Slaget om Karameh

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget om Karameh
Karama Battle 4.jpg
Resultat
Israelsk militær seier og påfølgende tilbaketrekning
Politisk seier for Fatah og Yassir Arafat
Store ødeleggelser i Karmesh
Parter
Israel Israel Jordan Jordan
Palestina PLO (Mest Fatah)
Tap
28 døde[1]
69 skadet
4 stridsvogner
1 fly
Jordan:
69 døde
108-250 skadet
4 tatt til fange
30 stridsvogner
2 fly
PLO:
100-200 døde
~100 skadet
120-150 tatt til fange
Kart som viser de jordanske posisjonene (grønt) og de israelske fremrykkningene (blått)
Kong Hussein med sine styrker besøker stedet like etter slaget
Jordanske soldater på et forlatt israelsk halvbeltekjøretøy
En del av byen like etter slaget i 1968
Arafat var en sentral person i Slaget om Karameh

Slaget om Karameh var en omfattende militær straffeekspedisjon som Israel iverksatte overfor PLO og Fatah den 21. mars 1968. Krigshandlingene foregikk i den jordanske byen Karameh og stod mellom Israels forsvar (IDF) og en sammenslått styrke bestående av milits fra Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) og den jordanske hæren. Israel begrunnet militæraksjonen med at de hadde blitt rammet av en rekke aksjoner fra palestinsk gerilja med base i Jordan. Arafat og hans Fatah hadde på den tiden sitt hovedkvarter i Karameh.[2] Israel møtte uventet hard motstand, men seiret rent militært[3] etter at voldsomme gatekamper var utkjempet. Arafat og hans Fatah-gerilja seiret politisk.

Byen fikk svært omfattende skader og ble etterpå beskrevet som en «ruinby».[4]

Slaget bidro til at Yasser Arafat og hans Fatah-gerilja fikk sitt store gjennombrudd.[5] Gruppen fikk en enorm tilstrømning av nye medlemmer. Slaget bidro også til å sette kravet som en Palestinsk stat på det politiske kartet.[2] Hendelsen skulle også bidra til å destabilisere Jordan. Noe som etterhvert skulle lede til Sorte september i Jordan.

Israel ble fordømt av FNs Sikkerhetsråd på grunn av de voldsomme ødeleggelsene de forvoldte i byen.[6]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Angrepene var en hevnaksjon for en rekke aksjoner som PLO hadde rettet mot Israel i løpet av året, hovedsakelig utført av fraksjonen Fatah. Den utløsende årsaken var da en israelsk skolebuss kjørte på en mine i det sørlige Israel den 18 mars. Minen var utplassert av palestinsk gerilja. En lege og en lærer ble drept, mens flere tenåringer ble skadet.[7]

Utvikling[rediger | rediger kilde]

Den israelske operasjonen ble iverksatt den 21. mars med 15 000 soldater.[8] Israel antok at den jordanske hæren ville ligge lavt, men jordanerne valgte heller å slutte seg til palestinerne.

Ifølge Said Aburish ble Arafat informert av de jordanske myndighetene og flere Fatah-kommandoer, om at Israel forberedte store, militære angrep på landsbyen. Dette førte til at fedayeengrupper som George Habashs nydannede gruppe Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP) og Nayef Hawatmehs utbryterorganisasjon Demokratisk front for frigjøring av Palestina (DFLP) trakk sine styrker ut. Arafat ble rådet til å flytte ut sine styrker og hovedkvarterer til en nærliggende ås av en jordansk divisjonskommandør og Fatah-tilhenger. Arafat nektet[9] og uttalte: «Vi vil overbevise verden om at det finnes de i den arabiske verden som ikke vil trekke seg tilbake eller rømme».[10] Aburish skriver at Fatah ble værende på Arafats kommando og at den jordanske hæren godtok å støtte dem dersom det kom til strid.[9]

Israelerne støtte raskt på problemer under operasjonen, blant annet ble deres fallskjermsoldater utsatt for intens ildgivning av geværmenn som lå skjult i huler like utenfor byen. Dette skjedde samtidig som israelske bakkestyrker ble utsatt for ildgivning av jordanske enheter i nærheten.[7]

De palestinske krigernes motstand tvang israelerne til å benytte kraftigere midler.[7] Etter intense kamper med tungt skyts, pansrede kjøretøy og jagerfly ødela israelerne byen, men de hadde samtidig lidd forholdsvis store tap.[7][9] Fatah holdt stillingen, noe som overrasket israelerne. Da de israelske styrkene intensiverte sine angrep, valgte den jordanske hæren å involvere seg, og israelerne måtte ty til retrett for å unngå full krig.[11] Ved slutten av slaget hadde nesten 150 av Fatahs krigere, i tillegg til 20 jordanske og 28 israelske soldater, blitt drept. På tross av arabernes høye dødstall regnet Fatah seg som slagets seierherre, sett ut fra den israelske hærens raske tilbaketrekning.[9] Arafat deltok selv på slagmarken, men detaljene knyttet til hans bidrag er uklare. Hans allierte – samt den israelske etterretningstjenesten – hevder at han manet sine menn til kamp og til å holde sine posisjoner gjennom hele slaget.[12]

Israelerne trakk seg tilbake mot slutten av dagen. Da hadde 28 israelske soldater blitt drept. Til sammenligning døde 40-84 jordanske soldater, og mellom 100 og 200 PLO-soldater. Israelerne tok hundrevis av mennesker til fange.[9]

Utfall og virkninger[rediger | rediger kilde]

Militært sett endte slaget med israelsk seier,[13][14] dog med forholdsvis store tap. PLO brukte en strategi israelerne ikke hadde regnet med, ettersom de tidligere hadde kjempet mot Israel med geriljataktikker. Israelerne hadde ikke forutsett av PLO ville prøve å kjempe mot dem konvensjonelt, eller at de jordanske styrkene ville delta i kampene.

For palestinerne ble dette ansett som historisk seier,[2][7] og Yasser Arafat og hans Fatah-gerilja fikk sitt store gjennombrudd.[5] I tusentall strømmet folk til Fatah - og Kong Hussein av Jordan følte seg forpliktet til å si: «Vi er alle fedayin!».[2] Slaget fikk detaljert nyhetsdekning i Time Magazine, og Arafats ansikt kom på forsiden av utgaven fra 13. desember 1968, noe som for første gang eksponerte ham for et større publikum.[15] Den Arabiske Liga hadde opprettet PLO som motvekt mot Fatah. Men i et kløktig politisk spill overtok Fatah og Yassir Arafat makta i PLO i 1969. De arabiske landene kunne ikke la være å støtte PLO med penger og våpen.[2]

Slaget medførte at PLO styrket sin stilling i Jordan og opprettet «en stat i staten», som den hasjemittiske kong Hussein ikke kunne leve med. PLO trodde de endelig hadde en hjemmebase å angripe Israel fra. Men PLOs voksende infrastruktur, de militære basene, de store palestinske flyktningleirene, de palestinske institusjonene av alle slag og ikke minst angrepene mot Israel utgjorde snart en trussel for Jordans sikkerhet.[2] Det endte i full krig i 1970. Under krigen som ble kalt Sorte september i Jordan ble PLO omsider drevet ut av landet.

Byen ble påført store skader og forble folketom en stund etter krigføringen.

Internasjonale reaksjoner[rediger | rediger kilde]

Israel ble fordømt av FNs Sikkerhetsråd[6] og møtte også mye fordømmelse fra internasjonalt hold. Reaksjonene kom på grunn av den voldsomme ildkraften som de israelske militære benyttet og at dette ikke stod i forhold til de aksjoner som hadde vært rettet mot dem i forkant. Den jordanske FN-ambassadøren hevdet at angrepet var langt kraftigere enn vanlige gjengjeldelsesaksjoner og at det virket nøye planlagt.[16] Disse anklagene fikk støtte i Sikkerhetsrådets resolusjon.[6] USA stilte seg også bak fordømmelsen.[17]

Byen etter angrepet[rediger | rediger kilde]

Karameh var offisielt ansett som avfolket like etter militæraksjonen. Alle sivile beboere, de fleste palestinske flyktinger, ble evakuert da stridighetene begynte.[18]

Byen hadde rundt 40 000 beboere før angrepet.[4]

Annet[rediger | rediger kilde]

Israel planla opprinnelig to samtidige angrep på PLO-leirer i Karameh og den nærliggende landsbyen Safi — under de respektive kodenavnene Operasjon Inferno (מבצע תופת) og Operasjon Asuta (מבצע אסותא) — men endte i full krig.[19]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Herzog, The Arab-Israeli Wars, Random House New York, 1982 @ page 205
  2. ^ a b c d e f Dagbladet - Alltid strid Ofte krig Stadig krise (5.11.2004)
  3. ^ Zeev Maoz, Defending the Holy Land, A Critical Analysis of Israel’s Security and Foreign Policy, University of Michigan Press, 2006 @pside 246
  4. ^ a b VG - Al Assifa (21.10.1969, s.14)
  5. ^ a b Dagsavisen - En vanskelig sannhet (2. august 2009)
  6. ^ a b c UN resolution 248
  7. ^ a b c d e Telegraph - 1968: Karameh and the Palestinian revolt (1.5.2002) (engelsk)
  8. ^ VG - Krig ved Jordan (23.03.1968, s.2)
  9. ^ a b c d e Said Aburish (1998). From Defender to Dictator, s. 69–98. Bloomsbury Publishing, New York. ISBN 1-58234-049-8.
  10. ^ Yezid Sayigh (1997). Armed Struggle and the Search for State, the Palestinian National Movement, 1949–1993. Oxford University Press. ISBN 0198296436.
  11. ^ John Bulloch (1983). Final Conflict: The War in Lebanon, s. 165. Century Publishing, London. ISBN 0712601716.
  12. ^ Neil Livingstone og David Halevy (1990). Inside the PLO, s. 80. Reader's Digest Association. ISBN 978-0-7090-4548-9.
  13. ^ Zeev Maoz, Defending the Holy Land, A Critical Analysis of Israel’s Security and Foreign Policy, University of Michigan Press, 2006
  14. ^ # Herzog, The Arab-Israeli Wars, Random House New York, 1982 @ page 205 Morris (1999), p. 368
  15. ^ The Guerrilla Threat In the Middle East. Time (13. desember 1968). Besøkt 24. august 2007.
  16. ^ VG - Israel mistet 15 av 15000 (22.03.1968, s.10)
  17. ^ Time - Middle East: Foray into Jordan (29.3.1968)
  18. ^ VG - Møte med palestinsk geriljasoldat (08.11.1968, s.11)
  19. ^ Ben-Tzedef, Eviatar. «Inferno at Karameh», nfc, 2008-03-24. Besøkt 2008-09-03 }