Kveite

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kveite
Kveite
Vitenskapelig(e)
navn
:
Hippoglossus hippoglossus
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: atlantisk kveite,
hellefisk,
helleflyndre,
storkveite,
kvitkveite,
kveitebarn m.m.
Hører til: kveiter,
flyndrefamilien,
flyndrefisker
IUCNs rødliste: [1]
ver 2.3
Utryddet Utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet Livskraftig Avhengig av lokale tiltakStatus iucn2.3 EN-no.svg

EN — Sterkt truet

Nasjonal rødliste (Norge): [2]
Regionalt utryddet Regionalt utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 reg-LC-no.svg

LC — Livskraftig

Habitat: bentiske saltvannssystemer
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for kveite

Kveite[3] eller atlantisk kveite[4] (Hippoglossus hippoglossus) tilhører gruppa kveiter og er en flat beinfisk i flyndrefamilien. Arten står oppført som truetIUCNs rødliste fra 1996, men i Norge ble den etter 2006 nedgradert fra nær truet til livskraftignasjonal rødliste for 2010, fordi den nasjonale bestanden er økende. Kveitas nærmeste slektning er stillehavskveite, som tilhører samme biologiske slekt og henimot kan anta tilsvarende dimensjoner.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Kveita har en flat kropp med begge øynene plassert på høyre side av hodet. Faktisk svømmer fisken med venstre side vendt ned mot bunnen og høyre side opp. På larvestadiet har den først normal kropp, som altså gjennomgår en morfologisk omvandling (også kalt øyevandring eller metamorfosen) når larven utvikles til fisk. Under metamorfosen vil larven legge seg på den ene siden, først som pelagisk larve, og siden nær knyttet til bunnen (kalt bunnslåing). Venstresiden blir bunnsiden (blindsiden) og høyresiden toppsiden (dorsalsiden). Voksne kveiter har en pigmentert overside som kan variere fra grønn-brun til mørk nøttebrun i fargen. Ungfiskene har nærmest hvit blindside, mens eldre individer kan få flekkvise pigmenteringer i lysere grå og lyserøde toner. Den lyse undersiden bidrar til å skille arten klart fra blåkveita, som har mye mørkere pigmentering på undersiden.

Kveita er en rovfisk som lever av å spise annen fisk og annet liv som lever på og langs havbunnen. Den kan bli mer enn tre meter lang og vekten kan overstige 300 kg, men bare hunnkveitene blir normalt tyngre enn 50 kg.[4] Mindre kveiter (opp til cirka 40 kg) regnes som god matfisk.[4]

Kveita lever på ulike dyp (40–2000 m) i det nordlige Atlanterhavet, avhengig av størrelse og alder. Voksen kveite er en utpreget dypvannsfisk som jakter på føde i alle vannlag, også nær overflaten. Kveita regnes som stedbunden, og gyter ofte innenfor et svært begrenset område. Hunnen kan legge opp mot 7 millioner egg.[4] Gytingen foregår i tidsrommet desember–mai, i dype groper (typisk på 300–700 m dyp) på havbunnen, på kystnære fiskebanker og i fjordene langs kysten. Eggene utvikles først til yngel, og så til larver. Utviklingen fra larve til fisk tar omkring 12 måneder. Arten trives på flat bunn med myke sedimenter, som sand, grus og småstein. Fisken utvikler seg sent og kan bli opp mot 60 år gammel.[4] Hunnene blir sjelden gyteklare før i 8–10-års alderen, mens hannene gjerne blir kjønnsmodne i 7-års alderen.[4]

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Kveita er utbredt i kystnære farvann på begge sider av Nordatlanteren. Den er spesielt tallrik utenfor Newfoundland og Labrador. Arten finnes fra Cape Cod i USA og nordover til vestkysten av Grønland, og i et belte fra Øst-Grønland og Island over Svalbard til Novaja Semlja og sørover langs Norskekysten, De britiske øyer og kysten av Vest-Europa helt ned til Biscayabukten.

Kveitefangst[rediger | rediger kilde]

Fiske etter kveite er regulert i norske farvann og minstemålet ble i 2010 økt fra 60 til 80 cm. Det er også maskeviddeavgrensninger. Det er dessuten forbudt å fiske etter kveite med garn, trål og snurrevad i gyteperioden (mellom 20. desember og 31. mars). Det er imidlertid lov å fiske etter kveite med krokredskaper nord for 62°N. Kveite som fanges med line har typisk stamper med mellom 40 og 50 store kroker som er agnet med sild eller småsei. Vanlig bifangst er torsk, brosme og også steinbit. Noen sjeldne ganger dras det også opp kveite med jukse.

Noen ganger stiger store kveiter opp til overflaten og blir værende der over lengre tid. Årsaken til fenomenet er lite kjent, men har trolig med artens matvaner å gjøre. Vanligvis vil fisken dykke om den føler seg truet, men en slik kveite på bortimot 200 kg ble fanget uten bruk av tradisjonelt fiskeutstyr utenfor et fiskebruk på Arnøya i Skjervøy kommune i februar 2007.[5]

Rekordkveiter[rediger | rediger kilde]

Den største dokumenterte kveita som er fanget i norske farvann veide 314,5 kg og ble tatt i garn utenfor Sørøya i Vest-Finnmark den 6. oktober i 2007 av yrkesfiskeren Tom Richard Kristiansen (29). Monsterkveita var cirka 3 meter lang og 1 meter bred.[6] Rekorden på stang er ei kveite som veide 223 kg, tatt av tyskeren Günther Kinnermann fra Leipzig i Magerøysundet i Nordkapp kommune (mai 2011). Kveita målte 2,56 m i lengde.[7] En annen tysker, den tidligere politimannen Reinhard Wuhrmann (62) fanget i september 2011 utenfor Senja ei kveite som målte litt over 2,51 m og veide 243 kg på stang, men han trengte hjelp til å redde fangsten, da stanga brakk. Det er derfor usikkert om kveita kan registreres som rekord for stang.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Hippoglossus hippoglossus – bilder, video eller lyd