William P. Rogers

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
William P. Rogers
William P. Rogers
Født 23. juni 1913
Norfolk i New York
Død 2. januar 2001 (87 år)
Bethesda i Washington, DC
Yrke Jurist og politiker
Parti Det republikanske parti
63. justisminister i USA
23. oktober 1957 til 20. januar 1961
Forgjenger Herbert Brownell
Etterfølger Robert F. Kennedy
55. utenriksminister i USA
22. januar 1969 til 3. september 1973
Forgjenger Dean Rusk
Etterfølger Henry Kissinger

William Pierce Rogers (født 23. juni 1913 i Norfolk i New York, død 2. januar 2001 i Bethesda i Washington, DC) er en tidligere amerikansk jurist og republikansk politiker, kjent som landets 63. justisminister under Dwight D. Eisenhower og som landets 55. utenriksminister under Richard Nixon.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Rogers ble uteksaminert ved Colgate University i 1934 og siden ved Cornell Law School i 1937. Etter dette ble han ansatt som assisterende district attorney av Thomas E. Dewey i 1938, som sammen med om lag 50 andre ansatte tok opp kampen mot organisert kriminalitet i New York. Han tjenestegjorde deretter i andre verdenskrig i United States Navy på hangarskipet USS Intrepid, hvor han blant annet overlevde to kamikazeangrep og deltok i slaget om Okinawa. Etter krigen dro han tilbake til stillingen han hadde i New York.

I april 1947 ble Rogers valgt inn til en Senatsoppnevnt spesialkomité for å undersøke det nasjonale forsvarsprogrammet, og her kom han i kontakt med den unge representanten Richard Nixon fra California. Gjennom sitt arbeide i komiteen kom Rogers med en anbefaling til Nixon om å etterforske Alger Hiss, noe som siden gav Nixon stor nasjonal oppmerksomhet og som til slutt endte med at Hiss ble dømt for mened. I mars 1950 forlot han komiteen og ble partner i advokatbyrået Dwight, Royall, Harris, Koegel & Caskey, som senere skiftet navn til Rogers & Wells og som etter en fusjon i 1999 er en del av Clifford Chance, et av verdens ledende advokatbyråer. Noen måneder før Rogers avgikk med døden arbeidet han for øvrig ved Clifford Chance i Washington, DC.

Rikspolitiker[rediger | rediger kilde]

Som delegat ved Republikanernes landsmøte i 1952 hjalp Rogers til med å sikre delegater for Dwight D. Eisenhowers presidentkandidatur, og like etter ble han en nær rådgiver for visepresidentkandidat Richard Nixon, som han hjalp med å løse den vanskelige valgkampen gjennom å bidra med den såkalte «Checkers-talen». Som følge av sin innsats ble han av Eisenhower utnevnt til visejustisminister i 1953 under Herbert Brownell. Rogers avløste deretter Brownell som justisminister i slutten av oktober 1957. Som justisminister ble han en talsmann for en konstitusjonell endring for å avklare en eventuell maktoverføring ved fravær av presidentembetet, som var et spørsmål som hadde dukket opp i farvannet av Eisenhowers hjerteproblemer.

Etter at Rogers periode som justisminister gikk ut i januar 1961 dro han tilbake til advokatkontoret, hvor han i 1964 forsvarte New York Times i rettssaken New York Times vs Sullivan. Året etter ble han av Lyndon B. Johnson valgt som amerikansk delegat i FN, hvor han senere i 1967 også ble medlem av komiteen for Sørøst-Asia. I januar 1969 ble Rogers utnevnt til utenriksminister under Richard Nixon-administrasjonen, hvor han tjenestegjorde frem til han gikk av i slutten av september 1973. Som utenriksminister skapte han den såkalte Rogers-planen (Rogers Plan) i et forsøk på å skape fred i Midtøsten ved å argumentere for en israelsk tilbaketrekning til grensene før 1967, i bytte mot en arabisk anerkjennelse av Israels rett til å eksistere. Denne planen ble i all hemmelighet underbygget av den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Henry Kissinger, som selv utførte politiske samtaler med velsignelse av Nixon.

I den samme perioden som han gikk av som utenriksminister var Nixon-administrasjonen allerede under etterforskning på grunn av Watergate-skandalen. Rogers nektet å samarbeide med resten administrasjonen og ga sin avskjedssøknad gjennom et memorandum til presidenten via stabssjef H.R. Haldeman. Rogers ble likevel i midten av oktober tildelt Presidentens frihetsmedalje av Nixon. Etter dette dro Rogers tilbake til sin advokatpraksis, før han igjen returnerte til regjeringsarbeid i 1986 gjennom at han av Ronald Reagan ble utnevnt til en undersøkelseskommisjon etter Challenger-ulykken, som siden ble kalt Rogers-kommisjonen. William P. Rogers døde av hjerteproblemer den 2. januar 2001 i Bethesda i Washington, DC og ble siden gravlagt ved Æresgravlunden i Arlington. Ved sin død var for øvrig Rogers den siste gjenlevende av Eisenhower-administrasjonen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]