Hans Ross
| Hans Ross | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 14. april 1833 Mandal | ||
| Død | 16. juli 1914 (81 år) Christiania | ||
| Beskjeftigelse | Lingvist, filolog  | ||
| Søsken | Immanuel Ross | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Hans Matthias Elisæus Ross (født 14. april 1833 i Holum ved Mandal, død 16. juli 1914 i Kristiania) var en norsk teolog, ordbokredaktør, nynorskforkjemper og statsstipendiat.
Ross var den første som videreførte Ivar Aasens verk. Han var født 20 år etter Aasen og de hadde også forskjellig sosial og språkgeografisk bakgrunn: Aasen var bondesønn fra Ørsta, Ross prestesønn fra Mandal. Sørlandet var en landsdel Aasen kjente dårlig.[1]
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Hans Ross var prestesønn; faren var sognepresten Hans Christian Ross (1797–1872), og moren var hans hustru Magdalene Cathrine Edle Meyer (1798–1867). Farsslekten stemmet fra Skottland. Ross ble født på gården Fodnebø i Holum i Vest-Agder.[1]
Han gikk på folkeskole i Mandal. Han ble student i 1849, etter å ha vært elev av blant andre lektor Ole Christian Thistedahl ved Kristiansand katedralskole - fra ham ble han kjent med Ivar Aasens arbeider og fik smaken for språk. Han studerte teologi og avla slutteksamen i faget i 1855.
Han var medlem av kretsen «Døleringen» rundt A. O. Vinje, som priste det enkle landsens liv som ideal.
Han arbeidet deretter som lærervikar i et års tid i Mandal. Deretter studerte han tysk i Tyskland vinteren 1856-57, og ble språklærer i Christiania. Prest ville han ikke bli, trass i at han hadde fullført de påkrevde studier. Fra 1859 til 1860 studerte han engelsk i England 1859-60; der studerte han også fonetikk. Han underviste i språk ved skoler i Christiania, og utgav i 1873 en lærebok i engelsk.
Engasjement for nynorsk[rediger | rediger kilde]
Dansken kan nemlig sit sprog, bevæger sig i det som fisken i havet; mens vi ikke kan Dansk skikkelig, men ligger og spræller og gisper i vasspytterne, som staar igjen i fjæren efterat ebben har ført det store vand ut.
Hans Ross (1878)[1]
Etter sitt første møte med Ivar Aasen i 1857 fant Ross sin livsoppgave i å videreføre og utvide Aasens ordboksverk. Aasens Det norske folkesprogs grammatik (1848) overbeviste Ross om fremtiden for norsk språk var å finne i dialektene og ikke dansk-norsk. Skriftpråket måtte forankres i folkespråket, mente Ross.[1] Fra 1867 til 1888 samlet han ordtilfang, og han la vekt på å dokumentere ordene i sin kontekst av setningsbygging og grammatikk. Hans hovedverk Norsk ordbog, tillæg til 'Norsk ordbog' av Ivar Aasen utkom i hefter fra 1890 til 1895.
Ross' dialektprøver ble publisert som Norske bygdemaal i 17 bind, 1905-1909. Hans målpolitiske program ble uttrykt blant annet i Maalreisningen her hjemme, belyst fra utlandet (1878) og i Race. Nation. Sprog (1909).
På reisene sine samlet han også folkedikting og annen muntlig tradisjon særlig i området fra Jæren til Telemark. En del av dette ble trykt i Ymse smaastykke, Ein Soge-Bundel eller forskjellige tidsskrifter og blad, men storparten av balladeoppskriftene hans er fremdeles upublisert.
Ross ble statsstipendiat i 1877, etter å ha hatt stipend noen år tidligere. Sophus Bugge og Johan Storm gikk i mot da Stortinget ville gjøre Ross til professor i norsk folkemål. Dette avslaget gikk inn på ham og Ross avslo selv da han i 1886 fikk tilbud om professorat, han søkte i stedet om å fortsette som statsstipendiat. I stedet ble Moltke Moe Norges første professor i folkemål og folketradisjon.[1] Han var medlem av Vitenskapsakademiet fra 1892. Han deltok i stiftelsen av Det norske samlaget i 1868 og var æresmedlem fra 1897. De små heftene med populært lesestoff på landsmål (utgitt fra 1867) ble etterhvert satt sammen til i alt seks bøker som var grunnlaget for opprettelsene av Samlaget. Der arbeidet kan også som korrekturleser og konsulent, blant annet hjalp han Per Sivle med vossastubbane og Amalie Skram med replikkene i Hellemyrsfolket.[1]
Han var ugift.
I 1934 ble Hans Ross' gate på Ila i Oslo oppkalt etter ham. Norsk Ordbok blir redigert i Ross' ånd, ifølge Grønvik.[1]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Kjell Venås i Norsk biografisk leksikon.
- Torleiv Hannaas «minneord». I: For bygd og by, 1915 (fulltekst)
Egne publikasjoner[rediger | rediger kilde]
- Ymse Smaastykke / utgjevne av det norske Samlaget. – Christiania : Samlaget, 1869
- Ein Soge-Bundel / utgjeven av det Norske Samlaget. – Christiania : Samlaget, 1869
- Lærebog i Engelsk, nærmest for Middelskolen 1872-1873
- Norsk ordbog 1895
- Norske bygdemaal 1906