Ptolemaios II Filadelfos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Ptolemaios II av Egypt)
Gå til: navigasjon, søk
Ptolemaios II Filadelfos
Konge av ptolemeiske Egypt
Ptolemaios II Filadelfos
Navn: Πτολεμαῖος Φιλάδελφος
Regjeringstid: 285–246 f.Kr.
Født: 309 f.Kr.
Død: 246 f.Kr. (63 år)
Foreldre: Berenike (mor)
Ptolemaios I Soter (far)
Ektefelle‍(r): 1) Arsinoe
2) Arsinoe II
Barn: Med Arsinoe:
Ptolemaios III Euergetes
Lysimakhos
Berenike Ferneforos

Ptolemaios II Filadelfos (gresk: Πτολεμαῖος Φιλάδελφος; født 309 f.Kr. – død 246 f.Kr.) var konge av ptolemeiske kongedømme i Egypt fra 283 f.Kr. og til 246 f.Kr., i 37 år. Han var sønn av grunnleggeren av kongedømmet, Ptolemaios I Soter, og farens fjerde ektefelle, Berenike. Han ble utdannet av grammatikeren Filetas fra Kos. Han hadde to halvbrødre, Ptolemaios Keraunos og Meleagros, begge ble konger av Makedonia, henholdsvis i 281 og 279 f.Kr. Ptolemaios ble først gift med Arsinoe, datter av Lysimakhos, som ble mor til hans legitime barn, senere benektet og forviste han henne for å gifte seg med sin søster Arsinoe II, som var enke etter Lysimakhos. Han styrte formelt sammen med Ptolemaios Epigonos, «arvingen» / «sønnen», egentlig hans nevø, men adoptert som sønn og uttenkt som arving. Det ble likevel hans sønn Ptolemaios III Euergetes som etterfulgte ham, og Epigonos døde i 240 f.Kr.[1]

I løpet av Ptolemaios' styre steg den materielle og litterære prakten ved hoffet i Alexandria til et høydepunkt. Han fremmet biblioteket og museion i Alexandria, og han reiste en minnesøyle eller stele, Den store Mendes-stelen.

Kongedømme[rediger | rediger kilde]

Byste av Ptolemaios II av grå granitt i egyptisk stil, ca 280 f.Kr.

Ptolemaios II Filadelfos begynte sitt styre som samkonge med sin far Ptolemaios I Soter fra en gang rundt 285 f.Kr. og til ca. 283 f.Kr., og holdt da et storstilt hoff i Alexandria.

Det ptolemeiske Egypt var involvert i flere kriger i løpet av hans styre. Magas av Kyrene åpnet krig mot sin halvbror i 274 f.Kr. og selevkidekongen Antiokos I Soter, som søkte å underlegge seg Koilesyria (dagens kystområdet av Syria, Libanon og Israel), med Judea, angrep kort tid etter i den første syriske krig. To eller tre år med krigføring fulgte. Egypts seire sikret kongedømmets posisjon som den ubestridte marinemakt i den østlige delen av Middelhavet. Ptolemaios' flåte, bestående av 112 skip, utgjorde den mektigste beleiringsflåte til alle tider, og garanterte kongen tilgang til kystbyene i hans rike. Den ptolemeiske maktsfære strakte seg fra Kykladene utenfor det greske fastlandet til Samotrake nord i Egeerhavet, og dominerte havnene og kystbyene i Kilikia, Pamfylia, Lykia og Karia i Anatolia.

På 270-tallet f.Kr. leide Ptolemaios rundt 4 000 galliske leiesoldater fra Anatolia (som i 279 f.Kr. under Bolgios drepte hans halvbror Ptolemaios Keraunos). I henhold til geografen Pausanias forsøkte gallerne kort tid etter at de kom til Egypt «å ta Egypt» og dermed strandet Ptolemaios dem på en øde øya i Nilen hvor «de omkom av hverandres hånd eller av sult.»[2]

Den seieren som Antigonos II Gonatas, konge av Makedonia, vant over den egyptiske flåten ved Kos en gang mellom 258 og 256 f.Kr. avbrøt ikke Ptolemaios' kontroll over Egeerhavet lenge. I den andre syriske krig med Selevkideriket under Antiokos II Theos etter 260 f.Kr., påførte Ptolemaios vedvarende tap langs kysten langs Anatolia og Antiokos gikk med på en fredsavtale hvor han giftet seg med Ptolemaios' datter Berenike Ferneforos. At dette nederlaget overfor Egypt sved, ble understreket at Antiokos måtte skille seg fra sin eksisterende hustru, Laodike I, og forvise henne fra Syria og til byen Efesos.[3]

På høyden av sin makt var Ptolemaios også blitt en gammel mann og i skrøpelig form. Hans død, da han antagelig var rundt 63 år gammel, er blitt beregnet til 29. januar 246 f.Kr.[4]

Familie[rediger | rediger kilde]

Mynt med dobbeltportrett av Ptolemaios II og søsterhustruen Arsinoe II

Ptolemaios' første hustru, Arsinoe, datter av Lysimakhos, ble mor til hans legitime barn: Ptolemaios III Euergetes (død 222 f.Kr.) ble hans etterfølger; Lysimakhos (død 246 f.Kr.); og Berenike Ferneforos (død 246 f.Kr.), ble gift med Antiokos II Theos som en del av fredsavtalen med Selevkideriket.

Ptolemaios II gransker papyrusruller, maleri av Vincenzo Camuccini, 1813.

Etter han benektet og forviste sin hustru, giftet han seg med sin søster Arsinoe II (de delte både mor og far), enken etter Lysimakhos, hvilket var en egyptisk skikk ptolemeerdynastiet kom til å opprettholde. Arsinoe II skaffet ham besittelser ved Egeerhavet. Det er mulig at ekteskapet med søsteren var incestuøst kun i navnet, i alle fall hadde han flere elskerinner. Med en makedonsk kvinne kalt Bilistike fikk han en illegitim sønn som ble kalt for Ptolemaios Andromakos,[5] og som var gammel nok til å delta i slaget ved Andros ca. 245 f.Kr., et uklart marineslag hvor Ptolemaios III Euergetes tapte Kykladene til den makedonske kongen Antigonos II Gonatas.[6]

Blant Ptolemaios II Filadelfos' andre elskerinner nevnes, enten det medfører riktighet eller ikke: Agathoklea (?), Aglais (?), datter av Megakles, koppbæreren Kleino, harpespilleren Glauke fra Khios, fløytisten Mnesis, skuespilleren Myrtion, fløytisten Pothine, og Stratonike (hustruen til Agathokles av Libya, opprinnelige fra Siracusa).[7]

Etter sin foreldre og sin søsterhustru var døde, fikk han dem guddommeliggjort i egne kulter.

Hoffet i Alexandria[rediger | rediger kilde]

Statue av Ptolemaios II utenfor det nye biblioteket i Alexandria.

Den materielle og litterære prakten ved hoffet i Alexandria nådde sitt høydepunkt under Ptolemaios II Filadelfos' styre. Ptolemaios' storstilte, utsvevende, intellektuelle og overfladisk hoff har i sitt vesen blitt sammenlignet med hoffet i Versailles til Ludvig XIV av Frankrike. Ptolemaios hadde eksotiske dyr fra land langt unna sendt til Alexandria, og han satte opp en prosesjon til ære for den greske guden Dionysos ledet av 24 vogner trukket av elefanter og en prosesjon av løver, leoparder, pantere, kameler, antiloper, villesler, strutser, en bjørn, en giraff og faktisk også et neshorn. I henhold til historikerne var de fleste villdyrene i par, så mange som åtte strutsepar, og selv de enkelte vognene ble sannsynligvis trukket av en enkeltelefant, fraktet andre en 2,1 meter forgylt statue som kan ha blitt trukket av fire elefanter.[8]

Selv om Ptolemaios II var en entusiastisk dyrker av sine forfedres hellenistiske kultur og arv, tilpasset han seg også til den innfødte egyptiske religiøse konsepter, noe som bidro til å forsterke hans posisjon som hersker.

Kallimakhos, biblioteksvokteren, Theokrit,[9] og en rekke andre mindre poeter, æret og smigret ptolemeerdynastiet. Ptolemaios II selv var ivrig etter å øke biblioteket og støttet også vitenskapelig forskning og undersøkelser. Under hans tiden forflyttet sentrum for hellenistisk kultur seg fra Athen i Hellas og til Alexandria.

Ptolemaios II samtaler med noen av de 72 jødiske lærde, maleri av Jean Baptiste de Champaigne, 1672.

Tradisjonen bevart i den pseudepigrafiske Aristeasbrevet som knyttet oversettelsen av Septuaginta (den gresk oversettelsen av Den hebraiske Bibelen), har forbundet Ptolemaios II som dette arbeidets beskytter, men det er antagelig overdrevet. Imidlertid har Walter Kaiser uttalt at «Det kan være liten tvil om at Lovene ble oversatt på Filadelfos' tid ettersom greske sitater fra Første og Andre Mosebok opptrer i gresk litteratur før 200 f.Kr. Språket i Septuaginta er mor som egyptisk gresk enn det er som jerusalemittisk gresk, i henhold til en del.»[10] Se også hellenistisk jødedom.

Forholdet til India[rediger | rediger kilde]

Plinius den eldre har nedtegnet at Ptolemaios II Filadelfos sendte en ambassadør ved navn Dionysos til Mauryarikets hoffet i byen Pataliputra i India. Dette var antagelig keiser Ashoka:

«Men [India] har vært behandlet av flere andre greske skribenter som oppholdt seg ved hoffene til indiske konger, som eksempelvis Megasthenes, og ved Dionysos som ble sendt dit bort av Filadelfos, uttrykkelig for hensikten: alle av dem har blitt store ved makten og med de enorme ressursene fra disse nasjonene.»
Plinius den eldre – Naturalis Historia[11]

Ptolemaios II Filadelfos er også nevnt i Ashokas innskrifter som en mottaker av en buddhistiske omvendt ved Ashoka, skjønt ingen vestlige historiske nedtegnelser av denne hendelsen er bevart, om det var tilfelle.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ptolemaic Genealogy: Ptolemy «the Son», fotnote 11
  2. ^ Hinds, Kathryn (2009): Ancient Celts. Marshall Cavendish. ISBN 1-4165-3205-6. s. 38
  3. ^ Grainger, J.D. (1997): A Seleukid Prosopography and Gazetteer, BRILL, s. 47
  4. ^ Bickermann, Elias Joseph(1980): Chronology of the Ancient World, 2. utg.
  5. ^ «Ptolemy Andromachou» ved Chris Bennett
  6. ^ Morkot, Robert (2003): Historical Dictionary of Ancient Egyptian Warfare. Lanham: Scarecrow Press. s. 18.
  7. ^ «Ptolemy II» ved Chris Bennett
  8. ^ Scullard, H. H. (1974): The Elephant in the Greek and Roman World, Thames and Hudson. s. 125. Sitat: «At the head of an imposing array of animals (including...)»
  9. ^ Theocritus: Encomium of Ptolemy Philadelphus
  10. ^ Kaiser, Walter C. (1998): A History of Israel: From the Bronze Age Through the Jewish Wars, Broadman & Holman Publishers, s. 467
  11. ^ Plinius den eldre: Naturalis Historia, kapittel 21 (engelsk tekst)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Clayton, Peter A. (2006): Chronicles of the Pharaohs: the reign-by-reign record of the rulers and dynasties of ancient Egypt. Thames & Hudson. ISBN 0-500-28628-0.
  • McKechnie, Paul & Guillaume, Philippe (red.) (2008): Ptolemy II Philadelphus and his World, Leiden, Brill, = Mnemosyne. Supplements, 300.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Ptolemaios II Filadelfos – bilder, video eller lyd


Forgjenger:
 Ptolemaios I 
Farao i Egypt
Ptolemeerdynastiet
med Ptolemaios I, Berenike I, Arsinoe I, og Arsinoe II

Etterfølger:
 Ptolemaios III