Kristoffer II av Danmark

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kristoffer II
Konge av Danmark
Kristoffer II av Danmark
Regjeringstid: 1: 13201326
2: 13291332
Født: 29. september 1276
Død: 2. august 1332, Aalholm slott
Begravet: Sorø klosterkirke
Foreldre: Erik Klipping
og Agnes av Brandenburg
Ektefelle‍(r): Eufemia av Pommern
Barn: med Eufemia:

Kristoffer II av Danmark (også Christoffer), (29. september 12762. august 1332) var konge av Danmark i to perioder; fram 1320 til 1326 og på nytt fra 1329 og fram til sin død i 1332. Han var bror av den barnløse Erik Menved, sønn av Erik Klipping. Hans navn er knyttet til nasjonal katastrofe i Danmark da hans kongedømme endte i en bortimot oppløsning av den danske stat.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Som sønn av Erik Klipping var Kristoffer en mulig arving til tronen. Som ung mann med tittelen hertug av Estland støttet han sin brors politikk. Blant annet var det han som arresterte erkebiskop Jens Grand i 1294, men da han senere slo seg sammen med opposisjonen måtte han dra i landflyktighet i 1319.

I 12891301 var Kristoffer hertug av Lolland og Falster, 13031307 hertug av Estland, og i 13071315 hertug av Halland og Samsø. Allerede i Erik Menveds regjeringstid forsøkte Kristoffer å sikre seg en del av kongemakten ved å få de konspirerendes løfte om at han, Kristoffer, ville bli konge når Erik Menved var avsatt. Kongen fikk vite om dette og i 1315 måtte Kristoffer flykte fra landet. I 1318 gikk Kristoffer sammen med den fordrevne erkebiskop Esger Juul og fredløse stormenn i et forsøk på en sammensvergelse mot kongen. De innledet uten hell et angrep på Skåne, men da Erik Menved i 1319 døde uten å etterlate seg en arving var Kristoffer klar. Erik skal på sitt dødsleie ha advart mot å velge hans svake bror framfor hertug Erik II av Selsvig som også var på tale. Erik Menved etterlot seg et rike som var politisk og økonomisk fallitt, og stormennene ønsket seg en svak kongemakt, og da var Kristoffer et naturlig valg. Den 25. januar underskrev Kristoffer i Viborg en kontrakt, en «haandfæstning», den første gangen denne formen for dokument ble benyttet i kroning, og han ble hyllet som konge på landstingene. I 1324 ble han kronet og hans sønn Erik Kristoffersen ble medkonge.

Et konkurs kongedømme[rediger | rediger kilde]

Kristoffer mottok et kongerike som var gått fallitt og konkurs. Hele områder av Danmark var pantsatt til tyske og danske stormenn. Betingelsene i kroningsdokumentet var vanskelige ettersom det begrenset hans muligheter til å skattlegge foruten at det krevde utbetalinger på pantene. Kristoffer kunne ikke ta beslutninger angående kongedømmet uten samtykke fra stormennene og biskopene.

Regjeringen ble anført av marsk Ludvig Albrektsen av Eberstein som ville ha garanti for at Kristoffer ville respektere alle krav på riktet. I avtalen hadde Kristoffer lovet å lette skattene, borgerne skulle kunne handle «uden told og tynge» og at danehoffet skulle innkalles hvert eneste år. Stormennenes krigsplikt ble nedsatt og kongen var forpliktet til å rive kongelige festninger hvorav mange av dem var blitt reist under Erik Menved. De tre gamle slott i Kolding, Ribe og Skanderborg var unntatt. Dette løftet ble som de fleste andre holdt kun i begrenset omfang.

Kristoffer var meget aktiv i Nord-Tyskland, og etter flere falske løfter lyktes det ham å få fyrstedømmet Rostock til å anerkjenne ham, Danmarks konge, som sin lensherre. Økonomisk kostet dette dyrt og han skrev ut nye skatter, noe han ikke hadde anledning til. Flere av stormennene, blant annet Ludvig Albrektsen av Eberstein, allierte seg med de holsteinske grever og organiserte opprør i Jylland og på Fyn, og snart bredte det seg til Sjælland. I 1326 hadde den mektige greve Gerhard III av Holsten-Rendsborg erobret både Jylland og Fyn. Kristoffers sønn Erik forsøkte et motangrep, men han måtte kapitulere ved Korsør og ble satt inn som fange på Haderslevhus. Kristoffer flyktet fra landet med restene av det kongelige skattkammer og sammen med sin dronning og sønnen Valdemar (Atterdag) til Nord-Tyskland. Kristoffer opptok et større lån og vendte tilbake til Danmark med en hær bestående av tyske leiesoldater for å starte en oppstand, men ingen dansker ville slutte seg til ham. Isteden sendte greve Gerhard III den danske hæren mot ham og Kristoffer måtte enda en gang flykte fra landet.

Under Valdemar III[rediger | rediger kilde]

Christoffer II fra veggtapet på Kronborg slott, Helsingør

De holsteinske og danske stormenn valgte da den kun 11-årige hertug Valdemar av Slesvig som konge. Han var i slekt med kong Abel av Danmark og således arveberettiget. På grunn av hans unge alder ble hans onkel på morssiden, den mektige greve Gerhard III, «Den kullede Greve», valgt som riksforstander og formynder. Det ble også bestemt at samme person ikke kunne være både konge av Danmark og hertug av Slesvig. Gerhard III gjorde seg da til den nye hertug av Slesvig samtidig som han styrte kongedømmet Danmark på unge Valdemars vegne. Samtidig tok Knud Porse (gift med den norske kongsdatteren Ingebjørg Håkonsdatter) Halland for seg selv som takk for de tjenester han hadde gitt til greve Gerhard III og greve Johan av Kiel. Den påfølgende kranglingen mellom stormennene i deres kamp for å stykke opp Danmark til egen fordel brøt ned den allianse som de hadde og som hadde tvunget Kristoffer ut av landet.

Fram til 1329 levde Kristoffer i landflyktighet, men det voksende kaoset i stormennenes Danmark, og friksjonene mellom Gerhard III og hans fetter greve Johan av Holsten-Plön, Kristoffers halvbror, ga den avsatte kongen en ny sjanse. Ved hjelp av Henrik av Mecklenburg sto Kristoffer fast ved Vordingborg med 2000 tyske riddere i full rustning. Beklageligvis for Kristoffer lot de seg bli omringet og ble tvunget til å overgi seg. Etter et bondeopprør i Jylland som ble nådeløst knust av greve Gerhard III, bønnfalt bøndene i Skåne den svenske kongen Magnus Smek om han kunne styre dem. Kong Magnus aksepterte og Danmark opphørte som et samlet kongedømme.[1]

Johan av Holsten-Plön forlangte at Kristoffer kom tilbake og ble gjeninnsatt som konge. Kristoffer ble anerkjent som konge i Skåne og på Sjælland. Det førte til full konflikt mellom Danmarks største kreditorer, greve Gerhard III (med Fyn som len) og Johan (med områdene øst for Storebælt som len).

Andre kongeperiode[rediger | rediger kilde]

Kristoffer ble konge på nytt i 1329 i samarbeid med grev Johan, men denne gangen ble han redusert ytterligere ved kroningen. Det meste av landet var pantsatt, og han hadde ingen mulighet til å utøve kongelig makt. Jylland alene var pantsatt for 100 000 mark sølv, noe som var umulig å betale ut. Greve Gerhard tok Jylland som sin private eiendom og grev Johan gjorde det samme med Fyn og Sjælland. I 1331 forsøkte Kristoffer å benytte seg av konflikten mellom Gerhard og Johan ved å slå seg sammen med sistnevnte, men det endte i et militært nederlag i et slag på Kropp Hede rett nord for Dannevirke.

Aalholm slott slik det så ut på 1600-tallet. Kristoffer satt fengslet her til han døde.

Kristoffers sønn Erik omkom samme år ved et fall fra hesten på flukt i Kiel, og hans andre sønn Otto ble tatt til fange etter et tapt slag på Tap Hede ved Viborg i 1334. Hele Danmark var på stormennenes hender. For å få Danmark tilbake ble det krevd 200 000 mark sølv, men det var bare selve jorden – den samlede gjeld var langt større.

Under betingelsene til stormennene var Kristoffer konge, men uten makt. Han ble gitt et enkelt hus i SakskøbingFalster som dessuten ble satt i brann av tyske leiesoldater. Som eneste utveg flyktet han opp gjennom skorsteinen som en omvendt julenisse.[2] Til sist ble Kristoffer satt i fengsel på festningen Ålholm (i dag Aalholm Slot) i Lolland hvor han døde som en ruinert og nedbrutt mann året etter. Han ble gravlagt ved Sorø kloster.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Ved hans død hadde Danmark opphørt som et formelt kongedømme og for de neste åtte årene var det underlagt ulike panthavere og tysk militærstyre.

Historiens dom over Kristoffer har vært meget hard, og han har ofte blitt vurdert som en svak, upålitelig og udugelig tyrann – «kongen som pantsatte Danmark til tyskere». Det er noe urettferdig da han ble tvunget til å føre videre arven fra sin forgjenger. Å pantsette eiendom var en vanlig praksis av adelen og konger for raskt å skaffe seg penger. Det vil også være ukorrekt å kalle ham en passiv hersker. Makten til danske og tyske adelsmenn i samarbeid med kirken i Danmark fjernet effektivt hans muligheter til å gjøre endringer.

Kristoffer hadde tre sønner, Erik, Otto og den siste, Valdemar, som overtok den danske tronen i 1340.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hvitfeldt, Arild: Danmarks Riges Krønike
  2. ^ Da hans sønn Valdemar senere ble konge tvang han disse mennene til å gi en større erstatning, se Ove Røsbak: Margrete, Nordens dronning, forlaget Gyldendal, Oslo 2004.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Erik Menved 
Konge av Danmark
Etterfølger:
 Valdemar III 
Forgjenger:
 Valdemar III 
Konge av Danmark
Etterfølger:
 Ubesatt
Neste konge ble
Valdemar Atterdag