Helge Ingstad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Helge Ingstad i 1935
Helge Ingstad fotografert omkring 1942-44

Helge Marcus Ingstad (født 30. desember 1899 i Meråker, død 29. mars 2001 ved Diakonhjemmet i Oslo) var en norsk jurist, forfatter og forsker.

Ingstad var sønn av tidligere stadsingeniør i Tromsø, fabrikkbestyrer Olav Ingstad og hustru Olga Marie Qvam fra Nord-Trøndelag. Familien flyttet mange ganger, men fra 1915 bosatte de seg i Bergen der Ingstad var elev ved Bergen katedralskole. Etter å ha utdannet seg til cand. jur. i 1922 praktiserte han som sakfører i Levanger. I 1926 solgte han praksisen og reiste til Canada for å leve som pelsjeger. Der oppholdt han seg i fire år. Ved hjemkomsten vant han raskt berømmelse for debutboken Pelsjegerliv blant Nord-Kanadas indianere (1931).

Da Ingstad vendte hjem fra Canada var Grønlandssaken under oppseiling. Sterke krefter i Norge mente at man hadde folkerettslig bakgrunn for å legge Øst-Grønland under norsk myndighet. I 1931 heiste fangstmannen Hallvard Devold det norske flagget ved radiostasjonen i Myggbukta, støttet av en sterk nasjonal aksjonsgruppe. Regjeringen ble dermed presset til å følge opp okkupasjonen, og det måtte skaffes en offisiell representant på stedet. Valget falt på Ingstad, som var jurist og hadde erfaring fra arktiske strøk, og han ble offisielt satt inn som sysselmann på Øst-Grønland. Det var han fram til 1933, da den internasjonale domstolen i Haag ga Danmark rett til hele Grønland. Oppholdet på Grønland resulterte i boken Øst for den store bre, som kom ut i 1935.

Da var imidlertid Ingstad igjen sysselmann, denne gangen på Svalbard der han satt i perioden 1933-35. Her begynte han arbeidet med manus til Landet med de kalde kyster, som kom ut først i 1948. Da hadde Ingstad vært på ekspedisjon til apachene i New Mexico, på jakt etter Geronimos tapte stamme, fra 1936-38. Han var på en tilsvarende ekspedisjon til Nunamiut-inuitene i Nord-Alaska 1949-50.

Under felttoget i Norge i april-mai 1940 tjenestegjorde Ingstad for Røde Kors, og utredet senere befolkningen i Nord-Norge og deres behov for materiell hjelp. For rapporten ble han tildelt Norges Røde Kors’ hederstegn. Mot slutten av krigen fikk han oppdraget med å organisere Røde Kors’ arbeid for å hente norske og danske fanger ut av de tyske konsentrasjonsleirene. Men tyskerne nektet å forholde seg til norske statsborgere i dette arbeidet, og oppdraget ble derfor isteden gitt til grev Folke Bernadotte. Under landssvikoppgjøret var han juridisk rådgiver for byretten i Lillehammer.

Etter krigen var han en kort periode igjen sysselmann på Svalbard, før han igjen begynte å gå videre med studiene som hadde ligget bak Landet med de kalde kyster. Han hadde giftet seg med arkeologistudenten Anne Stine Moe i 1941, og sammen begynte de å gå grundig gjennom sagatekster og arkeologisk materiale fra nordområdene. I dette arbeidet kom han over en hypotese som var satt fram av den svenske filologen Sven Söderberg, om at prefikset -vín i Vinland ikke nødvendigvis hadde med drikkevaren å gjøre, men kanskje med det norrøne vín i betydningen eng, jorde. Han fikk støtte for dette fra Magnus Olsen, og Ingstad ville på den bakgrunn forsøke å etterspore Vinland i nordområdene.

Etter flere års arbeid med de norrøne bosetningene på Vest-Grønland begynte Ingstad å søke Vinland langs den nordcanadiske kysten. I 1960 kom han til L’Anse aux Meadows på nordspissen av New Foundland og ble vist noen hustufter som han mente kunne minne om liknende han hadde sett på Grønland. Fra 1961 til -68 ble det gjennomført arkeologiske undersøkelser, ledet av Anne Stine Ingstad, på stedet. En rekke radiologiske dateringer daterte anlegget til ca. 1000 e.Kr. Dessuten ble det funnet et spinnehjul av kleberstein og en ringnål av bronse, begge av umiskjennelig skandinavisk opphav.

Ekteparet Ingstad fikk langt fra generell oppslutning for resultatene. Men The National Geographic Society ga dem støtte, og motstanden ga seg etter hvert. I dag er tuftene ved L’Anse aux Meadows anerkjent som norrøne, og de er nå oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv.

Ingstad mottok statsstipendiat fra 1970. Han engasjerte seg sterkt i naturvernsaken, og var blant de mest profilerte deltakerne i lenkegjengen ved Stilla i Alta i 1981. Han var også en meget aktiv motstander mot EU (den gang EEC) under avstemningsstriden i 1972.

Helge Ingstad ble utnevnt til ridder av 1.klasse av St. Olavs Orden i 1965, kommandør av samme i 1970, og fikk storkorset av samme i 1991. Han var også ridder av Vasaordenen.

Han var æresdoktor ved universitetene i Oslo og Bergen, Memorial University i St.Johns, Newfoundland, St.Olaf College i Minnesota og en rekke andre universiteter i Nord-Amerika. I 1965 ble han tildelt Fridjof Nansen-medaljen fra Universitetet i Oslo og The Franklin L. Burr Award fra The National Geographic Society, i 1991 The Patron Medal fra Royal Geographic Society, og en rekke andre utmerkelser. Han var også æresmedlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, Det norske Geografiske Selskap og av Explorer’s Club i New York.

I Alaska har Ingstad fått det 1461 meter høye fjellet Ingstad Mountain i Brooks-kjeden oppkalt etter seg. Navnet ble foreslått av representanter for Nunamiut-stammen i takknemlighet overfor det nordmannen hadde gjort. Det ble offisielt godkjent av US Board on Geographic Names 17. april 2006. I Canada har Ingstad fått elven Ingstad Creek, som renner inn i Snowdrift River, oppkalt etter seg. Asteroiden 8993 Ingstad er også oppkalt etter ham. I 2009 ble også KNM_Helge_Ingstad satt i tjeneste i Sjøforsvaret.

Hans søster var drakthistorikeren Gunvor Ingstad Trætteberg.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forrige mottaker:
 Lars Brandstrup 
Norsk kulturråds ærespris
Neste mottaker:
 Nils Johan Rud