Sorte september i Jordan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sort september i Jordan
Konflikt: Midtøstenkonflikten
Dato 19701971
Sted Jordan
Resultat
Seier til den jordanske kongen.
PLO ble drevet ut av Jordan til Libanon.
Parter
Jordan Jordan Palestina PLO
Flag of Iraq (1963-1991); Flag of Syria (1963-1972).svg Syria
Kommandanter
Jordan Kong Hussein
Pakistan Muhammad Zia ul-Haq
Palestina Yasir Arafat
Syria Hafez al-Assad
Tap
? 3400 - 20 000 (palestinere)

Sorte september er den arabisk benevnelsen på de stridigheter som fant sted mellom palestinere og jordanske myndigheter i september 1970 i Jordan. Stridighetene, som har blitt definert som en borgerkrig, startet den 17. september og sluttet den 27. september da partene undertegnet en fredsavtale. Etter fredsavtalen oppstod det imidlertid flere voldelige konfrontasjoner mellom partene. Disse vedvarte helt til sommeren 1971 da PLO ble drevet ut av Jordan. Syria ble også involvert i konflikten.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter den arabisk-israelske krig i 1948 og seksdagerskrigen i 1967 kom den en rekke palestinske flyktinger til Jordan. På slutten av 1960-tallet utgjorde disse en stor del av befolkningen i landet (ca. 2 millioner)[1], og utover 1960-årene la den palestinske befolkningen økende press på jordanske myndigheter for å støtte frigjøringskampen mot Israel. Den palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO) ble dannet i 1964 og benyttet jordansk territorium i sine geriljaangrep mot Israel. Særlig etter 1967 styrket de palestinske gruppene sin militære og politiske stilling i Jordan. Slaget om Karameh ble en av de viktigste hendelsene som skulle lede til PLOs popularitet og fall i Jordan. De ble etter dette som en stat i staten, og nøt stor oppslutning i de palestinske flyktningleirene. Fra høsten 1968 førte en tiltakende spenning til væpnede sammenstøt, og i 1970–71 til full krig, mellom palestinske frigjøringsstyrker og den jordanske regjeringshær.

Utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Den jordanske kongen har spilt en sentral rolle i den politiske prosessen i Midtøsten, og har måttet balansere mellom støtte til den palestinske frigjøringskampen og det nære forholdet til USA. Jordan er en frontlinjestat både i Palestina-konflikten og til Irak og ligger politisk, økonomisk og militært sett utsatt til i begge henseender. Til kong Husseins eksterne balansegang hørte også mangeårige hemmelige kontakter med Israel.

Handlingsløp[rediger | rediger kilde]

September 1970 var en måned da hasjimittkongen Kong Hussein av Jordan kjempet for å stoppe palestinske organisasjoners forsøk på å velte ham av tronen. For å støtte PLO, angrep Syria det nordlige Jordan. Stilt i en presset situasjon, bad kongen USA og Storbritannia om å intervenere, men dette ble aldri nødvendig da den jordanske hæren snart lyktes i å bekjempe de syriske inntrengerne. Syria, som i tillegg var stilt ovenfor trusselen om en israelsk intervensjon, trakk seg dermed ut. Den medfølgende voldsbruken resulterte i drap på mellom 7 000 og 8 000 mennesker fra begge sider.[2] Den 27. september 1970, etter 10 dagers intense stridigheter og diplomatisk press, inngikk PLOs leder Yasir Arafat og kong Hussein en avtale som gjorde slutt på krigen. Den tillot palestinsk gerilja å holde til på landsbygda, ikke i byene. Fortsatt kom det til sporadiske kamper, og geriljaen ble drevet nordover. I april 1971 anså kongen sin stilling sterk nok til å kreve at PLO trakk seg helt ut av Amman, og rettet angrep mot flere palestinske baser. Som følge av denne offensiven ble den palestinske geriljaen i realiteten tvunget ut av Jordan, og PLO måtte reetablere sitt hovedkvarter i Beirut. Krigen kostet Jordan støtte fra flere arabiske stater, og statsminister Wasfi al-Tal ble 1971 myrdet av den palestinske gruppen Svart September.

Antall drepte[rediger | rediger kilde]

Det hersker usikkerhet om hvor mange som ble drept i konflikten. Det har av jordanske myndigheter blitt anslått at ca. 3400 palestinere ble drept, mens palestinske kilder hevder at tapstallene var så høye som 10 000, de fleste sivile. Arafat har hevdet at tapstallene var så høye som 20 000.[3]

Konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Palestinerne: Etter utkastelsen etablerte PLO seg i Libanon, hvor bevegelsen etterhvert ble involvert i den libanesiske borgerkrigen. I løpet av oppholdet ble Yassir Arafat tvunget ut av landet to ganger; Først i 1982 av Israel, og deretter av syriske styrker etter et forsøk på å gjenetablere seg ett år senere.

Fordrivelsen bidro til opprettelsen av den militante organisasjonen Svart September,[4] som høsten 1971 myrdet den jordanske statsminister Wasfi al-Tal. I 1972 utførte gruppen den mye omtalte München-massakren.

Libanon: PLO og dens medlemmer ble tvunget til å flytte sitt hovedkontor til Beirut. Det har blitt antatt at gruppens økende tilstedeværelse og aktivitet i Libanon bidro til å skape uro i landet. Den bidro blant annet til at Den libanesiske nasjonalbevegelsen fikk økt oppslutning. Dette partiets økende oppslutning regnes som en av årsakene til utbruddet av den libanesiske borgerkrigen i 1975.

Jordan: Kong Hussein styrket sin posisjon som leder i Jordan, men svekket sin posisjon i den arabiske verden. Egypt brøt de diplomatiske forbindelser med landet. Egypts president, Nasser, kalte de jordanske styrkenes beskytning av palestinske flyktningleire for en massakre.[5] Forholdet mellom kong Hussein og den palestinske frigjøringsbevegelsen forble anstrengt helt til slutten av 1980-tallet. Til Jordans fordel ble landet likevel trukket ut av den aktive konflikten med Israel, som hadde intensifisert seg siden PLO begynte å bruke Jordan som base for sine angrep. Til slutt signerte de to landene en fredsavtale i 1994.

Syria: Den mislykkede syriske intervensjonen, som var over på 4 dager, førte til en intern konflikt i Baath-partiet mellom Hafez al-Assad og Salah Jadid som f. Rivaliseringen førte til at Jadid ble fengslet høsten 1970, og at Assad tok makta i landet og styrte til sin død i 2000. Jadid satt fengslet til sin død i 1993.

Israel: For Israels vedkomme ble konflikten med PLO flyttet til en annen front. Senere skulle dette føre til at Israel i 1978 igangsatte Operasjon Litani og i 1982 invaderte og okkuperte hele den sørlige halvdelen av Libanon.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ BBC - BBC on this day (17.9.1970)
  2. ^ Massad, Joseph Andoni (2001). Colonial Effects: The Making of National Identity in Jordan. New York: Columbia University Press. s. 342. ISBN 023112323X. 
  3. ^ Bailey, s.59, The Making of a War, John Bulloch, s.67
  4. ^ Caplex
  5. ^ BBC – BBC on this day (27.9.1970)