Erik Vullum
| Erik Vullum | |||
|---|---|---|---|
 |
|||
| Født | 29. desember 1850 Lund |
||
| Død | 14. mars 1916 Lillehammer |
||
| Yrke | Forfatter, redaktør og folketaler | ||
| Signatur | |||
 |
|||
Erik Vullum (født 29. desember 1850 i Lund, død 14. mars 1916 på Lillehammer) var en norsk skribent, redaktør, posør og folketaler, kjent for sin kamp for det kommende Venstres standpunkt i årene før 1884.
Innhold |
[rediger] Liv
Han var prestesønn og vokste (etter farens død i 1852) opp hos sin mors familie i Trondheim. Han tok artium i 1869. Han begynte på anneneksamen, men rakk ikke å fullføre denne før han som skribent og debattant engasjerte seg i Sverdrups og Bjørnsons venstreagitasjon. Han skrev i Dagbladet, som han også var redaktør for i 9 måneder i 1880. Han gikk på Skovgaard folkehøjskole i Ordrup nord for København ca 1875, og innledet et forhold til rektors hustru, datter av den danske politikeren Orla Lehmann, Margrethe Rode, som han giftet seg med i 1879. Bryllupet stod på Aulestad. Margrethe Rode hadde i sitt første ekteskap med Bjørnstjerne Bjørnsons danske ungdomsvenn fått to sønner, politikeren Ove Rode[1] og dikteren Helge Rode, kjent for sangen «Der er ingenting i verden så stille som sne».
Erik Vullum bodde i utlandet i flere perioder i 1870-årene, også som korrespondent i Paris. Han var formann i Det Norske Studentersamfund i 1879. Han skrev i 1881 tre bøker, om Falsen, Wergeland og franskmannen Leon Gambetta, og Harald Noreng bemerker at «Det virket som om Vullum ville mobilisere disse tre også til kampen på venstresiden i samtidens Norge».
I 1908 oppsøkte Francis Bull på vegne av Studentersamfunnet Vullum i hans ørlille kontor i redaksjonen hos Verdens Gang. Vullum satt på kontorets eneste stol. Stemmen hans var til Bulls overraskelse snøvlende, men det glemte han snart, for som Nils Kjær sa om Vullum: «Når han først talte! – Og når talte han ikke først?» [2]
Ekteparet Vullum levde et ustabilt liv, basert på hennes formue (som etterhvert tok slutt), hans ustadige forhold til alkohol, og få faste inntekter. De bodde i Valdres, på Askøy utenfor Bergen, og flere steder på Østlandet. 1898-1905 bodde de i utlandet, blant annet Italia. I 1912 slo de seg ned på Lillehammer, hvor de ble en del av byens kulturelle elite. Vullum ble statsstipendiat i 1914, og fikk ved det en sikret inntekt i sine siste år. Han døde i 1916, hvoretter hun dro tilbake til hjemlandet. De ligger begravet side ved side på Lillehammer kirkegård.
Vullum ble (av Nils Collett Vogt) kalt «Norges vakreste mann»[trenger referanse].
[rediger] Verker
- Anmeldelse av Et Dukkehjem, Dagbladet, desember 1879
- Kristian Magnus Falsen, Grundlovens Fader. 1881
- Leon Gambetta og den franske Republik. 1881
- Henrik Wergeland i Digt og Liv : en historisk Skitse. 1881. Ny utgave 1908.
- Følgerne af 9de Juni. 1883
- Løsningen : dens Krav, Midler og Grændser. 1883
- Menighedsraad?. 1887
- Lykke. 1887
- Himlene aabne? : et stykke. 1891
- Unionen og dens Fremtid. 1894
- Hvorledes Norge blev frit. 1914
[rediger] Referanser
- ^ http://www.snl.no/Ove_Rode
- ^ Francis Bull: Tradisjoner og minner (s. 235-6), forlaget Gyldendal, Oslo 1945
[rediger] Litteratur
- Harald Noreng. «Erik Vullum» I: Norsk biografisk leksikon, 2. utg.
- Harald Tveterås. «Erik og Margrethe Vullum» I: Samtiden, nr 6, 1982
- J. Lehmann. To nordmænd. København, 1958
[rediger] Eksterne lenker
 |
Commons: Kategori:Erik Vullum – bilder, video eller lyd |
