DDT

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

DDT (fork. for diklor-difenyl-trikloretan) er et kjemisk stoff med en nervelammende virkning som ble oppdaget av den sveitsiske kjemikeren Paul Müller i 1939.

DDT er ekstremt giftig, brytes sakte ned, og har blitt forbudt i flere land – deriblant i Norge siden 1970.

I etterkrigsårene ble DDT lenge sett på som et vidundermiddel i mange sammenhenger. Stoffet ble brukt som insektdrepende middel (insekticid). Det førte til finere grønnsaker og frukt, fluefrie fjøs og hus. Midlene var billige, luktfrie, enkle å bruke og angivelig ufarlige.

I 1947 annonserte for eksempel A/S Plantevern-Kjemi optimistisk for sine varer i Bonde og Småbruker: «Like revolusjonerende som atombomben er de nye Kverk DDT-preparatene». På redaksjonell plass forsvarte bladet indignert DDT-midlene mot kritikk i andre deler av pressa.

Etter hvert avdekket ny kunnskap skadevirkningene: Insektarter ble ikke utrydda, men motstandsdyktige mot DDT. Fugler som levde av insekter døde etter å ha fått i seg stoffet. DDT fulgte næringskjedene, og kunne føre til kreft hos mennesker.[1] I store deler av Afrika brukes DDT fortsatt for å kontrollere malaria (som overføres via mygg), mest i form av innendørs spray.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Olav Randen: (side 148, 149, 153, 185) Brøyte seg rydning : bureisingstid og bureisarliv, Boksmia (2002) ISBN 82-91871-13-2
kjemistubbDenne kjemirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.