Galliard

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Galliard, Italia på 1400-tallet
Illustrasjon av trinn i gaillarde, tresnitt fra Thoinot Arbeaus Orchésographie (1589) gjengitt i Paul Lacroix: Manners, Custom and Dress During the Middle Ages and During the Renaissance Period

Galliard (fransk gailliarde, italiensk gagliarda; et ofte brukt syonym er cinque-pas[1]) er en dans som var populær over hele Europa på 1500-tallet.

Som dans[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig var galliarden en fransk folkedans kjent fra rundt år 1400. Fra slutten av århundret spredte den seg til mange europeiske hoff og var en populær hoffdans på 1500-tallet.

Galliard er en ganske anstrengende dans som karakteriseres av hopp og sprang, fem i alt. I grunnformen cinque pas)[1] utføres fire hopp vekselvis på venstre og høyre fot og med den «ledige» foten løftet opp foran danseren. Det femte og siste trinnet utføres over to takter, og er et langt sprang bakover med den ene foten løftet foran danseren som skal lande på en skråstilt fot. Dette mest karakteristiske galliard-trinnet ble kalt kadens.

Tidens dansehåndbøker beskrev en mengde variasjoner. Et spesialtrinn var lavolta, der dansepartnerne vender 270 grader mens de holder hverandre i et intimt favntak, og med kvinnen holdt opp i luften. Enkelte dansemestre regnet denne varianten som upassende. Cesare Negri beskriver i Le Gratie d'Amore flere varianter av Salti del Fiocco. Lettere varianter innebar en enkelt rotasjon på 180 eller 360 grader, under mer krevende varianter kunne danserne utføre intrikate trinn bestående av flere påfølgende rotasjoner. Underveis sparker danseren til en dusk som henger en armlengde over gulvet.[2]

Galliarden ble danset både som par- og solodans, men i hoffsammenheng alltid som pardans.

Dronning Elisabeth I av England var en ivrig utøver av den relativt anstrengende galliard-dansen, og John Stanhope skrev at dronningen i 1589, da hun var midt i 50-årene, fremdeles var så sprek at hun danset seks, syv galliarder som morgengymnastikk.[3][4]

Som musikalsk form[rediger | rediger kilde]

Komposisjoner i form av galliarder ble skrevet og framført lenge etter at dansen var blitt gammeldags. En galliard inngikk ofte som en sats i suiter, gjerne som en «etterdans» i seksdelt takt som anvendte samme materiale som den firedelte dansen den etterfulgte, eksempelvis en pavane. Det karakteristiske trekket med seks taktslag i en frase kan høres i for eksempel «God Save the Queen».

Komponister som skrev galliarder[rediger | rediger kilde]

Eksempel[rediger | rediger kilde]

Galliarde, ca 1530

Lytteeksempel fra Pierre Attaignants samling:

Gagliarde XXII av Attaignant

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Music dictionary, Virginia Tech
  2. ^ Rekonstruksjon av Cesare Negris Salti del Fiocco
  3. ^ "the Queen is so well as I assure you, six or seven galliards in a morning, besides music and singing, is her ordinary exercise."
  4. ^ Sitert i Brissenden, Alan (1981). Shakespeare and the Dance. Atlantic Highlands, New Jersey: Humanities Press. s. 4–5. ISBN 0-391-01810-8. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Caroso, Fabritio. 1581. Il ballarino. 2 volumes. Venice: Francesco Ziletti. Facsimile reprint in one volume, Monuments of Music and Music Literature in Facsimile. second series: Music Literature, 46, New York: Broude Brothers, 1967.
  • Negri, Cesare. 1602. Le Gratie d'amore. Milan. Facsimile reprints, (1) Bibliotheca musica Bononiensis, Sez. 2, n. 104, Bologna: Forni Editore, 1969; (2) Monuments of Music and Music Literature in Facsimile. second series: Music Literature, no. 141, New York: Broude Bros., 1969.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]