DDT
DDT (fork. for diklor-difenyl-trikloretan) er et kjemisk stoff med en nervelammende virkning som ble oppdaget av den sveitsiske kjemikeren Paul Müller i 1939.
DDT er ekstremt giftig, brytes sakte ned, og har blitt forbudt i flere land – deriblant i Norge i 1970.
I etterkrigsårene ble DDT lenge sett på som et vidundermiddel i mange sammenhenger. Stoffet ble brukt som insektdrepende middel (insekticid). Det førte til finere grønnsaker og frukt, fluefrie fjøs og hus. Midlene var billige, luktfrie, enkle å bruke og angivelig ufarlige.
I 1947 annonserte for eksempel A/S Plantevern-Kjemi optimistisk for sine varer i Bonde og Småbruker: «Like revolusjonerende som atombomben er de nye Kverk DDT-preparatene». På redaksjonell plass forsvarte bladet indignert DDT-midlene mot kritikk i andre deler av pressa.
Etter hvert avdekket ny kunnskap skadevirkningene: Insektarter ble ikke utrydda, men motstandsdyktige mot DDT. Fugler som levde av insekter døde etter å ha fått i seg stoffet. DDT fulgte næringskjedene, og kunne føre til kreft hos mennesker.[1]
[rediger] Se også
[rediger] Referanser
- ^ Olav Randen: (side 148, 149, 153, 185) Brøyte seg rydning : bureisingstid og bureisarliv, Boksmia (2002) ISBN 82-91871-13-2
Denne kjemirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
