    • 2001 – 2006 – 2008

Spillerstall[rediger | rediger kilde]

Oppdatert 26. september 2023. [1]

Nr. Posisjon Spiller
2 Italias flagg F Davide Calabria
4 Algeries flagg MB Ismaël Bennacer
7 Frankrikes flagg MB Yacine Adli
8 Englands flagg MB Ruben Loftus-Cheek
9 Frankrikes flagg A Olivier Giroud
10 Portugals flagg A Rafael Leão
11 USAs flagg MB Christian Pulisic
14 Nederlands flagg MB Tijjani Reijnders
15 Serbias flagg A Luka Jović
16 Frankrikes flagg K Mike Maignan
17 Sveits’ flagg A Noah Okafor
18 Argentinas flagg MB Luka Romero
19 Frankrikes flagg F Theo Hernández
20 Frankrikes flagg F Pierre Kalulu
Nr. Posisjon Spiller
21 Nigerias flagg A Samuel Chukwueze
23 Englands flagg F Fikayo Tomori
24 Danmarks flagg F Simon Kjær
28 Tysklands flagg F Malick Thiaw
30 Italias flagg F Mattia Caldara
31 Argentinas flagg F Marco Pellegrino
32 Italias flagg MB Tommaso Pobega
33 Bosnia-Hercegovinas flagg MB Rade Krunić
42 Italias flagg F Alessandro Florenzi
57 Italias flagg K Marco Sportiello
69 Italias flagg K Lapo Nava
70 Elfenbenskystens flagg A Chaka Traorè
80 USAs flagg MB Yunus Musah
83 Italias flagg K Antonio Mirante

Utlånte spillere[rediger | rediger kilde]

Nr. Posisjon Spiller
5 Senegals flagg F Fodé Ballo-Touré (hos Fulham til 30. juni 2024)
22 Serbias flagg A Marko Lazetić (hos Fortuna Sittard til 30. juni 2024)
27 Belgias flagg A Divock Origi (hos Nottingham Forest til 30. juni 2024)
27 Italias flagg A Daniel Maldini (hos Empoli til 30. juni 2024)
29 Italias flagg A Lorenzo Colombo (hos Monza til 30. juni 2024)
30 Brasils flagg A Junior Messias (hos Genoa til 30. juni 2024)
Nr. Posisjon Spiller
46 Italias flagg F Matteo Gabbia (hos Villarreal til 30. juni 2024)
56 Belgias flagg MB Alexis Saelemaekers (hos Bologna til 30. juni 2024)
77 Colombias flagg K Devis Vásquez (hos Ascoli til 30. juni 2024)
90 Belgias flagg A Charles De Ketelaere (hos Atalanta til 30. juni 2024)
Sveriges flagg A Emil Roback (hos Norrköping til 31. desember 2023)
Italias flagg A Marco Nasti (hos Bari til 30. juni 2024)

Ungdomsavdelingen[rediger | rediger kilde]

Siden november 2006 har Milan hatt et aktivt talentprogram, dette for å bygge opp ungdomslagene, og for å finne nye talenter. Dette er også for å følge reglene til UEFA om at alle UEFA klubber må ha minst fire unge spillere som har vokst opp i klubbens ungdomssystem.

Primavera laget[rediger | rediger kilde]

Primavera(junior) laget spiller i Campionato Nazionale Primavera, serien for de italienske primavera lagene til Serie A og Serie B klubbene.
Konkurransen blir kalt for Trofeo Giacinto Facchetti, og er oppkalt etter Giacinto Facchetti. Den ble oppstartet i 1962.
Andre turneringer for primavera lagene i Italia:

Resten av lagene[rediger | rediger kilde]

  • Berretti

Trener:

  • Allievi Nazionali

Trener: Alberigo Evani

  • Allievi Regionali «B»

Trener: Fulvio Fiorin

  • Giovanissimi Nazionali

Trener: Stefano Eranio

  • Giovanissimi Regionali «B»

Trener: Giovanni Stroppa

  • Giovanissimi Regionali «C»

Trener: Roberto Bertuzzo

Lagene trener på Vismara sport senter, mens Primavera laget også trener på Milanello.

Toppscorere gjennom alle tider[rediger | rediger kilde]

Spiller Mål Sesonger
Gunnar Nordahl 221 8
Andrij Sjevtsjenko 173 7
Gianni Rivera 164 19
José Altafini 161 7
Aldo Boffi 136 9
Marco Van Basten 124 6
Giuseppe Santagostino 106 11
Pierino Prati 102 7
Filippo Inzaghi 100 7
Louis van Hege 98 7
Albertino Bigon 90 9
Nils Liedholm 89 12
Renzo Burini 88 6
Pietro Paolo Virdis 76 5
Marco Simone 75 9
Aldo Cevenini I 73 7
Pietro Sante Arcari 70 6
Daniele Massaro 70 9
Giovanni Moretti 68 8
Angelo Benedicto Sormani 65 5

(*) Fremdeles aktiv i Milan.

Kjente spillere[rediger | rediger kilde]


Verdensmestere
* Nåværende Milan-spiller
** Tidligere Milan-spiller, nå i annen klubb
*** Spillere som ble trenere

Italienske spillere[rediger | rediger kilde]

Utenlandske spillere[rediger | rediger kilde]

Europa[rediger | rediger kilde]

Nederland

Frankrike

Sverige

 

Danmark

England

Tyskland

Belgia

Kroatia

 

Norge

Portugal

Romania

Spania

Belarus

Tsjekkia

Georgia

Montenegro

 

Skottland

Sveits

Tyrkia

Ukraina

Sør-Amerika[rediger | rediger kilde]

Brasil

 

Argentina

 

Uruguay

Peru

Afrika[rediger | rediger kilde]

Liberia

 

Nigeria

Pensjonerte draktnummer[rediger | rediger kilde]

Trenere[rediger | rediger kilde]

Under er det en liste over alle trenerne i Milan, fra 1900 til i dag.

Navn Nasjonalitet År
Herbert Kilpin Englands flagg 1900–1908
Daniele Angeloni Italias flagg 1906–1907
Satt under teknisk kommisjon Italias flagg 1907–1910
Giovanni Camperio Italias flagg 1910–1911
Satt under teknisk kommisjon Italias flagg 1911–1914
Guido Moda Italias flagg 1915–1922
Ferdi Oppenheim Østerrikes flagg 1922–1924
Vittorio Pozzo Italias flagg 1924–1926
Guido Moda Italias flagg 1926
Herbert Burgess Englands flagg 1926–1928
Engelbert König Østerrikes flagg 1928–1931
József Bánás Ungarns flagg 1931–1933
József Viola Ungarns flagg 1933–1934
Adolfo Baloncieri Italias flagg 1934–1937
William Garbutt Englands flagg 1937
Hermann Felsner
József Bánás
Østerrikes flagg
Ungarns flagg
1937–1938
József Viola Ungarns flagg 1938–1940
Guido Ara
Antonio Busini
Italias flagg
Italias flagg
1940–1941
Mario Magnozzi Italias flagg 1941–1943
Giuseppe Santagostino Italias flagg 1943–1945
Adolfo Baloncieri Italias flagg 1945–1946
Giuseppe Bigogno Italias flagg 1946–1949
Lajos Czeizler Ungarns flagg 1949–1952
Gunnar Gren Sveriges flagg 1952
Mario Sperone Italias flagg 1952–1953
Béla Guttmann Ungarns flagg 1953–1954
Antonio Busini Italias flagg 1954
Hector Puricelli Uruguays flagg 1954–1956
Giuseppe Viani Italias flagg 1957–1960
Paolo Todeschini Italias flagg 1960–1961
Nereo Rocco Italias flagg 1961–1963
Luis Carniglia Argentinas flagg 1963–1964
Nils Liedholm Sveriges flagg 1963–1966
Giovanni Cattozzo Italias flagg 1966
Arturo Silvestri Italias flagg 1966–1967
Nereo Rocco Italias flagg 1966–1972
Cesare Maldini Italias flagg 1973–1974
Navn Nasjonalitet År
Giovanni Trapattoni Italias flagg 1974
Gustavo Giagnoni Italias flagg 1974–1975
Nereo Rocco Italias flagg 1975
Paolo Barison Italias flagg 1975-1976
Giovanni Trapattoni Italias flagg 1976
Giuseppe Marchioro Italias flagg 1976–1977
Nereo Rocco Italias flagg 1977
Nils Liedholm Sveriges flagg 1977–1979
Massimo Giacomini Italias flagg 1979–1981
Italo Galbiati Italias flagg 1981
Luigi Radice Italias flagg 1981–1982
Italo Galbiati Italias flagg 1982
Francesco Zagatti Italias flagg 1982
Ilario Castagner Italias flagg 1982–1984
Italo Galbiati Italias flagg 1984
Nils Liedholm Sveriges flagg 1984–1987
Fabio Capello Italias flagg 1987
Arrigo Sacchi Italias flagg 1987–1991
Fabio Capello Italias flagg 1991–1996
Oscar Tabárez Uruguays flagg 1996
Giorgio Morini Italias flagg 1996–1997
Arrigo Sacchi Italias flagg 1997
Fabio Capello Italias flagg 1997–1998
Alberto Zaccheroni Italias flagg 1998–2001
Cesare Maldini
Mauro Tassotti
Italias flagg 2001
Fatih Terim Tyrkias flagg 2001
Carlo Ancelotti Italias flagg 2001–2009
Leonardo Brasils flagg 2009–2010
Massimiliano Allegri Italias flagg 2010–2014
Clarence Seedorf Nederlands flagg 2014
Filippo Inzaghi Italias flagg 2014–2015
Siniša Mihajlović Serbias flagg 2015-2016
Vincenzo Montella Italias flagg 2016-2017
Gennaro Gattuso Italias flagg 2017-2019
Stefano Pioli Italias flagg 2019-

Presidenter[rediger | rediger kilde]

Milan har hatt mange presidenter gjennom klubbens historie; noen har vært eiere mens andre bare presidenter. Under er en liste over dem, fra begynnelsen til i dag.

Navn År
Alfred Edwards 1899–1909
Giannino Camperio 1909
Piero Pirelli 1909–1928
Luigi Ravasco 1928–1930
Mario Bernazzoli 1930–1933
Luigi Ravasco 1933–1935
Pietro Annoni 1935
Pietro Annoni
G. Lorenzini
Rino Valdameri
1935–1936
Emilio Colombo 1936–1939
Achille Invernizzi 1939–1940
Navn År
Umberto Trabattoni 1940–1944
Antonio Busini 1944–1945
Umberto Trabattoni 1945–1954
Andrea Rizzoli 1954–1963
Felice Riva 1963–1965
Federico Sordillo 1965–1966
Franco Carraro 1967–1971
Federico Sordillo 1971–1972
Albino Buticchi 1972–1975
Bruno Pardi 1975–1976
Vittorio Duina 1976–1977
Navn År
Felice Colombo 1977–1980
Gaetano Morazzoni 1980–1982
Giuseppe Farina 1982–1986
Rosario Lo Verde 1986
Silvio Berlusconi 1986–2004
Satt under kommisjon 2004–2006
Silvio Berlusconi 2006–2008
Adriano Galliani[2] 2008-Nåværende

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ First Team 2023/24
  2. ^ «BERLUSCONI GIR SEG». nrksport.no. 23. april 2008. Besøkt 23. april 2008. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]