Albrekt av Mecklenburg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Albrekt av Mecklenburg
Konge av Sverige
Albrekt av Mecklenburg
Albrekt avbildet på gravmonumentet i Mecklenburg.
Regjeringstid: 13631389 (avsatt),
(formelt valgt 1364, abdiserte formelt 1405)
Forgjenger: Magnus VII og Håkon VI Magnusson
Etterfølger: Margrete I
Født: 1338/1340, Mecklenburg
Død: 31. mars eller 1. april 1412, Bad Doberan i Mecklenburg-Vorpommern
Begravet: Kloster Doberan i Bad Doberan
Foreldre: Albrekt II av Mecklenburg og Eufemia Eriksdatter
Ektefelle‍(r): 1. Rikardis av Schwerin fra 1359 (død 1377)
2. Agnes av Braunschweig-Lüneburg fra 1396
Barn: Med Rikardis:
1. Erik av Mecklenburg (ca. 1365-1397)
2. Richardis Katarina (ca. 1370/1372-1400)
Med Agnes:
1. Albrekt V av Mecklenburg (d. 1423)

Albrekt av Mecklenburg (født 1338/1340, død 31. mars eller 1. april 1412, begravd i Kloster Doberan. i Bad Doberan i Mecklenburg-Vorpommern) var konge av Sverige og hertug av Mecklenburg.

Albrekt var konge av Sverige i tidsrommet 1363/1364–1389. Han ble avsatt i 1389, men abdiserte formelt sett først i 1405. Han var sønn av hertug Albrekt II av Mecklenburg og den svenske prinsessen Eufemia Eriksdatter og var således den første tysker som ble konge av Sverige. Han var også hertug av Mecklenburg, medregent fra 1379 da faren døde og som regent fra 1384 da broren Henrik døde. Først i 1395 da Albrekt ble satt fri fra dronning Margaretas fangenskap kunne han personlig vende tilbake til Mecklenburg og gjenoppta styret der. Som herre av Mecklenburg er hans korrekte tittel fyrst Albrecht III av Mecklenburg og hertug Albrecht II av Mecklenburg og Schwerin.

Albrekt giftet seg i 1359 med Rikardis av Schwerin (død 1377), et ekteskap hvis kontrakt ble opprettet i Wismar allerede 12. oktober 1352. Paret fikk følgende barn:

Albrekt giftet seg på nytt i Schwerin 12.–13. februar 1396 med Agnes av Braunschweig-Lüneburg (død 1430/1434). Paret fikk følgende barn:

Albrekt blir svensk konge[rediger | rediger kilde]

Albrekt var den andre sønnen til hertug Albrecht den store av Mecklenburg og den svenske kongen Magnus Erikssons søster Eufemia. Albrekt sto i tur som arvtager til den svenske kronen om Håkon og Magnus skulle dø.

Albrekt av Mecklenburg (venstre) med sin far (høyre), fra et maleri i Mecklenburgkrøniken. Albert er den første svenske regent som er avbildet med de tre kronene.
Albrekt av Mecklenburgs kongelige segl

Bakgrunnen for opprøret mot Magnus Eriksson er en kuriøs historie: Sønn av Magnus, Håkon Magnusson, konge av Norge, lot sin far fengsle ettersom han ikke ville akseptere fredsforslaget ved Greifswald i 1361 da Magnus mente at de svenske sendebudene hadde overskredet sine fullmakter. I februar 1362 ble Håkon formelt valgt til svensk konge ved Morasteinen, men kort tid etterpå ble far og sønn forliket og styrte Sverige sammen. I samme periode ble det ført en kort krig mot Danmark og danskenes konge Valdemar Atterdag, men fredsforhandlingene ble påbegynt høsten 1362. Under disse forhandlingene valgte Håkon å ekte Valdemars datter Margareta. En anledning til dette kan ha vært for å få Skåne. Dog hadde de svenske stormennene på Håkons vegne allerede inngått en forlovelse med Elisabet av Holstein, en forlovelse som nå ble brutt. Stormennene protesterte og situasjonen eskalerte til et mer eller mindre åpent opprør. Selv den hellige Birgitta ga luft til sin misnøye mot Magnus. Som følge av dette ble flere av de ledende stormennene drevet i landflyktighet i 1363 av kong Magnus.

De forviste stormennene, med Bo Jonsson (Grip) i spissen, dro til nordlige Tyskland, henvendte seg der til hertug Albrecht den store av Mecklenburg og tilbød den svenske kronen til dennes sønn Albrekt den yngre. Albrecht den eldre gikk til slutt med på å la stormennene sitte i ved rikets råd om han støttet maktovertagelsen i Sverige. Tyskerne steg i land i Sverige med 1 600 mann, riddere, væpnere og svenner. De forflyttet seg nordover uten å møte større motstand og de tyskvennlige byene Stockholm og Kalmar ga seg uten større spill av blod. I november 1364 ble Albrekt en yngre hyllet i Stockholm. Magnus ble avsatt og rømte som så mange av hans forgjengere til Norge. Den 18. februar 1364 ble Albrekt formelt valgt til svensk konge ved Morasteinen. De stormenn som hadde stått bak maktovertagelsen ble belønnet med høye posisjoner av kong Albrekt.

I 1365 kom Magnus sammen med sønnen Håkon Magnusson tilbake til Sverige med en norsk hær samt en styrke av trofaste svensker. Ved Gata skog i nærheten av Enköping ble den norsk-svenske hæren beseiret av Albrekts tyske hær. Magnus ble tatt til fange av Albrekt.

Albrekt ble foruten sin far også støttet av flere nordtyske fyrster samt av hansabyene. På kong Håkons side stilte den danske konge Valdemar Atterdag seg. Albrekt og Mecklenburgerne fikk også en vanskelig motstaner i det svenske folket som mislikte den tyske innflytelsen. Deler av folket reiste seg og støttet Håkon, og for Albrekt ble forholdene kritisk da Håkon med hær la seg til ved Norrmalm ved Stockholm i 1371. Likevel klarte Albrekt ved hjelp av de svenske stormennene å forsvare sin stilling, men først etter at de hadde tvunget en erklæring av ham som økte deres innflytelse og samtidig minsket Albrekts egen makt. På dette viset kom en fred i stand hvor Magnus ble satt fri mot en drøy løslatelsessum som ble utbetalt til Albrekt.

Det svenske riket var nå delt. Riksråden hadde i 1371 sluttet fred med kong Håkon og han fikk hele Skara stift, mens resten av Sverige ble styrt av drotsen Bo Jonsson (Grip). Albrekt var fortsatt formelt sett Sveriges konge, men i praksis styrte han kun over Stockholm og noen kongsgårder.

Albrekt blir avsatt som svensk konge[rediger | rediger kilde]

Albrekt var nå totalt avhengig av riksrådet og dets mektigste mann, drotsen Bo Jonsson (Grip), og alle Albrekts ulike forsøk på å sette en grense for stormennenes ekspansjon og voksende innflytelse på makten i Sverige ble forhindret.

Etter at Bo Jonsson (Grip) døde i 1386 gjorde Albrekt likevel et forsøk på opprettholde kongsmakten. Han ville gjøre seg til formynder for Bo Jonssons barn og enke Margareta Dume samt at han overveiet å redusere og inndra adelens gods. Mange stormenn begynte å kjenne seg truet av Albrekt. I Vadstenaklosterets diarium for år 1365 finnes opptegnelsen: «Da kom rovfuglene og slo seg ned på fjelltoppene, ty tyskerne tyraniserte landet i mange år.»

For å forhindre Albrekts planer om å redusere adelens gods og eiendommer vendte stormennene seg til dronning Margareta i Danmark med en bønn om hjelp. Albrakt dro over til Tyskland og skaffet seg en tysk hær mens Margareta lot danske soldater stige i land i Sverige. I slaget ved Åsle i februar 1389 i nærheten av Falköping ble Albrekt beseiret og Albrekt tatt til fange sammen med sin sønn Erik. Far og sønn ble satt fri i 1395 på det vilkår at de etter tre år enten betalte en drøy løslatelessum eller overlot Stockholm til Margareta. Som en følge av denne avtalen tok Margareta Stockholm i sin besittelse i 1398.

Albrekt tilbrakte drøyt seks år i Margaretas fangenskap, fra 24. februar 1389 til 26. september 1395. Da han igjen var fri bega Albrekt seg til Mecklenburg hvor han i 1384 etterfulgte sin bror Henrik som hertug. Kaprergruppen «vitaliebrødrene» hadde blitt engasjert av hans tilhengere til å bringe forsyninger mens han satt fanget, og disse inntok Gotland og holdt seg der fram til 1398 da øya ble inntatt av Den tyske orden. Mot en større sum penger lot Albrekt og Den tyske orden Gotland igjen bli tilbakeført til den svenske riket, overlatt i 1408 til den nordiske unionskongen Erik av Pommern.

Albrekt døde i 1412 og ble gravlagt i klosteret Doberan i Mecklenburg.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Nordisk familjebok (1904), band 1, s. 494-495 (Lenke)
  • Den svenska historien: Medeltid 1319-1520. Bonniers (1966), s. 74-83


Forgjenger:
 Magnus Eriksson
og Håkon Magnusson 
Konge av Sverige
Etterfølger:
 Margrete I av Danmark