Sankthans
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
- Denne artikkelen handler om midtsommerfesten sankthans. For den kristne helgenen Sankt Hans, se Johannes Døperen
Sankthans, Sankt Hans eller Jonsok er en kirkelig høytid til minne om døperen Johannes' fødsel. Dagen feires den 24. juni og er oppkalt etter døperen Johannes' danske helgennavn St. Hans. Dagen kan i Norge også kalles jónsvaka, som er norrønt og betyr «våkenatt for Jon». Sankthansaften feires 23. juni, kvelden før høytidsdagen, på samme måte som for eksempel jul-, påske- og pinseaften.
Sankthansfeiringa er knyttet til gamle, før-kristne midtsommertradisjoner som har blitt markert på ulikt vis over hele Nord-Europa, oftere som en folkelig fest enn en kristen høytid. I Norge feires særlig sankthansaften som en sommerfest 23. juni, mange steder med store sankthansbål hvis været tillater det.
Innhold |
[rediger] Feiring og historikk
Den folkelige midtsommerfeiringa er eldre enn den kirkelige høytida, og feiringa har tradisjonelt involvert spill, dans og drukkenskap, som myndighetene iherdig motarbeidet på 1500-tallet. Den ikke-kristne tradisjonen med å feire sommersolverv er særlig utbredt og sterk i Sverige, Finland, Estland og Latvia, men liknende tradisjoner finnes over hele Nord-Europa, i Storbritannia og Irland.
[rediger] Feiring i Norden
I Norge, Danmark og Finland er særlig tradisjonen med sankthansbål på sankthansaften bevart. Mange steder i Danmark er det også vanlig å brenne papirhekser på sankthansbålet, en tradisjon som skal ha kommet med tyske håndverkere på 1860-tallet som et symbol på hekser og onde ånder som skal holdes vekk. Også flere steder i Norge er det heksefigurer på sankthansbålet.
I norrøn tradisjonen ble ikke Sankthans feiret som midtsommer. Midtsommersdagen var da synonym med midtsommerblotet, som i dag skriver seg til datoen 14. juli.
I Sverige er feiringen av midsommar særlig omfattende. Midsommardagen er der offisiell flaggdag, og midsommarafton har siden 1953 alltid blitt lagt til den fredagen som inntreffer i perioden 19. til 25. juni. Helgen markeres gjerne som en familiefest i det grønne med spesiell midsommarmat og drikking, men også folkedans og bunader. Typisk er dansen rundt midsommarstången eller majstången, det vil si en høy, løv- og blomsterpyntet stolpe, formet som en pil og utstyrt med to ringer, oppreist på en slette. Majstång eller majad stång betyr «løvdekket stang» og kom opprinnelig som et fruktbarhets- og fallossymbol fra Tyskland i middelalderen. En variant av majstången som står oppreist hele året og blir pyntet med spesielle dekorasjoner, har lange tradisjoner på Åland.Også i Finland er midsommer lagt til denne fredagen, og dagen er en av årets viktigste høytider. De fleste går (selvsagt) i sauna, og finlandssvensk tradisjon er veldig lik den svenske.
[rediger] Feiring i Norge
Også i Norge er det utviklet lokale skikker i tilknytning til feiringa.
Det rundt 30 meter høye Slinningsbålet på Slinningsodden utenfor Ålesund er et kjent landemerke og samler hundrevis av skuelystne både til lands og til vanns hver sankhansaften. Sankthans 2007 kom det da 26 meter høye bålet til å brenne sterkt fra bunnen av, med det resultat at det veltet. En person ble behandlet for middels brannskader, ifølge melding i bl. a. Bergens Tidende[1].. Slinningsbålet 2008 ble 31 meter høyt.
I Laksevåg i Bergen, har man fra gammelt samlet dotønner og utbrukte sildetønner som ble stablet og spikret sammen til et høyt tårn som ble brent ned i løpet av santhansnatten. Bålet har vært opp mot 30 m høyt. Tønnebålet eksisterer fortsatt og blir bygget av Laksevågs Bueskyttere, men har opplevd problemer med å få råstoff nok til stabling i gamle høyder. Det er også blitt restriksjoner på hvor høyt bål en kan bygge for at det ikke skal antenne annen bebyggelse i tilfelle vind.
Flekkefjord har en skikk som startet en gang på 1800-tallet, med at lærlinger og ungdom dro på land en utrangert robåt, fylte den med brennbart materiale, som de dro brennende gjennom byen. Etter et par tilløp til brann, ble det til at båten ble ankret opp midt i fjorden og satt fyr på. Til «Spira» har det vært brukt alt fra store fiskeskøyter til dagens flåte av tomme tønner. I etterkrigstiden reiste man ut i alle båter som kunne flyte, for å ta en runde rundt bålet. De som hadde plass til det, tok gjerne med seg folk som sto på land. Båttrafikken er nå dabbet noe av, men spira tennes fortsatt.
Andre steder gikk man høyt til fjells.
Også i Oslofjordområdet og på Sørlandet har det tradisjonelt vært omfattende feiring av sommernatta med bål ved sjøen, båtlliv og festing. I kystområdene i Vestfold var det derfor fram til 1990-tallet vanlig å holde stengt i butikker og ha fri fra arbeidet dagen etter, det vil si på sankthansdagen.
Mange steder er det blitt lokale forbud mot sankthansbål på grunn av brannfare og forurensning - spesielt i tettbygde områder, og dersom været har vært nedbørfattig den siste tiden før kvelden. Grilling og små kaffebål kan en likevel finne de fleste steder når været er rimelig bra.
